Sverdsvingeruke 5: Conan

Da er sverdsvingeruka endelig kommet fram til den ultimate «sverd og sandal»-helten: Robert E. Howards Conan.

Conan blir ofte trukket fram som eksempel når folk snakker om det «tegneserieaktige» i negativ forstand, noe som er litt artig når figuren ble født som romanfigur. Men de tallrike tegneseriene er jo blitt så populære at de rett og slett skygger for originalen, det er mange som tenker på Conan som en tegneseriefigur.

Jeg har aldri vært særlig fan av Conan, så da jeg ved et uhell plutselig fikk et abonnement på Savage Sword of Conan rundt 1990, ble det ulest gitt videre til en Conan-fan i klassen. I Norge har barbaren lenge hatt en særstilling, og siden 90-tallet har han vært den eneste seriøse utfordreren til Fantomet i kampen om å være den mest populære actionhelten i den norske tegneseriefloraen.

Uansett, her er mine Conan-anmeldelser.


Kurt Busiek, Cary North m.fl.

Conan nr. 1, 2005
Schibsted Forlagene 2005
5/6

For å ta det viktigste først: Den sverdsvingende cimmerianeren Conan har ikke sett like bra ut siden Frank Frazettas flotte omslagsmalerier til Conan-bøkene.

Den unge canadieren Cary North skildrer en levende, brutal og motsetningsfylt barbar, som blir gitt blodsprutende liv takket være Dave Stewarts elegante fargelegging over Norths blyanttegninger. Tegningene tusjes ikke, og effekten er magisk.

De mange tegneseriene om Robert E. Howards romanfigur har i mange år vært svært populære i Norge, og Conan kjemper en hissig kamp med Fantomet om tegneserienes actiontrone i Norge. Denne nylanseringen av Conan-bladet i farger bør få Ånden som går til å skjelve i underbuksene, for manuset til veteranen Kurt Busiek holder også absolutt mål.

Busiek er en av de dyktigste håndverkerne i den amerikanske seriebransjen, og hever sine manus med innstendig kunnskap om og kjærlighet for det han skriver om. Han kjenner sine figurer til fingerspissene, og her tar han Conan tilbake til Howards originalversjon.

Stammen i det nye Conan-bladet er det ferske bladet Conan the Legend, som ble lansert av det amerikanske forlaget Dark Horse Comics på tampen av 2003. Forlaget har tidligere laget gode serier basert på universet i Aliens– og Star Wars-filmene, og viser med Conan nok en gang at de er best på å få kjente konsepter til å fremstå som nye og spennende.

Umiddelbart er det en nedtur at ikke hele bladet er fylt opp med de nye seriene, men da ville man på den annen side fort gått tom for materiale. Isteden fylles bladet opp av de aller første Conan-seriene fra Marvel-bladet Conan the Barbarian fra 1970. Den første historien her virker ganske foreldet i dag, men det tar heldigvis ikke lang tid før forfatter Roy Thomas og ikke minst tegner Barry Windsor-Smith finner formen.

Det nye Conan-bladet er en flott pakke for fans av sverd- og sandal-eventyr, og Conan langer ut et mektig sverdhogg mot sine konkurrenter på det skrumpende norske actionmarkedet. Som Conan ville ha sagt: Ved Crom!


Joe R. Lansdale og Timothy Truman

Conan fargealbum 1: Conan og de dødes sang
Schibsted Forlagene 2007
4/6

Underholdende og veltegnet røverhistorie.

Forfatteren Joe R. Lansdale og serieskaperen Timothy Truman innledet i 1993 et fruktbart samarbeid med en oppdatert utgave av western-antihelten Jonah Hex. Der forente duoen røff humor, skitten westernrealisme og skrekk, og sendte Jonah rett i armene på zombier og andre monstre.

Det føltes derfor naturlig at radarparet i 2006 også ble sluppet løs i Conan-universet, med denne miniserien som nå er samlet på norsk. Selve historien er ikke voldsomt original, der Conan jakter på noen magiske artefakter, men dette er bare en unnskyldning for en lekkert tegnet eventyrstund med trollmenn, demoner, lettkledde damer og muskelbunter som boltrer seg i blodsprut og hardkokte vitser.

Dessuten fletter Lansdale inn usminket realisme og Tarantino-aktig dialog i manuset, slik at Conan og hans bablende følgesvenn lar tungene løpe med kjappe meldinger og artige historier om alt fra fordelene med kannibalisme til insekter som graver seg inn i ballene dine. Sjekk også ut Conans månedshefte, der Mike «Hellboy» Mignola nå står for manus.


Roy Thomas, John Buscema med flere

Conan: Havets hodeskalle
Bladkompaniet 2002
4/6

300 sider med sverdsvingende eventyr.

Det er gode tider for Conan-fans med seriehefte, album og denne rimelige boken på 300 sider utgitt bare den siste måneden. Og legger en snobberiet til siden og godtar Conans univers av vakre damer, onde trollmenn og mytiske vesener er det lett å forstå hvorfor den sverdsvingende barbaren kjempet med Fantomet om tungvekttittelen blant actionheltene i Norge.

For der Fantomet har utviklet seg til en politisk korrekt småbarnsfar er Conan en amoralsk og egoistisk røver – om enn med hjertet på rett plass. Der Fantomet bestiller melk på bar sier Conan ”jeg kan drikke skipet tørt og fremdeles få gjort det jeg må”.

Figuren ble skapt som romanfigur av Robert E. Howard, og de etterfølgende tegneseriene holder seg trygt til pulp fiction-mønsteret Howard la opp til: Heltene er barske, skurkene onde, damene er vakre og alle kan svinge sine sverd.

Denne 300 sider lange boken er et lang røverhistorie om Conan og noen piraters kamp mot trollmennene Thulsa Doom (også kjent som norsk stonerrock-band) og Thoth-Amon – ført i pennen av stilsikre Roy Thomas og nylig avdøde John Buscema.

Senere Conan-avleggere og –parodier som SláineGroo og Cerebus er langt å foretrekke, men Conan byr også ærlig talt på underholdende røverhistorier han også. Formatet er det samme billige og innholdsrike som Tex Willer-albumene, som vi kan godt kan få se flere serier i.


Roy Thomas, Stefano Raffaele, Roland Green og Geof Isherwood

Conan fargespesial
Egmont Serieforlaget 1999

Conan med ekstra testosteron.

Conan er en av Serie-Norges mest populære helter, og her kommer en 140 siders dose som om mulig er enda mer muskelsvulmende enn vanlig.

Historiene «Harpagus» og «Elven av blod» er av ferskere dato enn de klassiske episodene med tegninger av folk som Raptus-gjesten John Buscema. Tegnestilen er langt mer tett og intens, mens hovedpersonenes fysikk er enda mer overdrevet. Spesielt tegner Stefano Raffaele er inspirert av 80- og 90-tallets overdrivende superhelttegnere som Jim Lee, Todd McFarlane og Rob Liefeld. Dette er ikke en stil jeg liker spesielt godt, og spesielt irriterende er Raffaeles ustoppelige lyst til å tegne historiens yppige heltinne Helliana fra rumpeperspektiv.

Men med den erfarne Conan-pennen Roy Thomas bak manus blir «Harpagus» et greit Conan-eventyr. Tegner Geof Isherwood er også glad i muskelsvulmende sverdsvingere og snertne damer, men har langt mer eleganse enn Raffaele. Dessverre er «Elven av blod» en langt mer ordinær historie, noe som gjør Conan fargespesial til en pakke for fansen, men neppe nok til å omvende tvilerne.


Roy Thomas, John Buscema, Kerry Gammill m.fl.:

Conan 2: Erkefienden
Bladkompaniet 1999

Uovervinnelig barbar.

Korsfesting, liketere, onde guder og trollmenn. Dette klarer bare å bremse barbaren Conan, som også har kjempet seg frem til å bli en av de mest populære actionheltene i Tegneserie-Norge. Bare Fantomet tør konkurrere.

Erkefienden er den andre luksusboken om den høyreiste og muskelsterke barbaren, og en klar forbedring sett i forhold til bok én. Det begynner riktignok svært dårlig med «Elefanttårnet», en svært klønete omskrivning av en novelle fra Conan-skaper Robert E. Howards hånd. Som tegneserie blir den for ordrik og preget av språklig redundans: Alt for ofte må vi lese setninger som «sammenbøyd løper han raskt mot nærmeste buskas» samtidig som tegningen skildrer Conan som sammenbøyd løper raskt mot et buskas.

Men etter en famlende start braker det løs med et 200 sider langt eventyr hvor Conan møter en verdig motstander i ørkenrøveren Olgerd Vladislav. Riktignok består historien av flere eventyr, men Olgerd går igjen.

Conan er egentlig en ganske usympatisk og egoistisk helt, men kanskje er det nettopp derfor han slår bra an. På sitt beste er han et verdig og mer uforutsigbart alternativ til den melkedrikkende antivoldsmannen Fantomet. Selv om Conan ikke akkurat gir dybde til store personskildringer, har han potensiale til flere adrenalinfylte eventyr og røverhistorier.


Roy Thomas, John Buscema m.fl:

Conan: Erliks øye
Bladkompaniet 1998

Barbaren Conan har på 80- og 90-tallet bygget seg opp en ganske solid kultstatus i Tegneserie-Norge. Personlig har jeg aldri fått helt sansen for denne kyniske og egoistiske sverdsvingeren, som popularitetsmessig nærmet seg selveste Fantomet med et opplag opp mot 50.000 på det meste. Nå beæres Conan med praktboka Erliks øye.

Conan ble skapt som romanfigur allerede i 1932 av amerikaneren Robert E. Howard. Forfatteren tok livet av seg i 1936, bare 30 år gammel. og mange mener han kunne utviklet seg til en virkelig stor forfatter.
Men Conan levde videre innenfor de fleste medier, nye romaner ble skrevet, Arnold Schwarzenegger spilte barbaren på film, og i 1969 fikk serieforlaget Marvel mulighet for å skape tegneserie av Conan.

Den unge Roy Thomas ble hentet inn av Marvel-mogul Stan Lee for å hjelpe ham med superheltseriene, men Thomas var spesielt fascinert av Conan. Hans egen beskrivelse av Conans univers beskriver serien godt: «En fiktiv verden der trollmenns magi herjer, der ånder og monstre lever, der menn er barske krigere og kvinnene er vakre».

Conan er også en ganske usympatisk helt, han er fullstendig egoistisk og utnytter de fleste han møter. Historiene er ganske hule, og gir leseren lite mer enn macho sverdeventyr med onde trollmenn og barmfagre kvinner. Ønsker du en gjennomtenkt og intelligent «sword & sorcery»-serie anbefaler jeg heller Pat Mills’ Sláine, som ikke finnes på norsk.

Denne boka er nok mest for fansen, men jeg lurer på hvorfor akkurat Erliks øye er blitt beæret med bokutgivelse. Den spiller ingen viktig rolle i Conan-mytologien, og er ikke mer enn et kompetent, men tradisjonelt, eventyr. Boka overbeviser i alle fall ikke meg om Conans fortreffelighet.

Bonus 1: En norsk Conan.


Morten Harper og Geir Moen

Blodøks
Bladkompaniet
4/6

Lovende, men noe kaotisk om beinknusende norsk barbar.
En 86 sider lang, bloddryppende og beinknusende norsk actiontegneserie er i sannhet sjelden kost, og ferskingene Morten Harper og Geir Moen gjør ikke skam på sjangeren – selv om historien snubler litt underveis.

Manusforfatter Harper er best kjent som kritiker og journalist med tegneserier som spesialemne, og i sin tegneseriedebut har han valgt å skape en norsk Conan i berserken Blodøks – med inspirasjon fra Snorre, den mørkere delen av middelalderen og arabisk kulturhistorie. Tegningene er ved stortalentet Geir Moen, som effektivt knuser de fleste intellektuelle pretensjoner i Harpers manus og leverer side opp og side ned med ultravoldelig action.

En naturlig sammenligning er den lynskarpe engelske barbarserien Sláine, der Pat Mills’ nærmest feministiske manus ble oppveid av den heavy metal-inspirerte streken til Simon Bisley.

Nå er ikke Blodøks like vass som Sláine, og et av problemene er at Harper vil fortelle veldig mye på kort tid – samtidig som Moen koser seg mest når han får tegne endeløse slagscener. Duoen viser en imponerende vilje til å leke med tegneseriens fortellertekniske muligheter, men alt fungerer ikke like bra. En gladiatorkamp blir tåpelig når det trekkes overtydelige paralleller til datakampspill, mens den viktige sluttkampscenen spoleres av et fullstendig unødvendig flashback.

Men Blodøks er uansett et velkomment tilskudd i den norske tegneseriefloraen, og setter for alvor Harper og Moen på kartet som kompetente serieskapere som vil mye. Til tider litt for mye. Men jeg ser fram til fortsettelsen.

Bonus 2: Enda en norsk Conan.


Sigbjørn Kronenberger, Snorre Lyse og Trond E. Haveland

Barbari II
Egen utgivelse 1997

Barbarserier fra bergenstraktene er stadig bedre tegnet, men stamper noe på manussiden.

Knappe to år er gått siden de unge serieskaperne Trond E. Haveland og Sigbjørn Kronenberger gav ut heftet Barbari på egen hånd. Nå er nummer to her, utgitt av Kronenberger selv.

Barbari hentet sin inspirasjon fra den amerikanske forfatteren Robert E. Howard, som skapte barbaren Conan tidlig på 1900-tallet. Siden den gang har Conan fått sine historier fortalt i utallige bøker og tegneserier, samt et par filmer, og Conan-tegneserien har opparbeidet seg en relativt stor tilhengerskare her i gamlelandet.

Barbarhistoriene følger sine egne konvensjoner med barske, sverdsvingende menn, mystiske og vakre damer, onde trollmenn og mannevonde demoner. Det er denne tradisjonen Sigbjørn Kronenberger så langt har valgt å bruke sitt serieskapertalent på. Barbari II er en videreføring av det første heftet, men denne gangen er Kronenberger så å si på egen hånd. Lyse og Haveland har kun bidratt på manussiden i en av historiene.

Heftet inneholder tre korte historier, som tilsynelatende ikke har mye felles, bortsett fra at de foregår i samme univers.

En beintøff sverdsvinger vil skaffe seg skattene i det fryktede Demontårnet, en trofast tjener får i oppdrag å drepe sin mesters elskerinne, og en mystisk skapning dreper for fote i fjellet.
Tegnemessig har Kronenberger utviklet seg i riktig retning.

Man kan ane en forbedring for hver historie i dette heftet, fra de noe enkle og todimensjonale tegningene i «Demontårnet» til den langt lekrere «En konkurrent». Sistnevnte er mer presis i streken, og bruken av svarte flater og raster gjør at sidene får mer dybde og substans. Serien er til tider direkte lekker å se på, selv om en litt mer spenstig sidelayout hadde gjort seg. Sidene blir litt for tradisjonelle med rundt åtte ruter pr side. Men «En konkurrent» er som helhet proft gjennomført, og det kan bli spennende å følge Kronenberger videre.

Historiemessig er jeg redd for at Kronenberger har kjørt seg litt fast i barbaritradisjonen. Kronenberger skriver selv at barbarhistoriene bør ha snert, og helst med en ironisk undertone, for ikke å bli Conan-kloner. Strengt tatt, synes jeg ikke Kronenbergers historier har det som skal til for å skille seg ut fra horden av Conan-kopier. En annen ting er at en god barbarhistorie trenger litt tid til å bygge seg opp, og få fram stemningen og dramaet.
Den korte historieformen Kronenberger legger opp til blir litt snaut for å fortelle de eventyrene og røverhistoriene vi lesere forlanger av våre barbarer.

I forordet etterlyser Kronenberger manuskript han kan lage serier av, og da ikke nødvendigvis fantasy og barbarhistorier, men heller historier fra bymiljø eller lignende. Mitt råd til Kronenberger er å prøve seg litt fram innen andre sjangre, de beste tegneseriene for tiden er ofte de som henter sin inspirasjon fra tegnerens eget liv, nærmiljø og egne opplevelser.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus 3: Et knippe Tegn.no-notiser.


Tysk fantasy på norsk
I tillegg til en oversettelse av seriebladet Conan The Adventurer byr ”Conan fargespesial” også på noe så sjeldent som en tysk fantasyserie. Helden er helt tydelig en tysk variant av Conan, skapt av Ralf Paul på bakgrunn av rollespillene han spilte sammen med venner. Serien spruter av liv og er svært kompetent utført til å være Pauls seriedebut. Det var tidligere Bladkompaniet-redaktør Sigbjørn Stabursvik som oppdaget serien på tegneseriemessa ComicCon i San Diego i fjor. I samarbeid med den tyske distributøren Modern Graphics hadde Paul trykket opp en engelsk utgave av Helden nr. 1, og fikk derfor altså napp i Norge. Helden vil fortsette som føljetong i Conan fargespesial.

Conan-album nummer 40
Med «Dødens ansikt”, den andre delen av Tetra-sagaen, gir Bladkompaniet ut det 40. i rekken av Conan-album. Manus er ved Jim Owsley, og barbaren er tegnet av den nylig avdøde fanfavoritten John Buscema. Serien stammer fra 1985, har tidligere vært utgitt i Conan-bladet i 1994 og er i salg fram til 8. juli.

Snadder for Conan-fans
I september begynner Dark Horse Comics å gi ut The Chronicles of Conan, en komplett samling av de 24 Conan-numrene Roy Thomas og Barry Windsor-Smith laget sammen. Og november er det førpremiere på den helt nye Conan-serien, Conan the Legend skrevet av ingen ringere enn Kurt Busiek. Conan-seriene til Roy Thomas og Barry Windsor-Smith regnes av flere fans som de ypperste tegneseriene som er laget om Robert E. Howards populære sverdsvinger. Dark Horse-samlingene er på rundt 150 sider hver, med ny fargelegging og korrektur.

The Chronicles of Conan starter i september, men i november er det tid for den virkelig store nyheten: En 16 sider lang førpremiere på det nye heftet Conan the Legend. Dark Horse presenterer her helt nye Conan-serier ført i pennen av Kurt Busiek, mannen bak AvengersMarvels og Astro City for å nevne noe. Serien er tegnet av Cary Nord. Og som ikke det var nok: I høst gir også Fantagraphics ut en samling av Barry Windsor-Smiths Young Gods & Friends, en 192 siders bok som gir ut den komplette serien. Boka inneholder blant annet de tidligere uutgitte nummer 10 og 11 av serien, samt annet ekstrasnadder.

8 kommentar

  1. […] å sitere Øyvind Holen:«Conan blir ofte trukket fram som eksempel når folk snakker om det «tegneserieaktige» i negativ […]

  2. […] tegneserier som Nemi, Pondus, Rocky, Larsons gale verden og Tommy og Tigern, og nå legges både Conan og Mads Eriksens M ned. Schibsted sitter igjen med Kollektivet, Marvel-superheltene og et knippe […]

  3. […] but no cigar. Med verk som Scout, Wilderness, Jonah Hex og Conan har Truman vist seg fram som en av dagens beste tegneserieskapere innen moderne westerns (ja, er […]

  4. […] ble startet i 1977 som en festlig parodi på Conan, men kanadieren Dave Sim utviklet raskt serien til noe helt unikt. Det ble rom for storpolitikk og […]

  5. […] på 1920- og 30-tallet hadde overmenneskelige helter og onde skurker som Doc Savage, The Shadow, Conan og Fu Manchu i hovedrollene, men det var tegneseriefigurene Supermann og Batman som befestet […]

  6. […] tidligere års festivaler var preget av klassiske seriefigurer som Donald Duck, Fantomet, Billy og Conan, tar årets program konsekvensene av at tegneserien som medium er blitt voksen. Da er det gledelig […]

  7. […] får Bamse, Asterix, Donald, Conan, Tommy og Viggo mer eller mindre så hatten passer. Mest gjennomført er utvilsomt beskrivelsen av […]

  8. […] Serien er skrevet av den bestselgende romanforfatteren Richard A. Knaak, som har skapt seg en solid karriere på å skrive innenfor etablerte univers hentet fra rollespill som Dragonlance og pulpforfattere som Robert E. Howard. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: