Idol-uka 2: Bertine Zetlitz

Idol-dommer Bertine Zetlitz har vært popstjerne siden hun platedebuterte i 1998. Her er min anmeldelse av Morbid Latenight Show og intervju fra året etter.

(Les mer om Hans Erik Dyvik Husbys tid i Turboneger her , her , her og her. Les om Gunnar Greve Pettersen her.)

Platedebutant Bertine Zetlitz velger ikke letteste vei videre.

I 1998 tjente Zetlitz flest kroner på sine mest radio- og dansevennlige sanger.

– «Getting Out» og «Snow On A Hot Day» fikk plass sammen med annen dårlig «eurodance» på tre japanske samleplater, som til sammen solgte rundt én million eksemplarer, smiler jenta som vokste opp på Frogner.

Pusterom
Dansehungrige japanere får mindre å hente på Bertines neste plate, som er klar til innspilling. Oppfølgeren blir trolig mer nedtonet enn debutens rytmetunge technopop. Ta den ferske singlen «Fi Fy Fo Fum», Bertines første innspilling uten Jan Bang i produsentstolen. Her er hun nesten alene ved pianoet, bare hjulpet av Marte Kroghs fiolin og Bugge Wesseltofts forsiktige programmering. Zetlitz’ utdannelse i klassisk sang og piano trer tydeligere frem.

– Det blir mindre «vil du være med, så heng på»-stemning og flere pusterom. Jeg har lært meg programmering, og vil ikke at vokalen skal stille likt med de andre instrumentene. Vokalen er klart viktigst, og jeg gleder meg til å blande meg inn i hele produksjonsprosessen.

Bertine ble «oppdaget» da en demokassett fant frem til plateselskapet EMI, godt hjulpet av DJ Olle «Abstract» Løstegaard. Etter to prøvesingler i 1997 ble det kontrakt på to album og opsjon på et tredje. Da Morbid Latenight Show kom ut sent i februar, ble det raskt klart at 1998 ikke helt ville bli som andre år for Bertine.

«Det må røre seg mye rart i hodet på unge Zetlitz», skrev VG om platen, som til nå har solgt 8500 eksemplarer. Bertine ble spilt på radio, intervjuet i mengdevis og rasket med seg HitAwards for beste kvinnelige artist. Hun gjennomførte konserter for titusener av begeistrede russere i Moskva og hundrevis av fulle trøndere i Steinkjer.

– Du kan vel si at acapellaversjonen av «Little Rosie» ikke slo helt an i Steinkjer, ler Zetlitz.

Tekstene viktigst
Men årets høydepunkt var opplesning av egne tekster, oversatt til norsk, på Café Sting i Stavanger.

– Tekstene mine er viktigst for meg, og i Stavanger fikk jeg fantastisk støtte fra publikum. Like stort er det å oppleve at flere jenter, for det er som regel jenter, synger ordrett med på sangene. Da blir jeg så fascinert at jeg nesten glemmer å synge selv.

Tracy Chapman, Annie Lennox, Joni Mitchell, Björk og andre sterke kvinnestemmer er blant Bertines forbilder. Hun liker også godt at norske jenter som Frost, Helèn Eriksen, Grace og Lene Marlin er på vei opp.

– Jeg synes ikke jeg selv er genial, men mener tekstene mine kan måle seg med flere utenlandske artister som for eksempel Tori Amos. Når jenter skriver tekstene selv, skal det ikke så mye til for å bli genierklært, det er nesten nok at de faktisk skriver sine egne tekster.

Selv om 1998 er et kvalitetsmessig bra år for norsk musikk, synker salget mot nye dybder. De norske platene ligger an til å stå for rundt 16 prosent av totalsalget, mot 21 til 28 prosent tidligere år.

– Selv kjente jeg ikke til så mye norsk musikk før jeg ble plateartist selv. Jeg kjøpte D’Sound og jazzartister som Bugge Wesseltoft, Sidsel Endresen og Jan Garbarek. Jeg hadde ikke hørt om noe annet, og vil blir ikke akkurat servert norsk musikk på fat i media. Man må finne frem på egen hånd.

Bonus 1: Anmeldelse av Snow On A Hot Day-singelen.

Bertine Zetlitz
Snow On A Hot Day cd-s
EMI Norsk 1997

Oslojenta Bertine Zetlitz følger opp sin debutsingel «Getting Out» med denne friske og idiotisk fengende discolåta.

«Snow On A Hot Day» er en ganske så uimotståelig liten poplåt, som er langt mer melodiøs enn mye annen norsk dustedisco. Bertine har selv skrevet låta, men må dele mye av æren med produsent Jan Bang. Bang pakker Bertines fine stemme inn i en overflod av artige effekter og tøffe rytmer.

Blir du ikke i godt humør av denne, er du fortapt. Helheten trekkes dessverre kraftig ned av en meningsløs og endeløs remiks av låta.

Bonus 2: Anmeldelse av Morbid Latenight Show.

Bertine Zetlitz
Morbid Latenight Show
EMI 1998
5/6

Oslojenta Bertine Zetlitz banker både Bel Canto og Madonna ned i støvlene. Morbid Latenight Show er en nesten perfekt pakke lekker, elegant og kjølig popmusikk.

I fjor bygget Zetlitz sakte opp spenningen med tre fine singleplater, «Getting Out», «Snow On A Hot Day» og «Apples And Diamonds», og debutplaten innfrir forventningene. «Snow On A Hot Day» er fortsatt en feiende flott poplåt man er nødt til å bli glad og yr av. Etter en meget sterk start, stopper det noe opp med de blekere «Pop Goes The Weasel» og «Little Rosie», men derfra og ut er det ren parademarsj.

Morbid Latenight Show er den mest vellykkede popdebuten jeg har hørt på aldri så lenge. Den er umiddelbar, leken og frir elegant til publikum. Samtidig er den langt mer intelligent enn tidligere forsøk på å lage kommersiell pop i Norge. Her er ingen dustete dancespor eller gammelmodig pop i ny innpakning.

Bertine Zetlitz stiller i samme divisjon som Björk, og der Björk støtter seg på sin produsent Nellee Hooper, har Zetlitz produsent og lydsnekker Jan Bang. Dette er helt og holdent Bertines plate, men Jan Bang syr alt sammen og pakker det inn i en innsmigrende miks av organisk og teknologisk lyd. «Colour Me» får sløye hip hop-beats, mens «Snow On A Hot Day» dresses opp i sprettende glade techno-rytmer, krydret med Bjørn Charles Dreyers diskrete og funky gitar.

Og til slutt klarer hun seg sannelig flott i selskap med jazzgubber som Arild Andersen og Bendik Hofseth også, i balladen «In My Mind». Glem Madonnas Ray Of Light, det er Bertine Zetlitz som gjelder.

Bonus 3: Minisaken «Animerte Bertine».

Hva har Bertine Zetlitz felles med Solan Gundersen? Begge er blitt animert.

200.000 tegninger måtte til for å få liv i Solan, Ludvig og de andre filmfigurene. Nå arbeider selskapet Mikrofilm med å gi liv til tusen fotografier av artisten Bertine Zetlitz. Musikkvideoen til hennes «Abigail» blir en blanding av vanlig film og animasjon.

– Teknikken heter pixilasjon, som vil si animasjon av levende mennesker. Vi tar tusen slidesfotografier av Bertine, som overføres til polaroid og så til papirkopier. Disse filmer vi så til slutt med et Super 8-kamera. Resultatet blir veldig annerledes fra vanlig film, forklarer animatørene Mikkel Sandemose Brænne og Kajsa Næss.

– Det er veldig lett å lage streite, søte og ukompliserte videoer, men jeg ville ha noe mer heftig. Men jeg har ingen anelse om hvordan det til slutt vil se ut, sier Zetlitz.