Onsdag 21. september spiller Amund Maarud med band på Rockefeller. Jeg har hatt gleden av å sitte i samme panel som Maarud i bluesdebatt, men denne anmeldelsen av solodebuten er den eneste jeg har skrevet om karen.
Amund Maarud
Ripped, Stripped and Southern Fried
Blue Mood/BMG 2003
4/6
På nippet til å ta steget ut fra bluesklubbene.
Med 1999-albumet First Blues meldte familien Maarud seg på i konkurransen om å bli Norges bluesfamilie nummer én. Albumet ble gitt ut under navnet MaarudKara, hørtes ut som Stevie Ray Vaughan & Double Trouble og besto av Simen, Henrik og Amund Maarud. Nesten fire år etter har Amund rukket å bli 21 år og soloartist (selv om Henrik fortsatt er med på trommer).
Og det er blitt en voksen solodebut, der Amund imponerer med virtuost gitarspill og hele fem egenkomponerte låter. Bandet låter tett og selvsikkert og er sikkert en fet opplevelse på bluesklubb. Men der kommer vi til problemet, for dette er samtidig en høyst tradisjonell og lite eventyrlysten bluesplate.
Dersom Amund Maarud ønsker seg ut av bluesklubbenes trygge mørke og ut i verden sammen med for eksempel Vidar Busk og Bjørn Berge, bør han ha noen overraskelser i ermet neste gang [2011-kommentar: Og det hadde han definitivt.]
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 