Fia Mia-boka er her

Fra 1997 til 2002 ga Rune Borvik ut fire hefter med Fia Mia, «dronningen av Grünerløkka», i tillegg til flere opptredener i antologier som Forresten, Fidus, Tegn og Gateavisa. Nå er samleboka her.

Rune Borvik er i dag arkeolog, men har tatt seg tid til å lage en ny historie. Denne fungerer som en avslutning, fordi den antyder hva som skjedde videre med Fia Mia og bestekompisen Knut Q, samtidig som den forteller om hvorledes de to innledet vennskapet sitt.

Jeg var ikke alltid like begeistret for Fia, men syntes spesielt nummer fire antydet en spennende fortsettelse – som altså ikke kom før nå. Uansett, her er mine Fia-skriverier.

1: BT-anmeldelse av Fia Mia nr. 2.

Rune Borvik
Fia Mia nr. 2
Jippi Forlag 1998

Rune Borvik vil lage kule tegneserier. Problemet med seriene om punkerjenta Fia Mia er at han prøver for hardt. Som leser finner jeg lite av verdi under Fia Mias kule overflate.

I åpningssekvensen i Borviks andre solohefte går Fia Mia og kompis Knut Q forbi Blitz. Fia har lært å spille bass, vil danne band og snakker om avslutningskonserten på AKKS (Aktivt Kvinne Kultur Senter). Og dette er bare den første ruten! Borvik pøser for fort på med de «riktige» henvisningene, og gir ingen rom for mer subtile hentydninger eller sammensatte personligheter. Figurene i seriene hans har ingen personlighet, de er vandrende klisjeer.

Videre kupper Fia Mia bandet og festen til studenten Richard Blom. I studentkrypinnet er veggene prydet med Einstein, Hemingway og Munch, mens deLillos- og Björk-plater flyter på gulvet. Og bandet til studenten? De spiller coverlåter; «Knockin’ On Heaven’s Door». OK, vi fatter det nå, Rune. Richard er en døll student, mens Fia er kul punkerbabe.

Historien «Straight Edge» er bedre, her kommer leseren nærmere Fia der hun søker til avholdsmiljøet i straight edge-bevegelsen fordi hun har fylleangst. Slik selvironi og avstand fungerer langt bedre for Borvik enn når Fia Mia spiller heltinnerollen. Fia Mia er for grunn til å bli en skikkelig kulthelt à la Arne And, da er faktisk Lises Anne And mer treffsikker [2011-kommentar: Dere vet hvem denne Lise er? Lise Myhre gikk jo videre til Nemi.]

Tegnemessig er Borvik lett å like, han bruker en uttrykksfull strek med mye svart/hvitt-kontraster og artige detaljer. Men han strever fortsatt noe med det mer actionpregede; konsertscenene blir for eksempel for stillestående og uten liv.

2: BT-anmeldelse av Fia Mia nr. 3.

Rune Borvik
Fia Mia nr. 3
Jippi Forlag 2000

Syltynn Fia.

«Bag Lady», den tredje historien med punkerjenten Fia Mia er dessverre den tynneste Fia-historien til nå. Kort fortalt handler det om Fias jakt på julepresang til vennen Knut Q på selveste julaften, og problemene som oppstår når jakten fører henne i armene til både politi og Frelsesarmeen.

«Bag Lady» er svært tynn i personkarakteristikker, dialog og plot. Spesielt historien er imponerende syltynn, og forsvarer på ingen måte de 44 sidene den bruker på å komme i mål. Bipersonene er også svært klisjéfylte: Politiet drar Fia ut i skogen fordi «vi har en annen måte å lære deg og respektere privateiendom» (grammatikken er heller ikke helt på topp).

Det hjelper ikke at Borviks strek også ser ut til å ha stagnert med stive personer, statiske actionsekvenser, spartanske bakgrunner og anonyme miljøskildringer. Skrale saker!

3. BT-artikkelen «Heftene lever» (2002),.

Tegneserier skal koste omtrent det samme som en halvliter øl, mener Jippi Forlag. Forlaget tviholder på tanken om billige serier i hefteformat.

USA og Europa har hatt to forskjellige syn på tegneserier. Der europeiske serier gjerne gis ut i påkostede album, omtales i tunge kulturaviser og selges i bokhandlere er amerikanske «voksen»-serier rotfestet i motkulturen fra 60-tallet. Da snudde serieskapere som Robert Crumb, Spain og Kim Deitch opp ned på hva folk forventet av tegneserier, men i et format som var til forveksling lik snille Disney-serier og fargerike superhelter: Slitte og billige hefter.

I dag er amerikanske serier på full fart inn i bokhandlene, men det ledende norske serieforlaget Jippi tviholder fortsatt på heftefilosofien.

Sterk debut
Jippi har gitt ut flere serier med stive permer og påkostet papir, men det er liten tvil om at det billige heftet ligger forlagets hjerte nærmest. I høst har forlaget gitt ut tre forskjellige blader av god kvalitet – til en pris som trygt står seg i konkurranse med en halvliter øl.

I motsetning til samlebåndshefter som Donald Duck & Co. og Fantomet er Jippi-heftene dypt personlige – og tar derfor tid å produsere. Roy Søbstad fra Kristiansand er allerede en semi-veteran i norsk seriemiljø, men først nå heftedebuterer han med Negativ – som han har jobbet med i to år.

Og heftet er verdt ventetiden, for med Negativ har Søbstad gitt ut det beste norske soloheftet på svært lenge. Vi må nok helt tilbake til Jens K. Styves finnfinnfinn og Jasons Mjau Mjau fra 1997 for å finne noe lignende fra Jippi.

Søbstads gjennomgangsfigurer; fjortisbøllefrøene Jesper og Jonathan og den håpløse Elvis-imitatoren Elvin Aaronsen, er morsomme de – men det som hever heftet opp til a-nivå er 19 sider lange «Serien om Roger». Dette er en serienovelle av høy klasse; sikkert komponert med overraskende vendinger, sterke figurer og en tvers gjennom godt fortalt og spennende historie. Her viser Søbstad seg fram på et helt annet nivå enn tidligere, og «Serien om Roger» gjør Negativ til et hefte jeg håper vi ikke må vente to år til neste nummer på. [2011-kommentar: Jeg venter fortsatt på nummer to!]

Øl og kjærlighet
I likhet med Roy Søbstad tar også Rune Borvik seg god tid med sine serier. Hans hefteserie Fia Mia er kommet fram til nummer fire, men det er hele tre år siden forrige nummer.

Heldigvis lager ikke Borvik cliffhangerføljetonger, men urbane og episodiske serier som kretser rundt band, øl, kjærlighet og dagligliv på Grünerløkka i Oslo. Tidligere har seriene hans hatt noe påtvunget og stivt over seg, så da er det ekstra gledelig å se at han i siste nummer har skapt sin klart beste Fia Mia-historie. Kanskje fordi Fia denne gangen trer i bakgrunnen til fordel for den mer jordnære Knut Q, som viser seg som en hovedperson med større dybde og personlighet enn den noe pregløse Fia.

Der soloheftene fra Jippi Forlag slippes med svært ujevne mellomrom, har forlaget klart å holde et høyere tempo med Forresten – en antologi som har utviklet seg til Norges mest vitale samlingspunkt for etablerte Jippi-tegnere og helt ferske talenter. Nummer 14 er som vanlig en ujevn affære, men det er da også slik det skal være.

En slik antologi holdes oppe av evnen til å få tak i og dyrke fram nye navn, og her gjør spesielt Inga Sætre (som også har gitt ut soloheftet Møkkajentene), Øystein Runde og Christian Hartmann svært gode figurer, mens halvveteraner som Tor Ærlig og Ronny Haugeland viser stadig framgang – og gir oss håp om flere solohefter fra den kanten.

Det største problemet med Jippis heftepolitikk er at de ikke alltid er like enkle å spore opp i aviskiosker, men som høstens utgivelser viser er de absolutt verdt en jaktinnsats.