Glemt antologi 11: Fleip og Baddis

Både Fleip og Baddis hadde gode intensjoner, men kom seg aldri ut av skyggen til sine mange konkurrenter.  Flere glemte antologier her, her, her, her, her, her, her, her og her.

Kristian Hellesund (red.)
Fleip nr. 1
Laksevåg forlag 2006
3/6

Humorserier i skyggen av gigantene.

Trenger vi flere humorblader når det alt finnes seks månedshefter med fokus på stripeserier på markedet? Overfloden har ofte ført til at nye antologier satser på helt andre typer tegneserier, som personlige serier i undergrunnstradisjon (Forresten og Tusj) eller science fiction og fantasy (Søppel og Baddis).

Dette selger derimot sjelden særlig bra, noe som kanskje forklarer at stripeserier står i front i antologien Fleip. Dessverre er ikke første nummer morsomt nok til å hevde seg i den harde konkurransen.

For dette er en miks av gamle travere som aldri har nådd opp i elitedivisjonen (”Holger og Hagbart”), obskure avisserier (”Hakkum”). samt flere ferske konsepter der streken fortsatt er bedre enn vitsene.

Vanja Nilsen og Toril Mjelva Saatvedt frisker opp med kvinneblikk i et ellers guttedominert blad, mens 17-åringen Eirik Andreas Vik er på sporet av noe med sin Ronny Haugeland-aktige naivisme i ”Arild”.

Ellers er fellestrekket at de fleste seriene ikke er gode nok til å gå som biserie i ”Pondus” eller ”Larsons gale verden”. Hat/elsk-konseptet ”Mille” ble nylig tuppet ut av Larson [edit: Den ble ikke tuppet ut, den var ferdigtegnet.], ”Huldrelokk” og ”Edda jr.” nådde ikke opp i Dagbladets stripekonkurranse i 2003, og serier som ”Edda jr.” og ”Tomteland” er attpåtil nedlagt av tegnerne selv.

Skal Fleip ha et videre liv, bør redaktøren tørre å begrave gamle ideer som ikke fungerte i utgangspunktet.

Arild Wærness (red.)
Baddis nr. 1
Westwind Forlag 2005
5/6

En suveren amerikaner og flere lovende bergensere.

Norske spenningsserier for et ungdommelig publikum er mangelvare, men den ferske antologien Baddis byr på hele tre nye serier fra ferske talenter – deriblant de bergenske tegnerne Anette Aga og Ann Charlotte Boga.

Baddis tar opp hansken etter den kortlivede antologien Søppel, som ønsket flere norske serier innen science fiction, skrekk og fantasy. Men Baddis sikter inn mot et langt yngre publikum enn Søppel, hvilket er et smart valg. Hadde jeg vært 12 år, ville jeg ha slukt dette bladet rått.

Rosinen i pølsen er den amerikanske serien «Lions, Tigers & Bears», som utgjør stammen i bladet under tittelen «Nattpatruljen». Her møter vi gutten Joey, som får uventet hjelp fra sine nye kosedyr i kampen mot monstrene under sengen. Tommy og Tigern møter Narnia-bøkene, og serien er så bra at den både bærer bladet alene og får de norske bidragene til å blekne.

Både «Liquid Bullet» av Raymond «Rajo» Johansen, «Fosforengel» av Knut R. Knutsen og Ann Charlotte «Charlie» Boga og «Ulvetid» av Arild Wærness og Anette Aga er spennende og vitale forsøk på å lage norsk science fiction/fantasy, men foreløpig sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar. Streken imponerer mest, mens manusene er mer ujevne.

For sammenliknet med «Nattpatruljen» lider alle de tre seriene av samme sykdomstegn: De er så opptatt med å introdusere leseren for en ny og spennende verden at de pøser på med action, konflikter og karakterer, og glemmer å beholde ankeret i vår egen verden.

Der vi umiddelbart gjenkjenner Joeys ensomhet, frykt og glede i «Nattpatruljen», oversvømmer de andre seriene oss med så mange nye inntrykk at vi ikke helt vet hvem vi skal identifisere oss med. Det er for tidlig å gi noen fellende dom over noen av disse seriene, og som helhet står debutnummeret av Baddis frem som en solid pakke underholdning. Dette er noe det norske seriemarkedet trenger.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.