Fredag 5. august er det premiere på Biler 2. Da passer det bra med reprise på denne teksten fra 2006: Hvordan skal vi klare oss med færre biler når hodet pumpes fullt av bilpropaganda før vi lærer å gå? Sjekk også ut mitt intervju med Pixar-boss John Lasseter her.
Da jeg var to år gammel kunne jeg så mye om biler at selv drosjesjåfører ble skremt. Jeg kunne blinke ut motgående biler som Ford, Opel og Toyota, drillet av trilleturer i Oslo sentrum, lekebiler og høytlesning fra Matchbox-katalogen. Det jeg derimot ikke visste det døyt om, var følgene av bilismen. For miljøvennlige lekebiler fantes ikke.
Fra vi er bittesmå lærer leker, musikk, film og tv oss til å se på bilen som en naturlig forlengelse av vårt eget sanseapparat. Og det er ikke langt unna sannheten, for bilen er en av menneskehetens viktigste og vanligste maskiner. Kina og India nærmer seg USA i «kampen» om størst biltetthet, og derfor anslår bilindustrien at verdens private bilpark vil øke til en milliard – 1000 millioner – kjøretøy i løpet av 25 år.
Biltetthet
Vi nærmer oss med andre ord verdenen i den ferske Disney-filmen Biler. Der tas vi med til en sjarmerende verden befolket av biler i alle størrelser og farger. Men det er ikke bare morsomt med et bilrace der både utøvere, publikum, groupies og funksjonærer er biler, men også litt skremmende. For i Biler finnes det ikke et eneste levende vesen. I Planet of the Apes har apene tatt over jorda en gang i framtiden, Biler er «planet of the cars».
Bilene i filmen streber etter de samme verdiene som oss mennesker, som da den snertne porschen Sally Carrera viser den tøffe racerbilen Lightning McQueen den ubesudlete naturen som skjuler seg langt unna motorveien. Sally mimrer om tiden da veiene beveget seg med omgivelsene, og ikke skar gjennom landskapet som en linjal. «Biler fantes ikke for å spare tid, men for å ha en fin tid underveis,» sukker hun.
Ideologien som selges inn til barna som elsker Biler er altså at en bil er noe man skal kose seg med. Man skal stelle og stulle med den, vaske den og bruke den til å se verden med. Det er grådige veiutbyggere, hensynsløse kapitalister og kyniske politikere som spolerer kjøregleden for vanlige folk, for bilenes forurensing er ikke et tema i Biler.
Hadde Sally virkelig hatt omtanke for naturen hun elsker, burde hun foreslå at Lightning steriliserte seg – og ikke tatt ham med på en romantisk kjøretur på landet.
Popkulturens hest
Det frigjørende billivet har vært et ideal for verdens ungdom siden amerikansk ungdom gjorde opprør mot foreldregenerasjonen på 1950-tallet. Bilen ble et hjem utenfor hjemmet, og bildet har brent seg fast i populærkulturen.
Tenk på transamen i Smokey and the Bandit, t-birden i American Graffiti, «bluesmobilen» i The Blues Brothers eller Steve McQueens mustang i Bullitt. Frihet til å bevege var i fokus, men som forskningssjef Karl G. Høyer ved Vestlandsforskning påpeker: Dette frihetsidealet er en tøylesløs frihet til å bruke bilen. «Denne friheten er ufrihet for mange andre, spesielt for mange i framtiden. Det er viktig å understreke forskjellen mellom frihet til noe, som forbruksfriheten representerer, og frihet fra noe, som er den historiske frihetstanken,» sa han til magasinet Folkevett.
Høyer mener privatbilisme ikke er i samsvar med den bærekraftige utviklingens økologiske krav eller en rimelig rettferdig fordeling av ressursene mellom folk og generasjoner. Elbilen, hybridbilen, solcellebilen og hydrogenbilen representerer heller ikke noen grunnleggende løsning, selv om de kan spille en rolle for å redusere en del økologiske og miljømessige belastninger.
Hvem skal så hjelpe oss til å forstå alvoret? Rocken er til liten hjelp. Der har alle fra The Beach Boys («Little Deuce Coupe»), Wilson Pickett («Mustang Sally»), Jimi Hendrix («Crosstown Traffic») og The Who («Jaguar») til Bruce Springsteen («Pink Cadillac»), Meat Loaf («Paradise by the Dashboard Light»), Kraftwerk («Autobahn»), The Cars («Drive») og The Clash («Brand New Cadillac») hyllet bilfriheten.
Biler er frihet, opprør og oppfyllelsen av den amerikanske drømmen. Og biler er sex. I 1951 sammenlignet Jackie Brenston sin egen penis med en Oldsmobile 88 i «Rocket 88». I 1982 ba Prince om bilnøklene for å «try 2 tame your little red love machine» i «Little Red Corvette», mens R. Kelly sammenlignet dama si med en Lexus i «Ignition» fra 2002, med den minneverdige tekstlinja «I’m about to take my key and stick it in the ignition». Miljøvennlige biler forbindes sjelden med sex, i popens verden er det som regel snakk om statusdoninger som Lexus, Chevrolet og Cadillac.
Blingbling og biler
Etter rockerne tok hiphopgenerasjonen bilfetisjismen til nye høyder på 1990-tallet. Siden hiphop spredte seg fra urbane røtter i klaustrofobiske Bronx i New York til resten av USA, har kulturen bare blitt mer rånete. Gangstarap fra Los Angeles var sterkt preget av byens bilkultur, og senere avgreininger i Houston, Atlanta og San Francisco har utviklet seg like mye på parkeringsplassen som i klubbene.
Hiphopens sans for glitter og stas er ført videre i tv-programmer som «Pimp My Ride», «Overhaulin’» og «Ride with Funkmaster Flex», gjerne med profilerte hiphopstjerner som programledere. Rappernes musikkvideoer overbefolkes av trimmede og pyntede biler, Cadillac, Lexus og Mercedes namedroppes i tekstene på linje med andre luksusprodukter som Gucci og Courvoisier, og Hollywood forener motorporno, hiphop og action i filmer som The Fast and The Furious, Bad Boys og Biker Boyz.
Og folket følger etter. I løpet av det siste tiåret har markedet for bilpynt i USA doblet til utrolige 182 milliarder kroner i året, ifølge Specialty Equipment Market Association. Og når pynten går inn, må noe annet forsvinne ut. I 2004 fikk West Coast Customs, firmaet fra «Pimp My Ride», en heftig bot fordi de hadde fjernet kollisjonsputer for å installere videoskjermer i rattet.
Den amerikanske bildrømmen sprer seg som ild i tørt gress, og på verdensbasis bruker vi bare mer og mer tid og penger på bilene våre. Så selv om guvernør Arnold Schwarzenegger beskylder president George W. Bush for å være en miljøsinke og vil at California skal bli verdensleder i kutt av miljøskadelige utslipp, selv om MTV lanserer «Pimp My Think», selv om amerikanske bilutviklere nå satser på miljøbiler av «patriotiske hensyn» og for å minske USAs avhengighet av «fiendtlige» araberstater, selv om Hollywood gir oss biljakter med el-biler, så løser dette ikke hovedproblemet: Det er for mange privatbiler på jorda.
Vi må reise mindre, og vi må reise kollektivt. Rundt halvparten av dagens reiser med bil er kortere enn tre kilometer, og det er disse vi må erstatte med sykkel, kollektivtransport eller apostlenes hester, beina. Kanskje redningen ligger hos norske rappere, som selger så få plater at de verken har råd til å kjøpe bil eller ta lappen. Salvador Weishaupt fra Kristiansand-gruppa Darkside of the Force får siste ord, fra låta «Lifetime Pedestrian»: «The music we make isn’t for you to bump in your car and ride to / This one’s for my lowlife pedestrians / The ones that are like me, who never earn enough money to get a driver’s licence».
Flere slike forbilder, takk!
Fakta – Bilbruk (anno 2006)
• Tidlig på 1900-tallet forflyttet en gjennomsnittsnordboer seg 200 kilometer i året. I 1950 var reiselengden tidoblet, og i 2002 var vi kommet opp i 14.000 kilometer i året.
• I 2005 fantes det rundt 850 millioner personbiler, busser og lette lastebiler på verdensbasis, mens det ble produsert rundt 40 millioner nye biler i året – fem ganger så mye som i 1950.
• Selv om dagens biler forurenser mindre, har økt reisevirksomet og flere kjøretøy ført til økte utslipp.
• Worldwatch Institute anslår at transport av mennesker og varer tilsvarer 30 prosent av verdens energibruk, og sluker 95 prosent av verdens oljeproduksjon.
• De største u-landene kopierer Vestens reisevaner, massebilisme og produksjon av bensin- og dieselkjøretøyer.
• I 2003 fantes det 24 millioner biler i Kina. Kommer Kina på nivå med USA får vi 600 millioner nye biler i verden.
Kilde: Folkevett
Øyvind Holen 