Tramp på en smurf 2011

På 80-tallet forfulgte smurfene meg i form av plastleker, tegneserier og Geir Børresen-plater, på 90-tallet kom Smurfehits, og nå er sannelig de små blå jævlene her igjen. På tide å resirkulere denne 1996-kommentaren.

Terroren fra barndommen er her igjen. Da jeg var liten, dukket noen ufyselige små vesener opp i min verden. De utfordret tryggheten som var skapt av legoklosser og lekesoldater. De var små og alltid smilende, teite vesener med hvite toppluer.

En tomme høye og blå av hudfarge. Og Geir Børresen sang sanger sammen med dem.

Riktig! Jeg snakker om smurfene. Smurfene. Mer ufyselige vesener har vel aldri eksistert. Og nå er de tilbake, om mulig enda verre enn før.

Denne gangen maltrakterer disse småfolkene de siste års store popslagere. Har du lyst til å høre de små blå gneldre «Gangsta’s Paradise» eller «Stayin’ Alive» med heliumstemmer? Jeg har i alle fall ikke det.

Geir Børresen hadde tross alt en viss sjarm da han og de blåfargede sang oppløftende viser som «Det fins en smurf i oss alle».

Denne gangen har Geir Olav Bøkestad og Per Kristian Indrehus, «Muffe» og «Gækki», oppdatert smurfene for 90-tallet. Plata Smurfehits 1 er et av de verste brudd på god musikksmak de siste årene, etter min mening.

De sabla smurfene har nå begynt å rappe, og de høres verre ut enn rapperen i pizzafyllreklamen etter at han har inhalert to tanker med helium.

Avskyen for smurfene er jeg heldigvis ikke alene om. Låtskriver Noel Gallagher i Oasis steilet da smurfene ønsket å gjøre hans «Wonderwall» om til «Wondersmurf». Aldri i verden. Jeg har alltid hatet og vil alltid hate smurfene over alt på jord, raste Gallagher i harnisk. Hvem var det som sa at popstjerner ikke er samfunnsbevisste?

Men hvorfor har jeg så mye imot smurfene? Hvem kan i det hele tatt mislike disse yndige skapningene med de søte, runde nesene? Alle smurfene var stort sett like snille, og hadde en pasjon de brant for. Den eneste smurfefiguren jeg hadde da jeg var liten, var Tennissmurfen, som elsket å spille tennis.

Ellers hadde vi Sovesmurfen, Spisesmurfen, Gammelsmurfen og, hvis jeg ikke husker feil, Negersmurfen. Alle disse søte, yndige, perfekte smurfene var lykkelige. Det var bare en smurf som var mistilpass. Han trodde han var lur og smart, men egentlig var han dum, egoistisk og fikk stadig vekk de andre smurfene opp i trøbbel. Hvem det var? Det var så klart Brillesmurfen.

Brillesmurfen var den eneste smurfen som ikke fant sin plass i smurfesamfunnet. En fornærmelse mot alle oss brillebærere.

Opprinnelig publisert i VG.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: