Biosphere: – Verden er blitt mye mindre

1. juli ga Geir «Biosphere» Jenssen ut albumet N-Plants, et konseptalbum om japanske kjernekraftverk, påbegynt i februar. I den anledning har jeg funnet fram director’s cut-versjonen av dette intervjuet gjort for en Ny Tid-sak om globaliseringen av den elektroniske musikkscenen i 2006.

BIOSPHERE (FOTO: MARK MUSHET)

ØH: Det virker som du har ganske høy konsertfrekvens om dagen. Hva slags konserthøydepunkter kan du nevne fra den siste tiden?

GJ: Jeg spiller egentlig ikke så veldig ofte. Gjør vel rundt 10-15 konserter i året. Høydepunktene vurderer jeg mer etter geografi, landskap og miljø enn av selve konsertene.

De morsomste turene i fjor gikk til New Zealand og Canada. La inn noen fridager, leide bil og fikk sett ganske mye på den måten. Disse turene får meg til å tenke på leirbål, strender, solnedganger og botaniske hager. Fantastiske land. New Zealand må bestå av verdens hyggeligste folk. Wellington er den kuleste byen jeg har besøkt. Synd at den ligger så langt unna. Ellers hadde jeg flyttet dit straks!

ØH: Spiller du nå over hele verden, og merker du økt etterspørsel? I så fall hvorfor?

GJ: Kan det skyldes at flybillettene blir stadig billigere?

Jeg spiller mest i Europa, men av og til kommer det forespørsler fra andre steder som New Zealand og Australia. Har en tendens til å prioritere de utenomeuropeiske tilbudene. De har ofte bedre vær enn det jeg er vant til fra Tromsø. Men samtidig vet jeg at jeg er med på å ødelegge nettopp biosfæren ved å fly så mye. Vurderer faktisk å trappe ned reisevirksomheten ganske kraftig. Det er morsomt å besøke andre steder, men jeg har begynt å mislike hele fly/flyplass-kulturen såpass sterkt at jeg må begrense den tiden jeg bruker på slikt.

All reisingen fører også til at man ofte mister noe så enkelt, men viktig som å se at årstidene forandrer seg på ett sted. Dessuten forstyrrer det studioarbeidet.

ØH: Føler du deg som en del av en global musikalsk bevegelse? Har du kjennskap og vennskap med likesinnede over deler av verden som de fleste kanskje ikke ville se på som naturlige arnesteder for ambient, elektronika og lignende musikk. Jeg tenker for eksempel på meksikanske Murcof.

GJ: Svaret må vel bli ja. Et eksempel: Fikk en liten batteridrevet loopspiller (Buddha Machine) i gave hos den kinesiske duoen FM3 etter en spillejobb i Montreal.

Et par dager senere satt jeg ved et leirbål i Quebecs villmark sammen med noen venner fra Tyskland, Polen og Østerrike og hørte på disse kinesiske loopene. En atmosfære som passet perfekt til den kanadiske stjernehimmelen.

Ellers er epost og internett den viktigste kommunikasjonsformen. Men svært ofte  blir det for mye. Kontorarbeidet har en tendens til å ta over for studioarbeidet. Hvis man først svarer på en epost så fører det igjen til nye spørsmål. Jeg kunne egentlig ha brukt all min tid på epost hvis jeg ville.

ØH: Likhetstrekkene er vel mange, men kan du se noen nasjonale forskjeller mellom hvordan den elektroniske musikken blir ansett, mottatt og utviklet rundt omkring i verden.

GJ: For 15 år siden var det ofte lett å høre om en komposisjon kom fra Detroit, London, Berlin eller New York. I dag er dette blitt vanskeligere. Verden er blitt mye mindre. En bestemt stilart tilhører ikke lenger et bestemt geografisk område. Alt finnes overalt.

Ellers fungerer det greit å ha basen ved sivilisasjonens utpost, som noen journalister kaller Tromsø. Får ofte litt reisestøtte fra Utenriksdepartementet når jeg skal langt avgårde. Det virker som om norske artister generelt har det ganske bra når det gjelder støtteordninger. De fleste artisten som jeg kjenner i utlandet får nesten aldri noen støtte fra sine hjemland.

ØH: Den arktiske Tromsø-sounden er vel nesten blitt en klisjé, men føler du at Norge i dag står sterkt eller svakt på den internasjonale elektroniske musikkscenen?

GJ: Det varierer veldig. Noen få norske artister og plateselskaper står sterkt i utlandet. De fleste andre ikke. Tror musikken er mye viktigere enn geografisk herkomst. Selv hører jeg lite på norsk musikk. Vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi det blir for mye jazz?

ØH: Hva vil du si om Dropsonde? Selv hører jeg interessante nyheter som innslag av mer jazzaktig perkusjon, mens også den elektroniske pulsen fra plater som Patashnik er sterkere til stede igjen – sammenlignet med noen av dine nyere album.

GJ: Min forrige plate Autour de la Lune var vel så stillegående som en plate kan bli. På Dropsonde hadde jeg lyst til å gjøre noe med litt mer energi igjen.

De fleste sporene er spilt inn på diverse hotellrom rundt omkring i verden. Ofte inspirert av det stedet jeg har befunnet meg på. Av en eller annen grunnn jobber jeg best på hotellrom for tiden. Kanskje fordi man lettere slipper unna forstyrrende elementer som epost og telefon? Albumet er også et bevisst forsøk på å styre unna alt som minner om arktis. Allikevel skriver The Wire at jeg bor og jobber «deep within the Arctic». Ha-ha!

Bonus: Mikroanmeldelse av Dropsonde fra Ny Tid.


Biosphere
Dropsonde
Touch/VME 2006

Er dette Biospheres første jazzplate? Helt siden han forlot Bel Canto i 1990 har Geir Jenssen vært en av Norges mest søkende og visjonære musikere, og selv om Dropsonde ikke byr på enorme overraskelser er han stadig i utvikling – nå med jazzaktig perkusjon som et nytt element i hans karakteristiske og pulserende elektroniske landskap.