Geniet Rick Rubin

En oppfølger til gårsdagens RHCP-post: Årets I’m With You er i likhet med de fem foregående RHCP-platene produsert av Rick Rubin. Da passer det bra å børste støv av min 2004-sak om superprodusentene Rubin og Ross Robinson (men hvor ble det av ham?).

Har du festet til «Fight For Your Right To Party» av Beastie Boys, slengt på nakkevirvlene til Reign In Blood av Slayer, digget «Walk This Way» av Run-DMC og Aerosmith, svermet for «Under the Bridge» av Red Hot Chili Peppers eller fortapt deg i de siste platene Johnny Cash spilte inn før han døde? Da kan du takke produsenten Rick Rubin.

Har du elsket Korn og Limp Bizkit, ergret deg over numetal, blitt sjokkert av Slipknot eller mistet munn og mæle i møte med den kompromissløse punkrocken til At The Drive-In og The Blood Brothers? Produsent Ross Robinson har mye av æren.

Listen over artister som kan takke herrene Rubin og Robinson er svært lang, og fredag står to av dagens tyngste rockemonstre på scenen i Oslo Spektrum. Rubin produserte Slayers banebrytende album Hell Awaits (1985) og Reign In Blood (1986), mens Robinson skrudde Slipknots monumentale sjokkrock sammen på både Slipknot (1999) og Iowa (2001). Og hvem hyret Slipknot inn for å fornye bandets lydbilde på årets Vol. 3: (The Subliminal Verses)? Rick Rubin.

Det siste året har Rubin egenhendig erobret metal, country og hiphop. Først med den monumentale Johnny Cash-boksen Unearthed, så med Slipknots fascinerende album, og sannelig tok han ikke kontroll over årets MTV Video Music Awards også. Jay-Z vant fire priser for videoen «99 Problems», der Rubin er den rare, skjeggete gubben i passasjersetet. Han har også produsert låten, og trakk med den linjen tilbake til der han startet: Med minimalistisk hardrockpreget hiphop for Run-DMC, Beastie Boys, Public Enemy og LL Cool J på 80-tallet.

I 1984 stiftet rockeren Rubin og hiphophodet Russell Simmons plateselskapet Def Jam Records. Rubin parret rapping med hissige rockegitarer, og nærmest på egen hånd viste Def Jam at hiphop ikke var noen døgnflue – men at genren kunne levere høyst levedyktige og slitesterke album.

I 1985 fikk Rubin utløp for rockefoten da han produserte Slayer, som sammen med Metallica var det sene 80-tallets viktigste metalband. Rubin takket for seg i Def Jam, og startet selskapet Def American (senere American). Han produserte blytung rock (System Of A Down, Rage Against The Machine, Audioslave) og nedstrippede album med amerikanske legender (Johnny Cash, Tom Petty). Han hjalp egenhendig Johnny Cash til å gjenfinne sin kunstneriske stemme på de fire American-platene han rakk å spille inn før sin død.

Rubin skapte krysningen rock og rap, men det var Ross Robinson som tok fusjonen til himmels med sitt arbeid med Korn og Limp Bizkit på midten av 90-tallet. Der Rubin hoppet av hiphopkarusellen, har Robinson tatt aktivt avstand fra genren han var med å skape; døpt numetal. Isteden har han satset på å utforske energisk, kompromissløs og eksperimentell hardrock, samtidig som han har klart å holde på sin kommersielle teft. Han oppsummerte også sin sin karrière i år da han produserte The Cure, et band som alltid har vært et forbilde for mye av den dystre amerikanske hardrocken Robinson har hatt fingrene i.

I luksusutgaven av The Clash’ London Calling kan du se en dvd-dokumentar der bandets eksentriske og alkoholiserte produsent Guy Stevens går bananas i studio. Han hopper rundt, kaster stoler og stiger på bandmedlemmene og girer dem opp til å yte sitt beste. Han klarte å provosere frem bandets definitive mesterverk, og Rubin og Robinson er av den samme skolen: Dedikerte lydnerder som gjør hva det skal være for å feste og forsterke et bands særpreg på plate.

Rubin foretrekker å sitte hjemme og høre på plater fremfor å gå på konsert, og når han arbeider med en artist ønsker han at platen skal fange et ideal artistene aldri klarer å fange på konsert. Han mener en plate alltid skal overgå det en artist spiller på scenen, og gjør den ikke det, er det produsentens ansvar. Robinson har en lignende filosofi, han går etter å feste det han kaller artistens sjel på bånd – og er mindre opptatt av toner, lydbilde og teknologi.

Samtidig er det liten tvil om at begge produsentene tilfører så mye i forhold til lydbildet at blir medlem i bandet de produserer for. De er ikke en innleid tekniker, men en selvstendig kunstner som vil bevare artisten de jobber med – ikke for – for ettertiden. Noe de til de grader har klart så langt.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.