To plater som klarte å snike seg unna min store gjennomgang av reggaesamlere. Og dette er rent gull!
Diverse artister
Studio One Soul
Soul Jazz Records/Amigo 2001
6/6
Diverse artister
Darker than Blue: Soul from Jamdown 1973-1980
Blood and Fire/Playground 2001
6/6
Det er noe eget med Jamaica. Hvor ellers kan musikere lekende lett ta tak i udødelige sanger av helter og heltinner som Aretha Franklin, Curtis Mayfield, The Temptations, Bill Withers, Otis Redding og The Supremes – og samtidig gjøre de til sine egne?
Bevisene og mer til får du på to ferske samleplater fra kremselskapene Soul Jazz og Blood and Fire. Bare lån et øre til Norma Frasers utrolig fengende og avslappende versjon av ”Respect” med duvende reggaeakkorder og lynrask saksofonsolo – og du er solgt. Og etter det har du 35 andre sanger å glede deg over.
Bøker er blitt skrevet om hvordan ska og reggae oppsto på Jamaica i krysningspunktet mellom rhythm’n’blues fra amerikanske radiostasjoner og karibisk musikk. En pioner var Clement ”Sir Coxsone” Dodd som regelrett ble tvunget til å hyre lokale musikere til å spille inn r&b etter at USA meldte overgang til rock’n’roll på tampen av 50-tallet. Ska oppsto som en følge av dette, der amerikansk r&b ble blandet ut med mento, bossa, mambo, merengue og jazz.
I 1962 opprettet Dodd Studio One, sterkt inspirert av Motown og Stax – og det er fra denne gullgruven selskapet Soul Jazz nå gavmildt øser. Og selv om Jamaica nå utviklet sin egen særegne form for popmusikk, var ørene stadig vendt mot USA – og da spesielt svarte soul- og funkstjerner. Og denne samlingen er rent gull: Bare hør The Heptones’ fantastiske versjon av The Temptations’ ”Message From A Black Man” eller Ken Boothes flotte versjon av The Supremes’ ”You Keep Me Hanging On”. Coverlåter har aldri vært bedre!
Curtis Mayfield var en av de virkelige store amerikanske musikkheltene på Jamaica, og det er naturlig at hans ”We The People Who Are Darker Than Blue” låner sin tittel til den ferskeste kvalitetssamleren fra Blood and Fire. Og den imponerende sangeren Lloyd Charmers gjør absolutt ingen skam på Mayfield-låta.
Låtene på Darker than Blue er hentet fra perioden 1973-1980, og dette, sammen med et nettopp noe mørkere preg, gjør den til en naturlig oppfølger til Studio One Soul. Samleren er ikke like umiddelbar og er preget av mørkere soul framfor glad pop, men er enda et bevis på hva slags kvaliteter musikerne på Jamaica innehar.
For her dukker Ken Boothe opp igjen, og gjør en fabelaktig vri på Bill Withers’ ”Ain’t No Sunshine”. Og det er ikke mange sangere som tør å prøve seg på både The Supremes og Withers, og attpåtil er nære ved å overgå dem. Plata avsluttes med Sly & Robbie-produksjonen ”Hotter Reggae Music” der Welton Irie hermer etter Sugarhill Gangs ”Rappers Delight”. Bedre bevis på at musikalske tyverier lønner seg enn disse to platene skal du lete lenge etter.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 