Bøddelens siste halshogging

Oslos siste henrettelse i fredstid ble utført av bøddelen Samson Isberg. Året var 1864, og historien begynner på danskebåten.

Friedrich Wilhelm Priess og Knud Fredrik Christian Simonsen.

[2011-kommentar: I likhet med saken om drapet på Christian Hansen Ernst – Norges første svarte embetsmann – ble denne også skrevet for VG i 1996, og klargjørt for publisering på bloggen for en drøy måned siden. Og den passer også uhyggelig bra nå som mange ikke synes dagens strafferammer er strenge nok for Anders Behring Breiviks terrorhandlinger. Men heldigvis ser jeg ingen toneangivende stemmer som etterlyser dødsstraff. Den ble avskaffet da Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen ble henrettet i 1876. La han forbli den siste.]

Samson Isberg var sliten. 28 års hardt arbeid hadde satt sine spor.

Den 69 år gamle bøddelen hadde reist helt fra Bergen til Christiania for å hogge hodet av to brutale mordere. Folk i Christiania var fortsatt redde for bøddelen, det var ingen i byen som ville gi husrom til Samson Isberg denne gangen.

Det er tidlig på morgenen den 19. april 1864. Stedet er den militære ekserserplassen på Etterstad. Nærmere 5000 mennesker har møtt opp for å se Samson Isberg henrette de to morderne Friedrich Wilhelm Priess (30) og Knud Fredrik Christian Simonsen (27).

Velstående tilskuere kjøpte seg en bedre utsikt hos kjerreeiere, som leide ut ståplass i kjerrene sine for 12 skilling.

Så kom den første vognen opp Strømsveien. Prøysseren Priess var på vei til skafottet…

Ikke lenge siden
– Man kan reflektere over denne hendelsen. Det er ikke så forbanna lenge siden man hogde hodet av folk her i Oslo.

Lektor Erik Oluf Melvold er byhistoriker, og kjenner historien rundt de siste henrettelsene i Oslo.

– Øksa er nifs, sier Melvold og tar et godt tak rundt Samson Isbergs bøddelredskap.

Øksa er dansk og gikk i arv fra bøddel til bøddel. Den ble muligens brukt da grev Struensee ble henrettet i 1772. Isberg brukte den på 17 henrettelser, og den ble overtatt av Isbergs etterfølger, Theodor Larsen.

– Det var et ensomt liv å være bøddel, men jeg tror Isberg var et godt menneske.

På danskebåten
Bakgrunnen for henrettelsene i 1864 startet på danskebåten. Prøysseren Priess og den danske skomakeren Johansen traff hverandre på båten fra København til Christiania høsten 1862.

De to søkte lykken i Norge, men fant den ikke. I februar 1863 flyttet Priess og hans da gravide Caroline sammen med familien Simonsen i Gunnerus’ gate.

Ingen av dem tjente penger. Et mord ble planlagt for å bedre økonomien…

I juli kom lærdalsbonden Knut Nilsen Grøte til Christiania med en last røkelaks.

Priess utga seg for å være en interessert kjøper, og han og Simonsen lurte med seg Grøte ut i en liten robåt den 10. august. Ute på havet ble Grøte myrdet og ranet.

Ved hjelp av en stein og båtens ankertau senket de to morderne liket til bunns. Så flyktet morderne til Danmark med pengene de stjal. Dessverre for Priess og Simonsen fløt liket opp kort tid etter, og politiet klarte å oppspore dem. De ble arrestert, ført til Christiania og dømt til døden.

De to morderne søkte trøst i religionen. Omvendelsen ble viet stor oppmerksomhet i pressen, og bidro også til den voldsomme interessen rundt selve henrettelsen. Etter hvert så folk med medfølelse på de to morderne.

På henrettelsesdagen var stemningen feberhet. Priess ble ført opp på skafottet. Presten Möhne holdt en preken, mens Priess holdt seg rolig og knelte ned. Presten begynte å lese «Fadervår» og Isberg hogg til ved «forlat oss vår skyld».

Johansen var ikke like rolig. «Da han steg op paa Tribunen, var han ligbleg, Taarerne randt ham nedefter Kinderne,» skrev Aftenbladet.

Samson Isberg ga seg som skarpretter etter denne henrettelsen, som også ble den siste etter den sivile straffelov i Christiania

Skillingsvise
Skomaker Simonsen skal ha skrevet en skillingsvise i fengselet. Et par linjer er bevart fra den: «Se hist Skafottet, se det, se det / Broder for øvet Blod, vi ofrer eget Blod / Akk bed for os, hver Fader og hver Moder / Vor Sjæl var også engang Barnegod / Snart vore Hoveder paa Blokken hvile / Snart falder Øksen, da forbarm dig Gud / Lad vore Sjæle kun til Jesus ile / Han løste jo engang en Røver ud

Dyppet i blodet
Nils Collett Vogt skrev om henrettelsen av Priess og Simonsen i sin selvbiografiske bok Fra gutt til mann.

Barnepiken Nora hadde vært vitne til henrettelsen, og forteller unge Nils historien: «Det var oppe på Etterstad. I trærne satt småguttene ikke mye større enn deg, og de blåste ned som råtne epler da huggene falt. Først Priess, så Simonsen. En vakker vårdag. Det kunne ikke vært vakrere.

Fin-fineste vær. Etterpå dyppet vi lommetørklærne våre i blodet deres, som ennå var varmt. Jeg med. »

Heldig
Priess og Simonsen valgte opprinnelig et annet offer enn bonden Grøte. Den tyske pantelåneren Katscher ble tidlig blinket ut.

De to morderne klarte aldri å sette planen mot Katscher ut i livet. Da dette kom fram under rettssaken, ble Katscher stadig ertet av rittmester Gill. Gill hilste ham med ordene «Den gang var De heldig, herr Katscher!».

Pantelåneren ble etter hvert så lei av maset til Gill at han stevnet rittmesteren for retten. Her var ikke Katscher like heldig. Dommeren spurte ham om han, ærlig talt, ikke hadde vært nokså heldig da han ikke ble myrdet.

Og pantelåneren kunne ikke annet enn å svare bekreftende på det.

Gill fortsatte oppmuntret ertingen med å hilse Katscher på følgende måte: «Den gang var De ikke heldig, herr Katscher. »

Giftmorderske
De siste henrettelser etter den sivile straffelov i Norge skjedde i 1876. Det året ble tre mennesker halshogd. En av dem var Sofie Johansdatter, som ble henrettet i Halden for giftmord. Hun tok livet av en hel familie med arsenikk fordi hun var i dårlig humør.

Dødsstraffen for sivile forbrytelser ble opphevet i 1902 med en lov som trådte i kraft fra 1905.

Opprinnelig publisert i VG sommeren 1996.