Snipp, Snapp, Snoop

Fredag 14. oktober spiller Snoop Dogg i Oslo Spektrum, og følger opp med konserter i Trondheim og Bodø. Jeg er tidvis stor fan bikkja, men samtidig er det ikke til å komme fra at han har gitt ut en haug slappe skiver. Og det er stort sett de jeg ender opp med å anmelde. Les heller denne saken.

Mine favorittplater med Snoop Dogg er debuten Doggystyle (selvsagt!), filmmusikken til Murder Was the Case, comebackskiva Tha Last Meal og R&G (Rhythm & Gangsta): The Masterpiece. Man skal heller ikke kimse av hans to album for Master Ps No Limit Records, som ble sørgelig undervurdert i sin tid (også av meg selv). Men med unntak av R&G har jeg ikke anmeldt noen av disse, men endt opp med bånnfallet. Jeg tror til og med at jeg anmeldte Tha Doggfather i Klassekampen i sin tid.

Mer om Snoop Dogg på No Limit på Jubel.fm.

Så her er mine andre Snoop-anmeldelser (sjekk ut R&G-anmeldelsen her).

Jeg regner med at jeg ikke har så mange med meg i anmeldelsen av Paid Tha Cost to be Tha Boss, men til tross for flere knallåter synes jeg fortsatt det er mye fyllstoff der. Og snakker vi om comeback, så foretrekker jeg Tha Last Meal når som helst.

Snoop Doggy Dogg
Greatest Hits
Death Row/Virgin 2001
3/6

Death Row melker Snoop, men det smaker surt.

Snoop Dogg er en av gigantene i 90-tallets gangstarap, med en rekke album og slagere på rullebladet. Men denne samleren minner mest om en forkortet utgave av solodebuten Doggystyle. Slagere som «Nuthin’ But A ‘G’ Thang», «Murder Was The Case», «Gin & Juice» og «Who Am I (What’s My Name)» er med, men hvor er viktige spor som «Deep Cover» og «Dre Day»?

Et annet problem er at denne samleren er satt sammen av Death Row uten Snoops samtykke, og bare dekker årene 1992-1996 – da Snoop var tilknyttet selskapet. Det er noen uutgitte spor og remikser her for beinharde fans, men det redder ikke samleren.

Godt kjøp? Nei, velg heller Doggystyle. Dr. Dres The Chronic bør du også ha.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Snoop Dogg
Paid Tha Cost To Be Da Bo$$
Priority Records/EMI 2002
3/6

Snoop Dogg har en av de mest melodiøse og unike stemmene i hiphop, og det er alltid underholdende å høre nytt fra den kanten. Men samtidig sliter han med å sette sammen gode album; bare Dr. Dre-produserte Doggystyle fra 1993 har klassikerstatus.

Etter en ørkenvandring på Master Ps No Limit Records, slapp Snoop sitt nest beste album i 2000, Tha Last Meal, men dessverre er årets forsøk et steg tilbake igjen.

Snoop fortsetter sitt yndlingsprosjekt; å skape en oppdatert gangstaversjon av Parliaments funk-univers – men særlig spennende blir det ikke denne gangen. Det blir mest slappe beats og trøtt resirkulering av velkjente legender som Parliament og Eric B. & Rakim («Paper’d Up» er en fantasiløs versjon av «Paid In Full» med samme Ofra Haza-sample som Coldcut brukte på 80-tallet), stadige forsøk på å fremme de kjedelige artistene på Doggy Style Records, blodfattige r&b-forsøk og obligatoriske gjestespill for å fri til Østkysten og Sørstatene (Jay-Z, Redman og Ludacris).

Stemmen til Snoop er den samme gode og tilbakelente og det er flere gromlåter her, men i lengden skorter det virkelig på energi, ambisjoner og gode ideer. Denne hunden virker mett, lat og kastrert sammenlignet med den sultne og kåte rakkeren vi ble kjent med for ti år siden.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Diverse artister
Snoop Dogg Presents: Doggy Style All Stars – Welcome To Tha House vol. 1
Doggy Style Records/Universal 2002
2/6

Etter at Snoop Dogg nær spolerte hele karrieren på Master Ps No Limit-plateselskap, vendte han tilbake i fin form med Tha Last Meal i 2000. Nå gjør han det vanskelig for seg selv igjen ved å lansere et plateselskap like fantasiløst som No Limit.

En skulle jo tro at et eget selskap vil friste til både eksperimentering og nyskapning, men skal vi dømme etter denne samleren er Snoop mest opptatt av forsøk på å gjenopplive Death Row-suksessen fra 1990-tallet. For med unntak av litt New York-flørting i form av bidrag fra produsenter som Hi-Tek, DJ Premier og Alchemist er dette svært fantasiløse 80 minutter.

Gangstafans finner nok glede i gjenhør med gamle helter som Snoop, Kokane (nå under navnet Mr. Kane), RBX, Daz, Nate Dogg og Rage, som bidrar med enkelte godbiter. Men ingen av Snoops nye navn – gospeldivaen LaToiya Williams eller rapperne Soopafly og E-White – vekker særlig interesse.

Dr. Dre skuffet også med den første samleplata fra hans eget Aftermath-plateselskap, men så ga han oss Eminem. Denne plata viser bare at Snoop Dogg trenger en rapper av samme kaliber.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen i 2002.

Diverse artister
Bigg Snoop Dogg Presents: Welcome To Tha Chuuch – Da Album
Doggy Style Records/Koch/Universal 2005
2/6

Den Snoop, den Snoop. Med R&G (Rhythm & Gangsta): The Masterpiece viste han endelig hvor god han kan være – når han gidder. Nå har han tilbake på autopilot, med en samleplate like slapp, kjedelig og uviktig som 2002s Welcome To Tha House.

Bunnpunktene er crooneren James (med linjer som ”I know you remember me / I’m the guy who bought you Crystal and Hennessy”) og den kvinnelige talentløsrapperen Tiffany Foxx.

Snoop dukker opp på hele ni spor, men musikken hever seg sjelden over samlebåndsgangsta og skamløse p-funk-tyverier. Men alt er ikke bare sorgen. Death Row-fans kan glede seg over en gjenforening av Snoop, Daz og Kurupt (Dogg Pound-album kommer senere i år) og gjestespill fra gamle helter som RBX og Lady of Rage.

Men det morsomste er at vår egen Mira Craig stjeler showet. Hun synger litt på åpningssporet, men rosinen i pølsen er sololåten ”Dinner In Bed” – der Mira utfolder seg over asiatiske toner og viser at hun er mer talentfull og fantasirik enn de fleste andre på dagens amerikanske r&b-scene.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.