Maskinen Xzibit

Alle snakker (selvsagt) om at DJ Quik skal spille på Fabrikken onsdag 21. september, men ikke glem at det faktisk er Xzibit som topper plakaten. Hans to første album er semiklassikere, men de anmeldelsene har jeg dessverre ikke elektronisk. Så her er tre av hans mer maskinmessige oppfølgerne.

(Videoene er fra de tre første albumene.)

Xzibit

Man vs Machine
Loud/Epic/Sony 2002
5/6 [2011-kommentar: Vet ikke hva jeg tenkte på. Må ha vært sinnssyk i terningkastøyeblikket. Det er bare å lese min egen anmeldelse for å skjønne at dette ikke er noen femmer. Mer en treer!]

Et overbevisende fjerdealbum fra Los Angeles-rapperen Xzibit, som samtidig understreker fantasiløsheten som regjerer i amerikansk hiphop.

Da Xzibit debuterte med At the Speed of Life i 1996 lå han nærmere østkyststilen enn den melodiske gangstarapen som regjerte på Vestkysten i kjølvannet av Dr. Dres The Chronic. Ironisk nok var det nettopp Dre som brakte Xzibit ut til massene etter at han deltok på 2001 og Eminems Marshall Mathers LP – samtidig som Dre gikk mot en mer minimalistisk musikkstil.

Både Dre og Eminem takket for hjelpen med å bidra på Xzibits tredje album, Restless  – og med denne stjernespekkede oppfølgeren rykker Xzibit for alvor opp i øverste divisjon.

Dersom du ikke provoseres av Xs huleboer-tekster er Man vs Machine et bunnsolid album – en plate som klarer å beholde røttene i undergrunnen samtidig som salgspotensialet absolutt er til stede.
Men det er satt sammen etter kokeboka «hvordan lage et bestselgende hiphopalbum»:

Ta noen klyper Dr. Dre-produksjon, tilsett Nate Dogg-refrenger og berømte gjester som Eminem, M.O.P. og Snoop Dogg. Krydre med r&b-sangere og en tvilsom sample («Africa» av Toto), og du får et lekkert bakverk med smak av bangers, klubblåter, pop og r&b-ballader. Server en smakebit på et kommende sideprosjekt, trioen Golden State, og avslutt med den obligatoriske hyllesten til mamma.

Xzibit følger oppskriften til punkt og prikke og godlåtene står i kø, men overraskelser og vågale påfunn er det lite plass til. Som et dokument av hiphopånden anno 2002 holder Man vs Machine i massevis, men det virker som hiphopmaskinen har stukket av med seieren framfor den menneskelige kreativiteten her.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.


Xzibit

Weapons of Mass Destruction
Columbia/Sony 2004
4/6

Enda et helt greit album fra Xzibit. Don’t quit your day job!

Alvin Joyner har vært forespeilet det store gjennombruddet helt siden han debuterte i 1996. Først som en del av Los Angeles-klikken rundt King Tee og Alkaholiks, deretter som del av miljøet rundt Dr. Dre og Eminem.

Hans fjerde album, Man vs Machine (2002), var så riktig at alt ble feil. Det var 100 prosent gjennomført, men samtidig 100 prosent forutsigbart. Siden er Xzibit blitt MTV-programleder i realityserien «Pimp My Ride», og mye står og faller med hans femte album. Det er igjen solid, men igjen ikke så ekstremt spennende.

Vi møter en mer samfunnsbevisst rapper: Xzibit kritiserer George W. Bush og krigen i Irak, samtidig som han fortsatt ikke takker nei til en fest. På Rockefeller fulgte han opp moraltaler med å dele ut konjakk til mindreårige, og slik er platene hans også. Fest og alvor, hånd i hånd.

Han vakler også musikalsk, noe som gir et noe famlende helhetsinntrykk. Et øyeblikk forsøker han å gjenopplive g-funken fra 90-tallet for så å hive seg på dagens klubbtrender det neste. En solid plate, men ikke så solid at Xzibit bør si opp MTV-jobben riktig ennå.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Xzibit
Full Circle
Open Bar Records/Koch/Bonnier Amigo 2006
4/6

Viser at han fortsatt er mer enn en MTV-programleder. cd hiphop

Gamle Xzibit-fans har skuffet sett hvordan kjendisstatusen har vokst i takt med evnen til å lage middelmådig musikk. Etter flere album på autopilot satser «Pimp My Ride»-programlederen nå på eget plateselskap med sitt sjette album, og det med overraskende friskt resultat.

Dyre produksjoner og gjestestjerner er erstattet av Los Angeles-veteraner som DJ Quik, Too $hort, Dogg Pound og læremesteren King Tee, og den melankolske stemningen minner om debutplaten At the Speed of Life fra 1996.

Tekstene er modne, personlige og reflekterte, og «X to the Z» byr på seg selv i flere gode og ærlige historier. Det er synd han ikke var like fokusert da han fikk forsyne seg i arkivene til Dr. Dre og andre kostbare produsenter. Full Circle er musikalsk stemplet av mindre kjente L.A.-travere, og de treffer ikke alltid blink – som i et knippe tafatte klubbfrierier.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

3 kommentar

  1. […] omfattende. Der kulturen tidligere var preget av avhold og antirus, står artister som Eminem, Xzibit, M.O.P. og D-12 nå på Rockefellers scene og skryter av sitt forbruk av rusmidler på konserter […]

  2. […] og AOI: Bionix av De La Soul, og på sitt andre soloalbum får han hjelp av storheter som Dr. Dre, Xzibit, Nas, Raphael Saadiq og DJ […]

  3. […] ble «big business» i Oslo i år, med utsolgte konserter med Eminem, Xzibit, D12 og M.O.P. Men på Norwegian Hood stiller alle artistene opp […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: