Tegneseriejournalistene kommer

Onsdag 21. september kan du møte den ledende tegneseriejournalisten Joe Sacco på Kapittel-festivalen i Stavanger. Da passer det å legge ut denne 2006-saken om det fortsatt lite utnyttede faget tegneseriejournalistikk.

JOE SACCO

(Mer om Joe Sacco her, her og her.)

I skjul av sitt Rocky-alias har Martin Kellerman gitt oss intervjuer med rappere som 50 Cent, Petter, Slick Rick og Leila K i tegneserieform. Han er langt fra den eneste serieskaperen som driver med oppsøkende journalistikk, og faget står midt i en rivende utvikling.

– Både den største utfordringen og det største fortrinnet med journalistikk i tegneserieform var frihetsfølelsen det ga å brøyte nytt terreng. Det er ingen gitte regler eller konvensjoner for seriejournalistikk, nesten ingenting er gjort før, forteller Steffen Kverneland.

Med monumentale Olaf G. har han og Lars Fiske etablert seg som Norges ledende tegneseriejournalister. Den 184 sider lange tegneserien er et portrett av den underkjente norske kunstneren Olaf Gulbransson (1873-1958), fortalt som en blanding av kunstnerportrett, gonzoreportasje og oppsøkende journalistikk.

I motsetning til tidligere seriebiografier om Arne Næss og Ivar Aasen, er serieskaperne og arbeidsprosessen langt mer synlige i Olaf G. Leseren følger Fiske og Kverneland i prosessen underveis; på pilegrimsturene, bomturene og fylleturene, og derfor føles den mer som et journalistisk enn historisk verk.

Ny sjanger
– Det var som å dra på en lære- og opplevelsesrik oppdagelsestur, både i sjangeren og i det stoffet man tok for seg. Det var mange sære utfordringer, man måtte finne opp både kruttet og hjulet på nytt. Samtidig ga seriemediet mye tilbake, særlig i miljø- og stemningsskildringer. Man kom ut med masse ny kunnskap og nye erfaringer etterpå.

Kvernelands utvikling til seriejournalist er betegnende for faget. Røttene finner vi i de selvbiografiske seriene som begynte å blomstre i den amerikanske undergrunnen på 1960-tallet, og veien videre fra å fortelle om egne opplevelser til å utforske livet til familie og venner var kort.

Grensene mellom selvbiografi og journalistikk er ikke alltid like lett å få øye på, og i albumet Slyngel gravde Kverneland både i egne barndomsrøtter og gjorde en gonzoreportasje fra Raptusfestivalen. Men i Olaf G. var det ikke lenger serieskaperen som spilte hovedrollen.

Kverneland trekker fram Maus som en personlig favoritt innen faget, og Art Spiegelmans biografi over sin egen far fullførte koblingen mellom undergrunnens selvopptatthet og dagens mer nøkterne seriejournalistikk. Men det måtte en kar fra Malta til for å rive faget løs fra det private og personlige.

– Jeg er interessert i vanlige folks skjebner – det er de som blir overkjørt av historien. Det er nok av journalister som snakker med generaler og politikere. Men samtidig arbeider jeg med latterlige lave budsjetter, så jeg har intet annet valg enn å bo så nære grasrota som mulig når jeg er ute i felten, sa Joe Sacco da jeg intervjuet ham i 2001.

Han er utdannet journalist, og i barndommen samlet han på lekesoldater, lekte krig, leste krigstegneserier og hadde et glorifiserende syn på krig. Da han kom over noen bilder av krigsofre fra den amerikanske borgerkrigen skjønte han at krig også handlet om ofre og tragedier; ikke bare ære og mot. Han ble serieskaper uten å oppnå særlig suksess, men i 1991 fikk han den lyse ideen å dra til Palestina.

– Tidligere hadde jeg inntrykk av at Israel var omringet av fiendtlige arabere og at alle palestinere var terrorister, men da Israel bombet Beirut i 1981 og invaderte Libanon året etter beviste det for meg at Israel var en dominerende makt i området. Det var definitivt noe galt med hvordan amerikansk media framstilte Palestina-spørsmålet, og jeg ville forsøke å beskrive situasjonen selv. Dette gjorde jeg på den eneste måten jeg kunne – gjennom tegneserier.

Turen førte til hefteserien Palestine, og Sacco ble belønnet med American Book Award for «outstanding contribution to American literature». Serien ble senere samlet mellom to permer med forord av en av Saccos forbilder, Midtøsten-eksperten Edward Said. I vår ble den kåret til den aller beste tegneserien som ikke er oversatt til norsk av Norsk Tegneserieforum, og til høsten utgis den av Gyldendal.

Enkeltskjebner
I sine skildringer fra Palestina og det tidligere Jugoslavia er Sacco mest opptatt av livet til enkeltmenneskene som rammes, og seriene krydres med elegante detaljer og en forbløffende selvinnsikt i sin egen rolle som journalist.

Kildene er ofte mest opptatt av å få vite siste nytt om mote og amerikansk basketball, mens Sacco på nådeløst ærlig vis skildrer sin egen feighet og sprer tvetydighet om egen rolle. I Palestine beskriver han blant annet flyktningleirene som et Disneyland for reportere på jakt etter action, nød og menneskeskjebner, mens han i The Fixer portretter en kar som livnærte seg ved å hjelpe utenlandske journalister i Bosnia p 1990-tallet.

Der Maus skapte skole for grundige og personlige biografier i tegneserieform, har Sacco inspirert horder av serieskapere til å reise ut i verden med skisseblokk og tusj. [2011-kommentar: «Horder» var kanskje å trekke det litt langt.]

– Tegneseriejournalistikk er en av de rådende trendene i moderne tegneserier, og Joe Sacco skapte bølgen. Han er utdannet journalist og kan reportasjehåndverket, og det er nettopp det som gjør seriene hans så interessante. Mange forsøker på det samme, men det blir ikke alltid like bra, sier den franske serieskaperen David B.

Hans serieroman Epileptic ble kåret til den fjerde beste tegneserien i NTFs kåring, og den kommer også på norsk til høsten. Historien handler om hvordan David Bs familie forandres da storebroren rammes av epilepsi, og om hvordan brorens sykdom preger David og påvirker ham til å bli serieskaper.

– Jeg ser ikke p meg selv som noen journalist, men jeg forteller om faktiske hendelser. Min serieroman Babel er nærmere journalistikken, fordi jeg forteller om historiske hendelser fra 1960- og 70-tallet. For eksempel Frankrikes krig i Algerie, noe som krevde mye research.

I en av sine kommende serier nærmer David B. seg enda noen hakk journalismen, i form av en serie om surrealismens historie i Frankrike – en biografi om kunstretningene og kunstnerne som preget den.

– Den er kanskje mer poetisk enn journalistisk, men den krever også mye research.

Internasjonal trend
I Frankrike sender nå en stri strøm av forlag serieskapere ut i verden for å lage journalistiske tegneserier. I år kåret både franske kritikere og publikum Les mauvaises gens av Étienne Davodeau til 2005s beste franske tegneserie, et storverk om industrialisering og den katolske kirken i Vest-Frankrike fra 1950-tallet og fram til 1981.

David B. trekker fram seriene Le Photographe og Pyongyang som andre strålende eksempler på fransk seriejournalistikk. I førstnevnte forteller Emmanuel Guibert om fotojournalisten Didier Lefévre, som på 1980-tallet jobbet for Leger uten grenser under krigen i Afghanistan.

– Han ble invitert til Afghanistan av franske leger for å vise hvor vanskelig arbeidet deres var. Guibert har snakket mye med Lefévre, og i serien forteller han om historien mellom bildene som ble tatt. Det er meget interessant, og fotografiene dukker opp som en integrert del av historien, sier David B.

I Pyongyang (22. plass i NTFs kåring) tar fransk-kanadieren Guy Delisle leseren med bak jernteppet i Nord-Korea, og ved å være tegner klarer han å omgå den strenge kontrollen i landet. Resultatet er et unikt innblikk i et av verdens mest lukkede land, selv om Delisle selvsagt sliter med å få se og høre hvordan vanlige folk har det. Isteden blir det en surrealistisk øyenvitneskildring av et land som går mot strømmen.

Pyongyang illustrerer fordelene med tegneseriejournalistikk. Du kan tegne ting som du vanligvis bare ser gjennom skrift, fotografi og tv-bilder, og det blir en helt annen måte å fortelle historier på. Personlig liker jeg å bruke mye symbolikk og drømmer i mine serier, og i Babel skildret jeg en rekke scener som ville ha vært umulig med skrift og foto. Ved å bruke ord og tegninger, kan vi lage helt unike reportasjer, avslutter David B.

Steffen Kverneland er litt mindre optimist i forhold til utviklingen av faget i Norge, siden norske forlag, magasiner og aviser har vist liten vilje til å legge på bordet pengene som trengs for å lage god journalistikk i tegneserieform.

– Aviser og forlag har tradisjon for å betale elendig for tegneserier, faktisk mye dårligere enn for en streit illustrasjon. Tegneserier er ekstremt arbeidskrevende og må honoreres deretter, ellers kan man heller levere en streit artikkel med én illustrasjon til, og få bedre betalt for det.

Anbefalt tegneseriejournalistikk

* Art Spiegelman: Maus.
Historien om hvordan serieskaperens far overlever Holocaust.

* Joe Sacco: Palestine.
Gjennombruddet for moderne seriejournalistikk.

* Joe Sacco: Safe Area Gorazde.
Etter Palestina har Sacco brukt kreftene på krigen i det tidligere Jugoslavia.

* Guy Delisle: Pyongyang.
Morsom og skremmende reisereportasje fra Nord-Korea.

* Steffen Kverneland og Lars Fiske: Olaf G.
Frisk miks av gonzoreportasje og ærbødig kunstnerportrett.

* Fabian Göransson: Gaskriget.
En samling vignetter og reisereportasjer fra en ung, venstreradikal aktivist.

* Emmanuel Guibert: Fotografen.
Nyskapende historie om en fransk fotojournalist i Afghanistan.

* Étienne Davodeau: Les mauvaises gens.
2005s kritiker- og publikumsfavoritt i Frankrike.

* Diverse artister: Cargo: Comic Journalism From Israel-Germany.
Resultat av en utveksling mellom tegneseriejournalister fra Tyskland og Israel.

Opprinnelig publisert i Rocky.

Én kommentar

  1. […] Enda mer om journalistikk i tegneserieform her. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: