Kategorier
metal Musikk

Retroheavy med Phoenix Rizing

Lørdag 24. september er det Rebel Heart Rock Festival på John Dee. Bandene Triosphere, Highland Glory, Breed og Phoenix Rizing spiller, og her min anmeldelse av sistnevntes debutalbum – med Minas Tirith som nisse på lasset.

Phoenix Rizing
Rise from the Ashes
FaceFront/Voices Of Wonder 1999
4/6


Minas Tirith

…demons are forever
FaceFront/Voices Of Wonder 1999
3/6

Morsom retroheavy fra Phoenix Rizing, mens Minas Tirith mørke, riffbaserte metallmusikk fenger mindre.

Bladet Scream Magazine er hardrockens høyborg i Norge, som står bak plateselskapet FaceFront. Tidligere har selskapet gitt ut samleplata A Gathering (1995) og Trivial Acts Mindscape (1997). Nå innledes 1999 med debuten til Fjellhammer-gruppa Phoenix Rizing og tredjeplata til Jessheim-trioen Minas Tirith.

Phoenix Rizing er utvilsomt mest moro med sin melodiøse 80-talls heavy metal krysset med energisk turbotromming. Store stemninger, voldsomme refreng, corny orgelpartier, langt hår og enda lengre gitarsoloer, pompøse tekster og sangtitler som «Under A Crimson Sky» og «Army of the Lost Souls.Dette passer helt klart for alle som har fått mer enn nok av den dystre og selvhøytidelige black metalen og alle dens skumle avarter.

Phoenix Rizing spiller melodiøs hardrock som er morsom og harry, og som vil gi både gode og dårlige minner til alle som har headbanget eller traktert luftgitaren til ære for langhårete gitarguder på 80-tallet. At de fleste av de krigerske tekstene utspiller seg i en Conan-inspirert fantasiverden hvor landene heter Carasmia og Vaconia med personer som Caprian og Hywoth gjør det bare artigere. En versjon av Aquas «Roses Are Red» viser da også tydelig at kvintetten har humor.

Minas Tirith har hentet navnet sitt fra Tolkiens bøker, og åpner sin tredje plate med lydeffekter som kunne gått rett inn i et dataspill som Doom. Vokalist og bassist Frode Forsmo skriver tekster om verdens undergang, Djevelen, Helvete, troll og demoner, og hevder det er virkelige ting han skriver om.

Joda, Minas Tirith er flere hakk alvorligere og tyngre enn Phoenix Rizing, men like moro blir det ikke. Selv kaller de musikken sin for «progressiv power death», en sammenblanding av flere harde metalavarter, hyppige temposkift og en viss meloditeft. Slik kan Minas Tirith det ene øyeblikket høres ut som voldsom death metal, før de benytter seg av brutale og stakkato gitarriff à la Helmet og sveiper innom en form for svevende, drømmende pop som kan minne om Radiohead.

I den fine «Mad Alpha (Lunatic-tac)» er trioen innom alt dette i løpet av drøye fem minutter. Men gjennom en hel plate blir det mest effekter uten særlig substans, spesielt når Frode Forsmo har en flat og lite kraftfull stemme. Den er ikke ond og hes nok til å bære de mest brutale partiene, og heller ikke sår og klar nok til å takle de rolige delene.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..