Technovisjonæren Aphex Twin

Han kalles ”technoens Mozart” og beundres av alt fra samtidskomponister til heavyrockere. Aphex Twin revolusjonerte den elektroniske musikken på 1990-tallet. Torsdag 11. august avslutter han Sjøsiden-scenen på Øyafestivalen. Denne saken skrev jeg da han spilte i Oslo og Bergen i 2003.

På et av sporene på den ferske remiks-samleren 26 Mixes for Cash gjør Richard D. James, alias Aphex Twin, en vri på samtidskomponisten Philip Glass’ strykerversjon av David Bowies ”Heroes”. Remiksen var nær ved å aldri bli fullført for James krevde å få bruke de originale mastertapene med Bowies vokal, men fire dager før deadline fikk han viljen sin.

Resultatet ble fantastisk: I starten høres det ut som du ankommer et stort ball og mottas av en opplagt og konverserende Bowie – komplett med bakgrunnsstøy – før musikken virvler seg opp i et intenst og kaotisk klimaks. Fortsatt er både Bowie og Glass mer kjente navn enn Aphex Twin, men når 1900-tallets musikkhistorie skal skrives fortjener de like store kapitler.

Banebrytende forbilde
– Aphex Twin er en av vår tids fremste musikalske genier. Det som fascinerer meg er at han ikke ligner på noen andre og at han har klart å skape helt nye ting. Han er banebrytende og et stort forbilde for mange innen elektronika, techno, metal, samtidsmusikk og jazz. Og musikken hans er ikke bare godt håndverk, men til tider også fantastiske låter og melodier, sier Martin Horntveth.

Han er trommeslager i Jaga Jazzist og for tiden på turné med Bertine Zetlitz. Og som soloartist har han gitt ut to EP-plater med søkende, støyende og variert elektronika – der Aphex Twin utvilsomt er en av flere inspirasjonskilder.

– Musikkstilen er utvilsomt elektronika, men samtidig er han inspirert av alt fra samtidsmusikk til metal. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i denne respektløsheten for sjangre, og en av hemmelighetene hans er at han bruker energien og tankegangen fra en musikkform for å bruke det i sitt eget uttrykk. En låt som ”Come To Daddy” er elektronika, men bruker aggressiviteten og tempoet fra metal. På det viset skaper Aphex Twin noe nytt selv om han er tydelig inspirert av noe annet.

Det beste beviset på sjangerknusingen til Aphex Twin er den lange listen med artister som har latt seg inspirere av ham. Philip Glass har arrangert musikken hans for strykere mens metalbandet Dillinger Escape Plan har spilt inn en versjon av nettopp ”Come To Daddy”. Han var et viktig forbilde for Radiohead i deres arbeid med albumet Kid A, og han har takket nei til å samarbeide med store artister som Madonna, Limp Bizkit og Slipknot.

– Hans referanser starter med elektro, house og techno fra 1980-tallet, og deretter har han via 90-tallets drum ’n’ bass gradvis assimilert flere og flere sjangre. Men Aphex Twin har en såpass personlig stemme at det ikke høres ut som ren sjangerblanding. En kan heller snakke om sjangeren «Aphex Twin-musikk». I dag finnes det hundrevis av små Aphex Twin-kopier der ute, og han er som en syvende far i huset, sier Asbjørn Blokkum Flø, komponist med erfaring fra elektronisk og akustisk musikk, scenemusikk og interaktive installasjoner.

Kaotisk-melodisk
Richard D. James er fra Cornwall sørvest i England og viste tidlig en interesse for data og musikk. Han skrev sine første låter da han var 14 år gammel, før han begynte som DJ på raveparties på slutten av 1980-tallet. Han platedebuterte med Analogue Bubblebath EP i 1991, men det var albumdebuten Selected Ambient Works 85-92 året etter som for alvor satte ham på kartet som en av de viktigste musikerne i den nye bølgen av ambient.

– Den musikken var ikke noe nytt, men tok opp tråden etter artister som Brian Eno på 70-tallet. Men Aphex Twin, Biosphere, The Orb og flere andre definerte den nye formen for ambient techno. Men det var med albumene I Care Because You Do og Richard D. James midt på 1990-tallet at Aphex Twin kastet elektronisk musikk over i en retning ingen hadde sett tidligere, sier Joakim Haugland.

Han driver plateselskapet Smalltown Supersound og er bookingansvarlig for Aphex Twin-konsertene i Norge neste helg. Opprinnelig var dette en konsert med støymusikerne Russell Haswell og Masami ”Merzbow” Akita under deres Satanstornade-alias, men Haugland var ikke snar med å takke ja da Haswell spurte om James kunne slenge seg med på spillejobben.

– Aphex Twin blandet støy, breakbeats, drum ’n’ bass, hiphop og mer til i en salig blanding som langt fra var strømlinjeformet, men veldig kaotisk – der ting hele tiden skjer samtidig som det også er melodisk. Dette dannet skole og nå ser vi en million Aphex-kopister over hele verden. Det er ikke for ingen ting han kalles vår tids Mozart, for han var et vidunderbarn, sier Haugland.

– En irriterende, løgnaktig guttunge
Aphex Twin står nærmere hvit, kjølig og komponistorientert musikk som Karlheinz Stockhausen, John Cage, Kraftwerk, Brian Eno og Detroit-techno som Derrick May enn afrikanskamerikansk soul, blues og rock. Selv ser Richard James på seg som en amatør.

– De beste musikerne og lydkunstnerne er folk som aldri har sett på seg selv som kunstnere eller musikere. Jeg er bare en irriterende, løgnaktig guttunge fra Cornwall som egentlig burde vært låst inn i et ungdomsfengsel. Men jeg klarte å unnslippe den skjebnen og isteden omskape energien til musikk, sa den mediesky James i et intervju med The Guardian i anledning utgivelsen av 2001-albumet Drukqs.

Men nettopp Drukqs står i ettertid frem som en liten skuffelse sammenlignet med forgjengerne, og Haugland tror årsaken var at James ble seg bevisst sin egen kunstnerposisjon.

– Jeg tror de to beste albumene var ”art by accident” og lite gjennomtenkt. Men med Drukqs ønsket han muligens å lage det ultimate mesterverket, noe som førte til at det ikke inneholdt morsomme titler eller slagere som ”Windowlicker”. Isteden var det hele veldig storslått og voldsomt, men uten den samme umiddelbare storheten og humoren som preget forgjengerne. Han ligger fortsatt  milevis foran røkla, men Drukqs ble en alvorligere og mørkere utgivelse.

Komponist Asbjørn Flø ser Drukqs som et steg mot samtidsmusikken.

– Aphex Twin startet med nokså enkel musikk, som var nyskapende på den tiden. Etter hvert fikk han mer utrykksmessig dybde, og den store forandringen kom med Richard D. James i 1996 der han tok i bruk digital teknologi på en ny måte. Muligheten til raske skiftninger og klipping førte til en drum ’n’ bass-inspirert musikk med en detaljrikdom og tempo en ikke hadde hørt før. På Drukqs er innflytelsen fra samtidsmusikk spesielt tydelig. For det første er store deler av platen innspilt med et preparert midiflygel som gir helt klare assosiasjoner til John Cage. For det andre er det også kutt som gir klare referanser til elektroakustisk musikk både i klangbruk, tekstur og fravær av rytme og melodi, mener Flø.

Remikser det kjedelige
Mandag gir plateselskapet Warp Records ut 26 Mixes for Cash, som tittelen lover 26 Aphex Twin-remikser av så forskjellige artister som komponisten Gavin Bryars, Saint Etienne, Nine Inch Nails, det tyske hiphopbandet Die Fantasischen Vier og glemte 90-tallsband som Jesus Jones, Mike Flowers Pops og Curve. Men det er Aphex Twin som setter det tydeligste stempelet på musikken, etter eget utsagn har han ikke en gang hørt Nine Inch Nails-originalene han har remikset.

– Jeg har ikke hørt denne samlingen, men kjenner de fleste remiksene fra før. I møte mellom Aphex Twin og andre verk, er det som regel førstnevntes personlighet som dominerer. Og etter min smak, blir det som regel bedre. Det kan jo ha noe med å gjøre at han bevisst alltid velger ut de kjedeligste sporene som utgangspunkt når han skal remikse. Noen ganger har han jo også bare gitt helt nye spor tilbake, mer som en slags bisarr form for humor. Det passer for øvrig godt inn i hans rykte som lystløgner, mener Flø.

Lystløgner ja. I tillegg til en karriere som nyskapende musiker har Richard D. James brukt tid og krefter på å bygge opp en parallell karriere som mytisk eksentriker. Han bruker store penger på brukt militærutstyr, lyver så det renner og gjør stadig sjeldnere konserter og nye plater. Og de gangene han gjør konserter er det ikke lett å vite hva publikum kan vente seg.

– Han har vært to ganger på Quartfestivalen, men i 1993 hadde han ifølge Geir ”Biosphere” Jenssen bare med seg en haug ødelagte synthesizere og en DAT-kassett han trykket ”play” på. Han bare lot som han spilte live. Han har gjort som The Residents de siste årene, og gjort seg mest mulig mystisk, utilgjengelig og hemmelig. Nå sier ryktene at han har slettet all musikken på datamaskinen sin, og i så fall kan det godt hende han bare bruker platespillere på konsertene i Norge. En gang brukte han en food processor og sandpapir på to platespillere, sier Haugland.

Og går vi til bunns i alle genierklæringer og Mozart-sammenligninger er det den vesle rampegutten fra Cornwall som hyppigst trer frem. Eller som James selv forklarer sandpapirstuntet i et intervju med nettsiden Furious.com:

– Det var i hovedsak for å få seg en god latter og drite ut avantgardeklubben som ba meg om å være DJ. Jeg syntes det ble for normalt å bare spille plater så jeg gjorde noe helt annet isteden. Men publikum elsket det, og syntes det var virkelig bra. Jeg ble spurt om å gjenta jobben i New York, men det var ikke noe jeg hadde lyst til. Det var i bunn og grunn bare en vits, men svært mange tok den svært alvorlig. Og det var virkelig morsomt. Jeg elsker situasjoner som det.

Fakta – Aphex Twin (anno 2003)
* Richard D. James ble født 30. august 1971.
* Debuterte med Analogue Bubblebath EP i samarbeid med Tom Middleton under navnet AFX featuring Schizophrenia i 1991, og har siden fulgt opp med en lang rekke singler og album gitt ut under navn som Aphex Twin, Polygon Window, Caustic Window, Blue Calx, The Dice Man, GAK, Power-Pill og Q-Chastic.
* Ga ut sitt foreløpig siste studioalbum Drukqs i 2001, og gir mandag ut remikssamleren 26 Mixes for Cash.
* Anbefalte plater for nybegynnere er I Care Because You Do (1995) og Richard D. James (1996).

Opprinnelig publisert i Morgenbladet.