Fredag 7. oktober spiller det indiske metalbandet Undying Inc. på Blæst i Trondheim. Deretter tar bandet med seg norske Torch på turné i India. Da passer det bra å legge ut denne 2005-saken om den indiske rockescenen.
(Les en annen versjon av saken her.)
Det multikulturelle Musikk-Norge viser muskler på Melafestivalen, men det er uinteressant for den indiske festivalgeneralen Amit Saigal. Han foretrekker rockeband som Satyricon og Madrugada.
Det var den fjerde Mela-festivalen på Rådhusplassen i Oslo. Artister som Samsaya, Equicez og Mira Craig delte scene med pakistanske og indiske popstjerner som Atif Aslam, Apache Indian og Najam Sheraz. Festivalen, som startet som en norskpakistansk begivenhet i 2001, har utviklet seg til en felles mønstring for det flerkulturelle Norge, og på musikkfronten går det i tradisjonsmusikk, jazz, hiphop, r&b og reggae. Ikke et rockeband er å se.
Noen dager tidligere vandrer den indiske festival- og konsertarrangøren Amit Saigalrundt i Oslos gater. Han er på jakt etter norske band som kan spille på den årlige The Great Indian Rock Festival, en av Indias største rockefestivaler. Men han er ikke interessert i norske versjoner av hiphop, reggae og indisk raga-musikk, han vil ha rock. Særegen og hardtslående norsk rock.
Derfor var han ikke interessert i Melafestivalen, men tråkket i stedet rundt i Middelalderparken i Oslo – for å se det beste fra den norske rockescenen under Øyafestivalen. Oslobandet WE spilte på den forrige Great Indian Rock-festivalen i februar 2005, og samarbeidet med Rikskonsertene ga mersmak. Derfor er Saigal på jakt etter mer norsk rock til Great Indian Rock 2006 i februar.
Amit Saigal (foto: Øyvind Holen)
– Mener du at den norske rockescenen har et særpreg du ikke finner andre steder?
– Norsk rock er i alle fall veldig annerledes enn amerikansk rock, den har en distinkt identitet som er både aggressiv og rik på følelser. Det å spille tungt, ser ut til å falle naturlig for norske band, og under Øyafestivalen falt jeg spesielt for Madrugada og Satyricon. I India er den ekstreme norske black metal-scenen mest kjent, og et band som Dimmu Borgir er for eksempel store. Jeg vil også vise at norsk rock også rommer mer melodiske band som WE og Madrugada, sier Saigal, som understreker at han ikke har booket noe norsk band ennå.
– Hvordan startet du i indisk rockebransje?
– Det startet med fanzinen Rock Street Journal (RSJ), som jeg ga ut i januar 1993. På den tida dreide den indiske rockescenen seg rundt band som spilte coverlåter. Siden de største internasjonale rockebandene aldri kom til India, måtte lokale band dekke etterspørselen ved å spille coverversjoner. Jeg ville lage et blad for og om indiske rockere som skrev sin egen musikk. I første omgang solgte jeg bare åtte-ni abonnement rundt på collegefestivalene i New Delhi og omegn, men da jeg sendte restopplaget gratis rundt til venner som spilte i band rundt i hele India, løsnet det. RSJ fikk et publikum i musikerkretser, og ble sentrum for et miljø av rockeband som ville lage egen musikk.
– Hvordan er klimaet for original rockemusikk i India i dag?
– Da RSJ startet var det tusenvis av coverband, men kanskje bare tre band som spilte egne låter. Vi startet en spalte vi kalte «Demo Demons», der vi begynte å anmelde demoinnspillinger av originallåter. Den ble veldig populær, og i 1995 ga vi ut samlekassetten The Great Indian Rock Vol. 1 – med 14 utvalgte band plukket ut av 120 interesserte. Det ble en fast utgivelse, og utviklet seg til festivalen med samme navn. I dag er det hundrevis av band som konkurrerer om å komme med på festivalen og samleplatene, mens magasinet kommer ut månedlig med fargetrykk og glanset papir.
–Hva slags rolle spiller rock i den indiske plateindustrien?
– Hvis vi ser bort fra de store internasjonale plateutgivelsene, har indisk platebransje alltid vært fullstendig dominert av filmbransjen i Mumbai, «Bollywood», og rundt 90 prosent av indiske plateutgivelser er filmmusikk. Rockescenen har utviklet seg kraftig siden slutten av 1990-tallet, men i den store sammenhengen er rock fortsatt en subkultur i India. Vi snakker likevel om 300 årlige collegefestivaler med 1500 til 10 000 tilskuere. Great Indian Rock har rundt 7000 tilskuere daglig, og med band som Bombay Black og Orange Street har India opplevd sine første internasjonale rockesuksesser. Bombay Black varmet opp for Aerosmith og The Offspring i Los Angeles, mens Orange Street har turnert i Europa som første indiske rockeband noensinne – og spilte blant annet i Oslo og på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg i fjor.
– Hva slags rolle spiller den teknologiske utviklinga for den indiske rocken?
– Det er blitt lettere å konkurrere med Bollywood, siden det er billigere å spille inn musikk og brenne egne cd-plater. På slutten av 1990-tallet dukket det opp flere uavhengige plateselskap som ga ut indisk pop, bhangra, men scenen ble fort spist opp av Bollywood. Filmbransjen har en tendens til å lokke til seg de dyktigste sangerne og musikerne, og det preger også rock- og jazzscenen i India. Internett har også mye å si for spredningen av indisk rock, og RSJ-siden har for eksempel en million treff i måneden.
– I februar 2005 spilte WE som det første norske rockeband i India noensinne. Ga det mersmak?
– Ja. WE gjorde en klubbkonsert i New Delhi for 400 mennesker, og spilte for 7000-8000 på festivalen. Jeg tror publikum elsket det, og nå vil jeg ha flere norske band over. Det er stort sett bare giganter som The Rolling Stones og Elton John som spiller i India, og da er billettene veldig dyre. Jeg tror publikum setter pris på noe helt nytt, og derfor samarbeider jeg også med Rikskonsertene for å få tre-fire indiske rockeband til Norge. Jeg tror interessen for samarbeid mellom norske og indiske rockere er til stede, og planlegger å opprette en egen seksjon for norsk rock på RSJs nettsider – slik at norske og indiske musikere kan kontakte hverandre direkte. Og i tillegg vil jeg vie et nummer av RSJ i året til norsk rock, og har også lyst til å gi ut en samleplate med norsk rock i India.
– Gjør du det samme med musikk fra andre land?
– Nei, bare med norsk rock. Det er egentlig litt tilfeldig, men vi kom tilfeldigvis i kontakt med musikeren Alexander Nordgaren fra black metal-bandet Mayhem. Han kom på konsertene våre i New Delhi, og etter hvert satte han meg i kontakt med norske bookingagenter, som videre førte til et samarbeid med Rikskonsertene. Og jeg syntes norsk rock var såpass bra og spennende at jeg ville få i gang en utveksling.
– Når Vesten ønsker seg indisk musikk, går man gjerne etter klassisk musikk og folkemusikk? Hva synes du om det?
– Det er irriterende. De klassiske musikerne i India sliter med å fylle konsertsaler i hjemlandet, og overlever først og fremst på grunn av etterspørsel fra det internasjonale konsertmarkedet. Folk må innse hvor stort India er, og hvor mange forskjellige kulturer som er en del av det indiske samfunnet i dag. I dag skjer det så mye i India at uttrykket «den globale inder» har festet seg. Vi følger med på hva som skjer ute i verden, og den indiske rockekulturen er en konsekvens av dette. Jeg kunne reagert på samme måte overfor norsk rock, og satt spørsmålstegn ved om rock i det hele tatt er en del av norsk kultur. Men rock er en like stor del av indisk som norsk kultur, det er dette jeg har vokst opp med og brenner for. Rock handler ikke om stater og nasjonalitet, det handler om ungdom og energi.
Fakta – Rock Street Journal (anno 2005)
* Månedlig indisk rockemagasin.
* Holder til i New Delhi, med korrespondenter i Bangalore, Mumbai, Dimapur, Chennai og Jamshedpur.
* Nettsiden www.rsjonline.com er et viktig samlingspunkt for den indiske rockescenen.
* Arrangerer også den årlige The Great Indian Rock Festival i New Delhi i februar, som plukker ut de 12 beste bandene fra hundrevis av innsendte demoer.
* I februar 2005 spilte det norske rockebandet WE på Great Indian Rock. Samarbeidet ga mersmak, og nå er festivalen på jakt etter flere norske rockeband.
Opprinnelig publisert i Ny Tid.
Øyvind Holen 