Heia Øya!

Øyafestivalen 2010 var et høydepunkt, og 2011-utgaven ser også sterk ut på papiret. Jeg skrev dette heiaropet i 2002, og allerede da var det noen som klaget. Spørsmålet er fortsatt aktuelt: Vil musikkgleden overleve når horder med Kaizers Orchestra-fans skal høre på eksperimentell elektronikapunk og innadvendt syrerock?

Bare tre år etter den spede fødselen på Kalvøya har Øyafestivalen vokst opp til en solid utendørsfestival. Og da øker kritikken.

Den fjerde Øyafestivalen ligger an til å bli en braksuksess, men med suksess følger økende kritikk – både av det saklige og usaklige, vennlige og surmagede slaget. Det kan bli uvant for idealistene som står bak.

Øyafestivalen ble født i 1999 fordi ildsjeler fra osloklubbene So What!, Paragrafen, Last Train og Betong ønsket å bruke tomrommet etter Kalvøyafestivalen til en egen festival der ny norsk musikk spilte hovedrollen. I barndommen på Kalvøya så det ut som om noen hadde hentet publikum fra disse klubbene med en gravemaskin og slengt dem utover et jorde – samtidig som regnet strømmet ned.

Flyttingen fra Kalvøya til Middelalderparken i fjor sommer var en genistrek, og etter en brutal haglskur første dag ble festivalen brått voksen dagen etter da sola og masse mennesker strømmet til Gamlebyen. Bare det å oppleve småband som Blonde Redhead fra New York og Cato Salsa Experience fra Oslo foran tusenvis av jublende mennesker i middelalderruinene var verdt turen alene.

Og i år var lørdagen utsolgt allerede torsdag, mens det bare var drøye hundre helgepass igjen. Selv ikke en hissig haglskur eller regnende frosker kan stoppe Øya i år. Fortsetter det på denne måten, har Oslo en festival på størrelse med Quart om få år.

Men da kan Øya kjapt få like mye pes som Quart fra folk som syntes den første festivalen var best. Jeg synes jeg hører det allerede: «Tidligere var Øya en idealistisk indiefestival som nesten utelukkende satset på nye norske navn. Nå er den blitt kommers, med sponsorer, 60 år gamle California-babes og publikumsvennlig distriktsrock på toppen av plakaten». Jeg lover å si «hold kjeft» til de første som ymter frampå om slike ting, for det er først nå Øya er blitt en festival.

Men kritikken kommer: Under en nettprat via Dagbladet.no fikk bookingsjef Claes Olsen og pr-sjef Christian Østlie følgende spørsmål: «Hvordan kan det ha seg at hvorhen man snur seg i norsk musikkliv, så finner man noen få navn, som Claes Olsen?».

Og arrangørene er en maktfaktor i musikklivet – med flere hatter å sjonglere. Olsen driver også plateselskapet Racing Junior, som har fire artister med på festivalen: Hello Goodbye, Tøyen, Salvatore og Ai Phoenix. Til sammenligning har lignende selskap som Tee Productions, Black Balloon, Trust Me Records, Jester Records og dBut maks to, oftest én eller også ingen artister med.

Og hva med norskprofilen? Utenlandske stjerner som Nancy Sinatra, Spiritualized, Saint Etienne og Will Oldham stjeler mer av oppmerksomheten enn tidligere. Og vil musikkgleden overleve når horder med Kaizers Orchestra-fans skal høre på eksperimentell elektronikapunk fra Chicks On Speed og innadvendt syrerock fra Spiritualized først?

Men hva svarte Olsen og Østlie på kritikken?: «Hva med å gjøre noe selv, i stedet for å kritisere andre?? Kom deg ut av sofaen, og bruk mindre tid på internett!»

Litt snurt kanskje, men helt korrekt. Vi trenger ildsjelene som kan gi oss fantastiske opplevelser som Øyafestivalen. Men ildsjelene må også venne seg til at kritikken kommer.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

LARGE PROFESSOR. FOTO: MATADOR RECORDS

Bonus: Da storbesøk fra utlandet betød Saint Etienne og Large Professor.

Internasjonalt trøkk på Øya

Øyafestivalen er i ferd med å bli attraktiv blant internasjonale stjerner. Nå kommer Saint Etienne og hiphoperen Large Professor – og kanskje Primal Scream.

Øyafestivalen er i ferd med å vokse seg stor. I år går festivalen opp fra to til tre scener og 35 til rundt 50 artister. I går gikk festivalledelsen ut med 12 nye navn: Den britiske poptrioen Saint Etienne, den amerikanske hiphopveteranen Large Professor (tidligere frontmann i Main Source), samt norske Safariari, Son Of Light – tidligere kjent som N-Light-N – og Salvatore. I tillegg er Equicez, Launderettes, Mormones, Supervixen, Tøyen, Ugress og Umbrella klare for den nye scenen Teltet.

– Vi er veldig glade for å ha fått to større internasjonale navn på plakaten, for det har ført til at det internasjonale bookingarbeidet har løsnet. For det er ingen tvil om at utenlandske artister også studerer artistlisten, for å se hvilke andre artister som opptrer, sier Øyafestivalens pressesjef Christian B. Østlie.

Ifølge Sony Music Norway arbeider Øyafestivalen blant annet med å få skotske Primal Scream til Oslo – det vil i så fall bli det klart største navnet i festivalens fireårige historie.

– Det har vi ingen kommentar til, for ingen flere internasjonale artister er ferdigbooket ennå. Men vi jobber for tiden med flere, og det vil sikkert komme til flere store navn fram mot festivalen – uten at jeg kan si hvem det blir.

Fra før er blant annet Motorpsycho, Kaizers Orchestra, Yeah Yeah Yeahs, Tungtvann, Madrugada, Ricochets og Gatas Parlament klare for oslofestivalen, som i år strekker seg over fire dager.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen i 2002.