Evanescence: Enkelt og effektivt

Hvor ble det av Evanescence? Når band gir ut selvtitulerte album betyr det enten full krise, ny sjanse eller begge deler. Neste uke slippes i alle fall tredjealbumet Evanescence, og jeg benytter anledningen til å mimre om popmetalbandets erobring av verdens hitlister i 2003.

Evanescence
Fallen
Wind-up Entertainment/Epic/Sony 2003
4/6

Møt den eneste vinneren fra den katastrofale Daredevil-filmen: Evanescence fra Little Rock, Arkansas. Låtene ”My Immortal” og ”Bring Me To Life” fikk plass på filmmusikken, og siden har gruppa stormet opp listene med sitt andre album [2011-kommentar: En liten bommert her, gruppa slapp plata Evanescence i 1998, men dette var mer en EP enn et album]. Sist uke lå bandet på fjerdeplass på salgslistene i USA og 18. plass i Norge.

Hemmeligheten er enkel og effektiv. Evanescence kan trygt kalles numetal, men hever seg over hopen ved hjelp av den 20 år gamle vokalisten Amy Lee – som ser ut som Nemi og synger klokkeklart og dramatisk. En jente i front er sjelden kost i nu-meta, og når musikken i tillegg høres ut som Linkin Park krysset med en lettere form for gothmetal og krydret med voldsomt pompøse ballader er det ikke rart publikum villig lar seg forføre. Her har du et band som kan spille på både Ozzfest og Lilith Fair.

Evanescence er i utgangspunktet en duo bestående av Lee og gitaristen Ben Moody, men med støtte av Creed-plateselskapet Wind-up, et helt kor og garvede musikere som Josh Freese (A Perfect Circle) og Paul McCoy (12 Stones) får Fallen et profesjonelt skjær som gir albumet et noe radiovennlig og kalkulert skjær.

Evanescence vil få like mange uvenner som venner, men vi kan stå foran en suksesshistorie på linje med P.O.D. Artig nok har bandet nylig havnet i trøbbel hos kristne platebutikker etter at Lee og Moody i intervjuer har forsøkt å distansere seg fra kristenrockscenen.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.