Artisten med Norges enkleste artistnavn, Æ, har sluppet albumet med årets vanskeligste tittel, Udyrbarmark: Alfatalismanisk/Omegalomantras – og tirsdag 27. september varmer han opp for Stefan Sundström på Rockefeller. Æ spiller også i det spennende popbandet Schtimm, som aldri har fått oppmerksomheten det fortjener. Her er mitt intervju fra 2002, pluss én anmeldelse.
Foto: Martin Losvik
(Sjekk ut de første singlene fra Udyrbarmark her og her. Æ og Stefan Sundström spiller også i Drammen 28. september, Trondheim 29. september og på Grønsvik Kystfort i Stokkvågen 1. oktober.)
Schtimm vil komme nærmest mulig sine lyttere. På kveldens Blå-konsert [ i 2002 altså] deler popbandet ut hodetelefoner for å klatre rett inn i ørene til publikum.
Schtimm har allerede lurt både pressen og offentlige utredere, og nå vil popbandet fra Saltdal klatre direkte inn i kroppen din. Nå er bandet på turné uten forsterkere og høyttalere, og deler isteden ut hodetelefoner til publikum. Og det stopper ikke der.
– Vi er i kontakt med Norges forskningsråd og neste gang vil vi operere implantasjoner rett inn i hjernen til publikum, spøker vokalist Æ.
Gåtefulle
Schtimm er et gåtefullt band. Medlemmene kaller seg bare K, Æ, P og B, og snakker som Ole, Dole og Doffen. De trykker ikke bilder av seg selv på platene og oppgir heller ikke hvem som skriver og spiller hva. På sitt andre album, Plays Mrakoslav Vragosh, hevdet de å ha oversatt tekstene til en oppdiktet russisk poet, og de finner opp musikksjangre som «alkojazz» og «dunkelpop» for å beskrive seg selv.
– Vi har lagt merke til at anmeldere stadig finner opp nye navn på musikken vår, og det er rørende at folk legger seg slik i selen for oss, smiler K.
– Dessuten er vi strålende fornøyd over at både «alkojazz» og «dunkelpop» nevnes som eksempler på de mange nye sjangrene som dukker opp i Norge i Norsk kulturråds popmusikkutredning, skratter Æ.
Selv om Schtimm er i ferd med å bli mest kjent for sine fantasirike stunt, står deres lavmælte, melankolske popmusikk absolutt på egne ben. Nå har ønsket om intimkontakt med publikum resultert i en norgesturné der publikum får utdelt hodetelefoner som de hører konserten gjennom.
– Det var bare noe ny galskap vi fant på, sier K.
– Vi måtte jo ha noe å sysselsette oss med, fortsetter P.
– Og sysselsatt blir vi, for dette er mye jobb, svarer B.
– Dessuten fant vi ut at den nære formen passet ganske bra til musikken vår, konstaterer Æ.
– Vi er veldig nede og rolig på plate, og vi ønsker å komme så nær publikum som mulig på plate. Tidligere har vi stilt oss midt iblant publikum mens vi spiller, avrunder P.
Stille konsert
Hodetelefonkonsertene er ikke et desperat forsøk på å få publikum til å holde kjeft, men Schtimm har allerede funnet ut at settingen gir en helt spesiell stemning.
– For det første får både vi og publikum helt identisk lyd inn på øret. Og tidligere har det vært helt stille etter første låt, ingen applaus. Men etter hvert skjønte folk at de faktisk var på en konsert, sier K.
– Det gir en helt egen stemning. Publikum kommer veldig inn i musikken, og det er vanlig å se at folk bare lukker øynene og lener seg tilbake, forteller P.
– Dessuten er det virkelig merkelig å ta av seg hodetelefonene bare å lytte til hvor stille lokalet er. Det er noe helt spesielt med å gå gjennom et fullt konsertlokale og samtidig høre lyden av sine egne sko, avslutter Æ.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Bonus: Dagsavisen-anmeldelse av ep-en Sun/Sun.
Schtimm
Sun/Sun
Clearpass/Tuba 2002
4/6
Schtimm viser igjen at de er blant Norges mest originale popband med seks låter sterke Sun/Sun – der tre er hentet fra årets fine Plays Mrakoslav Vragosh-album.
Æ, P, K og B (medlemmene kaller seg bare det) spiller både luftig pop med eterisk kvinnesang – som en sjarmerende lofiversjon av The Cardigans – og mer nedstemte skrangleballader. Som mye annen indiepop blir det noe blodfattig i lengden, men for dem som tørster etter en dose sommerpop med skarpe kanter gjør dette jobben.
Øyvind Holen 