Klassisk for alle

Ultima Spessial, dag 5: Gjesteopptreden på bloggen! I 2006 var jeg kulturredaktør i Ny Tid, og fikk nåværende Eno-redaktør Eirik Kydland til å skrive denne feiende flotte saken om den forsøksvise hippifiseringen og folkeliggjøringen av den klassiske musikken. Enjoy!

Arne Nordheim var på Klæssik kløbb #1. Foto: Adrian Øhrn Johansen/Ny Tid

Kunstmusikken legger seg ikke ned for å dø, men prøver tvert i mot å gjøre seg både hipp og folkelig.

Blådressen og andaktsfølelsen henger igjen hjemme. Dresskoden er hettegenser og tredagersskjegg, mens garderobevakten er erstattet med en dj, tidligere Natt&Dag-redaktør Gaute Drevdal, som spiller Mozart. Noen surkler over gulvet med våte joggesko, fra baren klirrer det i mynter og plakatene ved den mørke kjellerinngangen vekker til live minner fra tenårenes fritidsklubb.

Vi er i de bomberomaktige lokalene til Betong på Chateau Neuf i Oslo, der Rikskonsertene arrangerer Klæssik kløbb # 1 – en utstrakt hånd til et yngre publikum som vil høre klassisk musikk. På programmet står Bach, Ligeti og Ravel. Strykekvartett, cembalo og kvarttonemarimba. Ikke noe tull.

– Vi er blitt mobbet litt for navnet. At det høres ut som om 50-åringer skal gjøre noe trendy og fristende for ungdommen, sier produsent Alison Bullock Aarsten.

– Men det viktige er uansett å prøve å nå ut til en ny gruppe mennesker som vanligvis ikke går på konserter med klassisk musikk.

Folkelige fremstøt
I høst har debattene om kunstmusikkens framtid løpt stafett. Oslo kammermusikkfestival fikk skjenn for å ekskludere studenter og ungdom med uoppnåelige billettpriser. Så ble samtidsmusikkfestivalen Ultima kritisert for kryptisk markedsføring og innadvendthet, men også for å være for lite snever.

Lytterforeningen for klassisk musikk diskuterte om Dan Børge Akerøs Kjempesjansen var en verdig scene for unge topputdannete talenter, før Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås stilte spørsmål ved hele den klassiske musikkens framtid og evne til å tenke nytt.

Parallelt med disse bekymrede debattene og spådommene om den klassiske musikkens snarlige død, dukket det opp flere utypiske påfunn fra kunstmusikkmiljøet. Plutselig kan man laste ned samtidsmusikk som ringetone til mobiltelefonen, oppleve teatersport på Beethoven-framføring og se Satyricon spille beinhard black metal sammen med Kringkastingsorkestret.

Det kan virke som noe er i ferd med å skje i spennet mellom kunstmusikken og moderne formidlingsformer. Pianist og kammermusiker Christian Ihle Hadland mener det er på tide å tilpasse seg dagens inntrykkskaotiske situasjon.

– For 250 år siden kunne folk ta seg tid til å lytte til et verk ti ganger, og man måtte gå på konsert for å oppleve musikk. I dag er jo musikken overalt, og det er treminuttersformatet som gjelder. Det må man jo bare ta til etterretning.

Kunstnerisk leder i organisasjonen Ny Musikk, Lars Petter Hagen, tror også at man må innse at ting har forandret seg de siste 200 årene.

– Man må løsrive seg fra «Fartein Valen-syndromet», en romantisk idé om det ensomme geniet som sitter på en stein langt uti havgapet og bare trykker ut fantastisk musikk for seg selv. I dag må man tenke helhetlig om formidling og innhold.

For Hagen er det viktig å fjerne forestillingen om samtidsmusikk som en sær syssel for en liten krets alvorlige mennesker.

– En oppgave for samtidsmusikken må være å fremstå som mindre selvhøytidelig. Den er jo tvert i mot ofte absurd, komisk og morsom. Derfor er vårt nye slagord «Samtidsmusikk for folk flest – hele året», forklarer han.

Plingplong på kjøpesenter
Siden 1938 har Ny Musikk jobbet for å fremme eksperimentell og sjangeroverskridende musikk. Informasjonskonsulent Torgny Amdam, tidligere vokalist i punkbandet Amulet, sitter på kontoret i Tollbugata og viser stolt fram tilbakemeldinger på den ferske YouTube-siden til Ny Musikk.

– Her er det en kid fra USA som digger Whitehouse-videoen vår! Fett!

Nettsiden YouTube inneholder et vell av amatørvideoklipp av folk som dummer seg ut, katter som snakker og gamle musikkvideoer fra 1980-tallet. Inn i dette multimediale kaosområdet har Ny Musikk nå beveget seg med sine konsertopptak og filmer.

– Vi treffer jo et helt annet publikum på denne måten. Et globalt og yngre publikum, forteller kunstnerisk leder Lars Petter Hagen.

Det er kanskje ikke like enkelt å nå nye lyttere når man skal spre musikk som for mange er ensbetydende med skingrende ulyd og kultursnobberi. Derfor er deler av Ny Musikks strategi relativt aggressiv: Samtidsmusikk til folk flest, enten de vil eller ei.

– Som en del av arrangementet Oslo Marathon, kjørte vi en gammel buss rundt i Oslo, mens vi spilte plingplong og støymusikk på brutalt volum. Prosjektet var ikke bare ren misjonering, men samtidig en klar parallell til russebussene som også kjører rundt og tvinger musikk på folk, forteller Hagen og beskriver støybussen som et demokratisk prosjekt for å peke på musikkens mangfold.

– Men virker ikke dette bare mot sin hensikt?

– Det skal ikke oppfattes ironisk, hånlig eller påtrengende. Men jobber du med noe du mener er viktig, kan du ikke stå og hviske i massen. Man må tørre å rope.

På sin jakt etter nye scener for samtidsmusikken har Ny Musikk blant annet arrangert konserter i en skatehall og i en campingvogn nederst på Grønland. Nå står de store kjøpesentrene for tur.

– Folk reiser jo ikke lenger inn til sentrum fra drabantbyene for å gå i teatret, men for å shoppe. På Oslo City er det rundt 50.000 mennesker innom hver dag, og man kan nesten si at shoppingsenteret har blitt en ny kulturarena. Og hvorfor kan vi ikke presentere litt samtidsmusikk på et sted der boyband signerer plater og en taffelpianist spiller?, spør Hagen.

I tillegg lanserer nå Ny Musikk samtidsmusikk for mobiltelefonen, slik at fjortiser i alle aldere kan få Lasse Marhaugs støysprut ut av telefonen når mamma ringer. Lars Petter Hagen mener prosjektet er mer enn et artig pr-påfunn.

– Det er et premiss at det skal være kunstnerisk interessant. Om man bare endrer former uten å bevare en kunstnerisk dybde, er man dømt til å mislykkes. For å utfordre sjangeren fikk vi artistene til å spesialkomponere ringetoner til mobiltelefonformatet.

Blant annet har komponistene Øyvind Torvund, Maja Ratkje og Georg Friedrich Haas levert ringetoner til prosjektet. Den evige faren ved ungdommelig kommunikasjon er imidlertid at man lett oppfattes som krampaktig hipp, men Hagen er ikke redd for å virke påtatt.

– Hovedpoenget er å prøve ut nye formidlingsarenaer, og når vi eksperimenterer på denne måten må vi også våge å drite oss ut, ler han.

Blod på tangentene
Rikskonsertenes Klæssik kløbb-prosjekt skal ta den klassiske musikken vekk fra konserthusene og inn på klubbscener og studentpuber. Åse Kleveland, direktør i Rikskonsertene, tror mange unge lytter til klassisk musikk hjemme, men at de vegrer seg for å ta på den gamle konfirmasjonsdressen og gå på konsert.

– I konserthusene er det er dresskode. Man skal sitte på en spesiell måte, og ikke klappe mellom satsene. I tillegg henvender den klassiske musikken seg ikke så direkte til publikum. Først kommer pianisten inn på scenen og vender ryggen til salen, så kommer dirigenten og gjør det samme. Ingen sier et ord. Det føles jo ganske ekskluderende.

Kleveland mener de gamle kodene har stivnet i kulturinstitusjonene gjennom mange år.

– Det verste er at mange av disse kodene gjør at man føler seg veldig dum. Derfor vil vi løfte musikken ut av lokalet der disse kodene sitter i veggene.

– Mister ikke musikken noe ved at den tas ut av sin opprinnelige sammenheng?

– Mozart blir ikke mindre av at han tas ut av konserthuset. Vi må våge å tenke nytt, og stole på at musikken tåler dette. Det viktigste for meg er at musikkopplevelsen står i sentrum, og at flere mennesker får anledning til å oppleve den.

Pianist Christian Ihle Hadland lar seg også irritere over at han må spille i slips, og ikke i en behagelig t-skjorte.

– Det er ikke mange yrkesgrupper som fortsatt bruker kjole og hvitt på jobb, sukker han.

Han debuterte som solist for Kringkastingsorkestret da han var 15 år, og etter nesten ni år som kammermusiker har Ihle Hadland også blitt kjent med en del av miljøets uskrevne regler og gammelmodige kutyme.

– Det henger igjen et snobbesyndrom her til lands. I Norge har den klassiske musikken alltid vært et overklassefenomen, mens den i Tyskland og Østerrike er en del av populærmusikken. Da jeg så Tryllefløyten av Mozart i Berlin satt det en gjeng med punkere bakerst i konsertsalen. Hvis de hadde dukket opp på konsert her i Norge, ville alle lurt på hva faen de gjorde der.

Lavere billettpriser og dresskoderevolusjon gjør likevel ikke automatisk den klassiske konsertopplevelsen mer spennende, ifølge Ihle Hadland. Han savner blod på tangentene og profiler med særpreg.

– Klassisk musikk krever en vanvittig dedikasjon fra musikeren. Det handler om å blø og dø for musikken. Da mener jeg publikum må få merke denne ekstasen i formidlingen. Det er ikke bygging av betongkonstruksjoner vi snakker om her, sier han og mener det er naturlig at publikum reagerer om det er sterke følelser i sving på scenen.

– Ingenting skal gå på bekostning av den musikalske kvaliteten, men jeg synes bare det er kult om folk klirrer med ølglass, buer, ler og klapper når de vil.

Strauss og sikkerhetsvakter
I det siste har vi også sett flere eksempler på hvordan klassisk musikk pares med andre uttrykk. Kringkastingsorkestret har under sin nye orkesterleder Martin Revheim opptrådt med Vamp og metalbandet Satyricon. Mens Oslo strykekvartett arrangerte tidligere i høst en konsertserie kalt Beethoven-koden, der konserter ble krydret med teatersport og en spesialskrevet Brødrene Dal-episode.
Åse Kleveland i Rikskonsertene understreker at de med sin Klæssik kløbb # 1 ikke nødvendigvis ønsker å frelse alle unge mennesker til den klassiske musikken.

– For oss er det viktig å utvikle og bygge opp nye allianser på tvers av kunstarter og institusjonsgrenser. Dette er jo et forsøksprosjekt.

På Betong sitter Christian Ihle Hadland midt i Klevelands forsøksprosjekt.

– Det hele koker jo ned om man er fornøyd med tingenes tilstand, eller vil prøve å nå en ny gruppe. Samtidig må jo nødvendigvis ikke alle like alt. Hvor lett er det for eksempel å kapre nye tilhengere av landhockey?, han titter utover lokalet på de rundt 50 menneskene som har funnet veien til Klæssik kløbb # 1.

Like ved sitter komponist Arne Nordheim og drikker øl. To av stykkene hans skal snart framføres fra scenen.

– Dette skaper en armé av forventere, sier han kryptisk.

Dj-en mikser en wienervals av Strauss inn i noe knitrende elektronisk musikk. Nordheim nynner med i overgangene. I et hjørnet henger to sikkerhetsvakter med intercom i øret, i baren kjøper noen fire halvlitere og på scenen stemmer kveldens første musiker fiolinen. Arne Nordheim fortsetter.

– Mange streber etter å få fram én forståelse av musikken. Det fine her er at det ene flyter over i det andre.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.