Mørkt og mektig med Emmerhoff

Emmerhoff & The Melancholy Babies har vendt tilbake etter fire års taushet med Where the Pale Light Creeps. Her er min anmeldelse av flotte Electric Reverie.

Emmerhoff & The Melancholy Babies
Electric Reverie
Bauta/Tuba 2005
5/6

Emmerhoff og kompani ser countryen forsvinne i bakspeilet, og setter kursen mot nye farvann. Kall det folk/rock/prog/goth-psykedelia.

Emmerhoff & The Melancholy Babies har fellestrekk med Poor Rich Ones og Sister Sonny: Band som staker seg ut sin egen nisje med målrettet og hardt arbeid, og som aldri har surfet på de store trendbølgene. Og fortsetter Gunnar Emmerhoff og hans soldater på dette viset, kan de snart nevnes i samme åndedrag som Madrugada, Bigbang og Motorpsycho.

Det er litt illevarslende at en coverlåt er ryggraden i platen, men Portisheads ”Cowboys” i gothrockklær er utvilsomt høydepunktet her. ”Portishead er et popband med skumle låter”, sa bandet nettopp til NTB, og denne sansen for skumle, nærmest gotiske stemninger er albumets røde tråd.

Musikalsk er det mindre spor av dommedagscountryen til 16 Horsepower (et band de alltid er blitt sammenlignet med), til fordel for sveip innom hard rock, prog, grunge, psykedelia og pop. Bandet tør å være pompøse, ambisiøse og hardtslående, noe som gir musikken et mektig alvor – samtidig som de er så velsmurt i samspillet at de klarer å oppfylle sine store ambisjoner. Produsent Jørgen Træen krydrer lydbildet med elegante detaljer og forfriskende variasjon, og må regnes som bandets sjette medlem. Så får vi heller godta at bandet ennå ikke har skrevet en like mektig låt som ”Cowboys”.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.