Body Talk-trilogien til Robyn har endret musikkbransjen. Nå kjemper artistene om oppmerksomheten ved hjelp av tallrike ep-er og minialbum som våpen, akkurat som under den norske ep-bølgen for ti år siden.
Tidlig på 2000-tallet strømmet det på med ep-utgivelser fra håpefulle norske band, påvirket av suksessen til band som Madrugada og Bigbang, som brukte ep-formatet på fire låter som rimelige visittkort i jakten på nye fans med stort hell. Her er et knippe anmeldelser fra 2002, hvor mange av disse husker du?
Serena-Maneesh
Fixxations EP
Honeymilk 2002
5/6
Nykommerne i Serena-Maneesh er fiksert som tittelen «Fixxations» lover, ingen tvil om det. En låt som «Blues Like Beehive» er så lik Velvet Underground i sin skranglete popperfeksjonisme med enkle gitarriff og Lou Reed-aktig mumlevokal at den nesten blir for en pastisj å regne.
Og foruten Velvet Underground vekker bandet også engelsk indiemusikk fra 80-tallet til live igjen. Men bandet gjør ikke skjul på at de er retrofikserte, men gjennomfører sin greie så fordømt selvsikkert og lekent at jeg er på nippet til å hive alle hiphopplatene mine og bure meg inne med de første My Bloody Valentine-albumene.
Serena-Maneesh springer også ut fra SubChurch-menigheten i Oslo, med medlemmer fra Silver, Loch Ness Mouse og Selfmindead i rekkene. Indie-revivalen starter her!
Mold
Tempelhof EP
MTG 2002
5/6
Mold ga for noen år siden ut plata Dazzling, som nok dessverre gikk meg hus forbi. Dessverre hvis den holdt samme kvalitet som denne plata.
Flere av Mold-medlemmene er til daglig kunststudenter, og musikalsk har de også større ambisjoner enn det å rocke hardt. Mye tyder på at slowcoregrupper som Codeine og Slint og postrock som Tortoise er blant forbildene.
Her gjelder stikkord som seig, melankolsk, monoton og melodisk, og det er nesten som Mold er en hakket muntrere og mer popvennlig utgave av depperockerne i Monopot. Utmerket!
Dadafon
Release Me EP
VIA Music 2002
5/6
Kristin Asbjørnsen er en av norsk pops mest særegne vokalister, men i Krøyt synes jeg talentet hennes drukner i slitsom eksperimentering og retningsløs støy. Da er det godt hun også synger i Dadafon, som fra sitt utgangspunkt i afrikanskinspirerte Coloured Moods er i ferd med å utvikle seg til et kraftfullt popband.
Der Krøyt øser ut effekter og leker med elektronikk er Dadafon mer akustisk og tilbakelent, noe som gir Asbjørnsens vokal den roen og luften hun trenger.
JR Ewing
Laughing With Daggers EP
Primitive Records/Tuba 2002
4/6
JR Ewing er et av Norges beste og mest originale band, men noe utpreget singleband har de aldri vært. Derfor ender dette mer opp som en forsmak på bandets kommende andrealbum Ride Paranoia enn en utgivelse som står støtt på egne ben.
Når det er sagt, lover smakebiten godt – for det virker som gutta har finslipt sin kaotiske punkrock slik at det er blitt hakket mer vellydende og tilgjengelig. Men ikke sitt og vent på radiospilling av den grunn.
Schtimm
Sun/Sun EP
Clearpass/Tuba 2002
4/6
Trondheimsbaserte Schtimm viser igjen at de er blant Norges mest originale popband med seks låter sterke «Sun/Sun» – der tre er hentet fra årets fine Plays Mrakoslav Vragosh-album.
Æ, P, K og B (medlemmene kaller seg bare det) spiller både luftig pop med eterisk kvinnesang – som en sjarmerende lofiversjon av The Cardigans – og mer nedstemte skrangleballader. Som mye annen indiepop blir det noe blodfattig i lengden, men for dem som tørster etter en dose sommerpop med skarpe kanter gjør dette jobben.
Bronco Busters
Hey, Luv! EP
Bronco Busters 2002
4/6
Bronco Busters er på riktig vei med sin spretne og melodiøse punkpop, men selv om låtene sitter bra synes jeg lydbildet mangler snert. Det blir mye gitarøs, mens spesielt trommene mangler punch.
Men coverversjonen av The Professionals’ «1, 2, 3» (bandet Steve Jones og Paul Cook dannet etter Sex Pistols) er riktig så morsom, og sklir rett inn Bronco-jentenes egne tre riktig så fengende låter.
Royal Rooster
Royal Rooster EP
Royal Rooster/Sidekick 2002
3/6
Når bandet heter Royal Rooster og åpningslåta er døpt «Backdoorman» er det lett å gjette seg til at Howlin’ Wolf og bluesen er fundament for dette bandet. Og ganske riktig, dette er slepen moderne bluesrock i stil med Jon Spencer og Camaros, selv om verken lydbilde eller intensitet ikke er like røft og tøft.
Men Royal Rooster overrasker positivt med musikalsk bredde, som den slentrende spansk-engelske rockeren «El Gato» (vokalist Luis-A Salomón har nok latinsk blod i årene). Og med en gyngende cover av Frank Zappas «Willie The Pimp» viser Royal Rooster potensial, selv om de fortsatt er hakket for grå.
Howlin’ Pimp-O-Negros
Rock ‘n’ Roll? Right! Right On! Right!!! EP
Flipside Records 2002
3/6
Er det noen andre der ute som begynner å bli trøtt av übertøffe rockeband der medlemmene har artige navn, glorete skjorter og store kinnskjegg? Howlin’ Pimp-O-Negros har «attitude» så det holder og blander bluesrock, rockabilly og spaghetti-twang på tøft vis.
Men selv om alle ingrediensene er riktige, betyr det ikke nødvendigvis at det ferdige bakverket smaker godt. Bandet leker flittig med rockens klisjeer, men resultatet blir mer forutsigbart enn underholdende. Det fungerer nok bedre på konsert.
Vidar Vang
Under Six Strings EP
EMI 2002
4/6
Vidar Vang melder seg på i kampen blant de mange talentfulle unge låtskriverne her hjemme, men hans debut-ep er ikke noe som gir meg den helt høye pulsen. Tittellåta er en drivende countryrocker som The Jayhawks gjør bedre, mens den smygende balladen «Sleeping In The Sun» bruker hele sju minutter uten at så mye skjer på veien.
Da er gospelaktige «Rock ‘n’ Roll Song» og vakre «Dancing With Waves» mer lovende, men Vidar Vang ender opp som journalist-country à la Ryan Adams: Bra, men til sjuende og sist litt kjedelig.
Ralph Myerz and The Jack Herren Band
A Special EP
Emperor Norton Records/Tuba 2002
3/6
Skuffet nå! Dette bergensbandet har vært unge og lovende lenge, men når deres debut-ep omsider slippes må det være lov å bli skuffet når den beste låta fortsatt heter «Nikita» – tidligere utgitt både som single og på samleplate fra Tellé Records.
Nå er ep-en gitt ut på amerikanske Emperor Norton, så det er ikke rart «Nikita» fortsatt er med. Problemet er at de tre andre sporene ikke imponerer i samme grad.
«Clouds» er typisk elektropop som prøver å gjemme bort fraværet av en god melodi bak en rekke effekter, mens de to siste sporene er så glatte og intetsigende at de passer bedre i reklamefilmer for dyre biler enn på plate.
Kaizers Orchestra
Mann mot Mann EP
Broiler Farm 2002
2/6
De gode nyhetene først: «Mann mot Mann» lover godt for Kaizers Orchestras neste album der rogalendingene kaster seg nesegrus for Tom Waits’ føtter med skurrende gitar, perkusjon og marimba.
Men én godlåt gjør ingen sommer, og når det bare fylles på med støyende konsertopptak fra Rockefeller og to musikkvideoer ender dette som en pakke for den hardeste fansen: De som synes det er utrolig artig å høre publikum synge med på «Mr. Kaizer, hans Constanse & meg» –i tre minutter som blir fryktelig lange for alle andre.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 
2 svar på “Sommer, sol og EP-er”
Noen av mine EP-anmeldelser:
-*-*-*-*-
FRA MUTE:
Side Brok – Side Brooklyn (EP) (PinaDGreitt/Playground)
Karakter: 5/10
Side Brok er fra Ørsta og rapper på kav Hovde-dialekt, som de fleste sikkert har fått med seg. De solgte faktisk overraskende mye av debutalbumet «Høge brelle», tatt i betrakning av hvor surrealistisk og retningsløst det var, og i påvente av nytt album får vi denne EPen med fem spor.
Her har Thorstein Hyl III fått tak i forbildet Thirstin Howl III fra Brooklyn på tittelsporet, og låta er faktisk ganske kul – dersom du er komfortabel med rockerap-låter som f.eks Tungtvanns «Hold kjeft» (noe jeg er). Fra Danmark gjester Per Vers og Rent Mel på den helt OK «Ein krysning flykta sitt spor», og forøvrig er «Meina alt ei sei» en underholdende liten dings. Men «Å-å» er skikkelig traurig og døll!
Side Broks hovedproblem er at de fortsatt mangler retning og kanskje også en hensikt med det de gjør, i likhet med andre hobbyprosjekter som f.eks Snuten. Når det gjelder Ørstagutta er de ekstremt lite selvhøytidelige og konseptet er ganske kult, men Thorstein Hyl III blir enerverende i lengden, siden rapstilen hans definitivt er noe for seg selv, kanskje for mye.
Tekstmessig er det veldig mye prat om Oslo her og lite om hjembygda deres, det er kanskje en globaliseringsforsmak på albumet som kommer. Men på plata bør Side Brok ha en mye klarere tekstlig misjon og et mer definert lydbilde enn på denne EPen og «Høge brelle».
—
FRA OSLOPOSTEN:
URO – Uroelementer (singel) (RAR)
Cerrato – Ghost (singel) (Osito)
Overskrift: Den gøyale festen…og det litt triste nachspielet
Terningkast: 4/6
Hip hop-trioen URO kommer snart med nytt album, men gir oss en forsmak med denne singelen med to nye spor (og en instrumental). Denne gangen har de hentet produksjonshjelp fra de dype svenskeskoger og IsItArt?, og det høres. Soundet er merkbart bedre enn deres mest kjente foregående singel, «Snakker så du skjønner», og med Apollo på gjestevokal er resultatet slett ikke så ille. I hvert fall mye bedre enn forrige singel!
Vokalflyten har også forbedret seg, men teksten er ikke ute etter å forandre verden, og som de fleste andre norske rapgrupper har ikke gjengen nok tyngde eller holdning til å verken imponere eller overbevise om sin egen fortreffelighet. Og hvis man drar inn en viss nordnorsk duo inn i bildet kommer URO bare desto verre ut. Men misforstå meg rett, dette er vellykket partymusikk som definitivt har et publikum. Og jeg gleder meg til å høre albumet.
Over til Cerrato. Jeg har ikke hørt om denne femmanns komboen før, og derfor er det gledelig å melde at debut-EPen deres er fine saker. Sjangeren er akustisk rock med sterke melankolske undertoner, og vokalist og låtskriver Maria Cerrato har en sær og vibrerende stemme som er helt umulig å aldersbestemme. (Trivia: Maria Cerrato er også navnet på en av Anna Nicole Smiths tidligere elskerinner. Hva man kan finne med et søk på nettet!)
Av dem fem sporene på EPen er det nok det rolige og behagelige åpningssporet som besnærer mest, «Places to see», med all sin repetetive og korte skjønnhet. Men også «Forsaken» er hyggelig der den sleper seg sakte og såret avgårde. Med en litt tøffere produksjon og et litt mindre anonymt låtmateriale kan nok et eventuelt album fra disse være interessant lytting, hvis det kommer et.
—
Moon Orchestra – Departure lounge (10″) (dBut)
Overskrift: Mer enn easylistening
Terningkast: 5/6
En av gutta i Perculator, Jon Platou Selvig, går «solo» og slipper en titommer på ildsjelenes eget plateselskap, dBut.
I løpet av fire låter (pluss en liten bonussak) høres det ut som om mannen sampler seg gjennom det meste av europeisk easylistening fra 70-tallet og kombinerer det med nyere beats, andre lydsnutter og en utsøkt sans for hva som i lengden blir kjedelig og hva som kan få gå en stund. Alle låtene har omtrent det samme lydbildet, og minner i det hele tatt om en utgivelse fra 1996 jeg antar få husker, nemlig det tyske prosjektet Visit Venus og albumet «Music for space tourism vol. 1» på plateselskapet Yo Mama. Dersom du liker denne titommeren og således måten å kombinere samples av eldre «lett» musikk og mer beatsorientert estetikk bør du sjekke ut det albumet også.
Så hva skal jeg si? Når jeg lytter til disse fire låtene får jeg følelsen av å sitte ventehallen på Zürich lufthavn en varm julidag i 1979 etter en vellykket ferie og over høyttaler-anlegget få høre en svært behagelig kvinnestemme annonsere at flyavgangen til Fornebu er ca. en halvtime forsinket, «men i mellomtiden spiller vi litt musikk for dere». Dette er mitt imaginære soundtrack.
—
[…Jeg visste ikke da, i 2000, at det faktisk var Lindstrøm som var slowSupreme…]
slowSupreme – maleFemale/hotDamn (10″) (Jazid)
Overskrift: Litt for enkelt
Terningkast: 3/6
Jeg vet lite om denne titommeren, men jeg husker at Osloklubben Jazid hadde for en stund siden en talentkonkurranse hvor demoer ble vurdert, og de som leverte de beste bidragene fikk lov til å spille live på Jazid foran en jury og publikum. Noen av disse bidragene skulle bli gitt ut, og jeg tror dette er et av disse prosjektene.
Om artisten(e) bak vet jeg ingenting, så derfor skal musikken få tale for seg selv.
Det er en låt på hver side av vinylen, og begge låtene er veldig enkle, både i strukturen og produksjonen. Men se om det ikke er en slags sjarm i det også?
A-siden har houserytmer, men et sært lydbilde bestående av simpel produksjon, «dårlige» trommelyder, noen samples her og der, hyperenkle synthlinjer, kvinnelig og mannlig vokal som spinner rundt «I got what it takes, to make up your mind»-temaet om menn og kvinner. Som passer bra, siden Jazid er kjent som et fett sjekkested. Kan være interessant for de som liker lo-fi og Green Velvet-estetikken. B-siden følger opp med en slags instrumental jam med maskiner, en stakkato synthlinje, litt live bass og småtterier i fint hybrid, men er en smule for lang og taper således interessen. Men som bakgrunns-/café/oppvarmingsmusikk duger den nok fint.
Dog. For meg personlig holder ikke disse to låtene alene til en separat titommers vinylutgivelse, men med et par-tre låter til kunne det blitt en interessant tolvtommer. Vi får gi slowSupreme en sjanse til ved neste korsvei.
—
Hardyboyz – We can sing EP (CDS) (Storm/Sony)
Terning: 4/6
Overskrift: Trøndere kan ikke synge
Men de kan faktisk lage (elektronisk) musikk av internasjonalt format. Kanskje best eksemplifisert ved det bartebefengte (vel, ikke egentlig) produksjonsteamet Stargate, som produserer R&B og gjør remikser for England og USA i hytt og pine. Men også de to unge Hardyguttene Kyrre Andersen og Stig Holte kan lage interessant dansemusikk med småfinesser, og det beviser de på sin tredje ordentlige EP.
Denne er faktisk fra april, men den er fortsatt i butikkene, og er definitivt verdt en lytt, med sine syv spor, hvorav fem er låter. Her finnes bigbeat-lignende ting i «Sun of mine», discofiserte får sitt i f.eks tittelsporet og en behagelig og rolig sak avslutter ballet, «Massive». Men hei, de kan ikke synge!
—
Illumination – She got soul (10″) (+47/BMG)
Terning: 4/6
Overskrift: En hyggelig forsmak
Nordnorske Per Martinsen og erke-britiske Nick Sillitoe jobber fortsatt sammen og lager teknologisk musikk, selv om de ikke er så aktive utad for øyeblikket. Men man skal ikke skue hunden (musikeren) på hårene (turnévirksomheten), for her kommer sannelig en titommer etterfulgt av (ganske så snart) et helt ordentlig album. Som de sikkert har brukt tre-fire år på å skru sammen.
Vel. Denne lille titommeren – et format ikke mange bruker for tiden – inneholder to låter. A-siden, «She got soul», er vel «poplåta», med lettere tilbakelent og rolig, men relativt groovy house og litt synging og annen vokal over. Den kommer sikkert til å bli spilt mye på NRK Petre og andre kredhus, muligens også fordi det er Nick og Per som står bak, og man hopper liksom ikke over dem helt uten videre når de gir ut noe.
Uansett. B-siden inneholder godbiten på denne vinylen, «Black sun» – en rolig og bare smårytmisk nedchillet sak med referanser til «kalde» lydkilder (f.eks Biospheres lydbilde) og engelske dypere ting. Ikke noen merkbare melodi å spore, men et fint akkordtema som gjentas over det hele. Illumination skal forresten DJ’e denne torsdagen på Auxilliary og Blå. Kan bli interessant.
[…] for perioden 1. september 2001 til 28. februar 2002: Brent, D’Sound, Knut Reiersrud, Krøyt, Mari Boine, Sister Sonny, Sondre Lerche og […]