Kategorier
Hiphop Musikk

Undervurdert: Snoop Dogg på No Limit

Norgesvenn Snoop Dogg er på plass igjen, for konserter i Oslo, Trondheim og Bodø. Jeg benytter anledningen til å mimre litt om hans tid på Master Ps No Limit Records. Hør flere låter på Jubel.fm. Mer om Snoop her, her og her.

Okei, Da Game Is To Be Sold, Not To Be Told (1998) og No Limit Top Dogg (1999) er ikke blant de beste Snoop-albumene, til det er de for preget av No Limit-formelen.

I årene etter det kommersielle gjennombruddet med Master Ps Ghetto D (1997) spyr No Limit ut en lang rekke album – alle med musikk av husprodusentene Beats by the Pound, med gjestevers fra de samme No Limit-rapperne på hver eneste utgivelse, en obligatorisk RIP-låt og så mange låter som det er mulig å stappe inn på en 70-80 minutter lang cd-plate. Det er mange plater, og de er til forveksling lik hverandre.

Men her er også flere gode plater, og ikke minst plater som kommer til å påvirke hele Hiphop-USA i årene som kommer. Sørstatenes dominans i amerikansk hiphop begynner med imperiebyggingen til No Limit Records og Cash Money Records i New Orleans (joda, OutKast og Geto Boys har alt satt Atlanta og Houston på kartet).

Hit kommer altså Snoop Dogg, på rømmen fra den stadig klammere omfavnelsen fra Suge Knight og hans Death Row Records. Mentoren Dr. Dre har forlatt skuta, problemene med loven er et tilbakelagt stadium og skuffelsen over den halvslappe andreplata Tha Doggfather (1996) er i ferd med å legge seg.

Men Snoops No Limit-plater blir ikke mottatt med så blide øyne av verken gamle fans eller anmeldere. Oppfatningen er at Snoop har lagt seg på rygg for samlebåndsfilosofien til No Limit, og selv i dag føles disse to platene nesten som en glemt del av katalogen. (Snoop ga ut tre plater på No Limit, men på Tha Last Meal (2000) bryter han med No Limit-stilen til fordel for g-funken han ble kjent for. Tha Last Meal blir dermed et slags comebackalbum for Snoop, og det mottas med åpne armer, og er nok også på min liste over de beste Snoop-albumene,)

Men lytt på nytt. Disse to platene er en viktig del av Snoop-historien. Snoop blir en av de første utenbys rapperne som spiller en rolle i sørstatsrappens vekst. Tiden hos No Limit blir en viktig læreperiode for Snoop, og legger samtidig grunnlaget for en solid fanskare i sør. Han lærer av Master Ps forretningsteft og arbeidsmoral, og forretningsmannen Snoop fødes i New Orleans. Han som takker ja til filmtilbud og spinoffeffekter, han som starter eget plateselskap og tar kontroll over sin egen karriere.

Da jeg fikk anledning til å stille Snoop noen spørsmål for to år siden, sørget jeg for å spørre følgende:

– At the time, your move to No Limit Records was seen by many as a career misstep. But looking back, you were actually in front of the dirty south dominance in American hip-hop. What did your years at No Limit teach you?

-It taught me a lot. P taught me a lot of stuff on the business tip, and I will be thankful forever for him on that. It was great to be down in Louisiana – all my family is down there. But at the same time, after three albums it was time for me to do me and go my way.

Snoops No Limit-musikk har vist seg å ha forbløffende god holdbarhetsdato. Som sagt, det er en del fyllstoff på platene, men samler du Snoops beste No Limit-låter på ett album (inkludert gjestespill på andre plater) får du en langt bedre plate enn «best of»-skiva fra Death Row Records.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

7 svar på “Undervurdert: Snoop Dogg på No Limit”

Selv om jeg elsker tidlig NL frem til de begynte med de identiske samlebåndsskivene rundt 97-98, så var vel Master Ps arbeidsmoral i bunn og grunn å svindle alle andre på sitt eget label -bortsett fra brødrene Silk the shocker, som gjorde en «karriere» av å kopiere andre, og C-murder som gjorde en karriere av å etterlikne 2pac for så å ende karrieren for drap.
Men all respekt for No Limit, til tross for at Master Ps moral egentlig ikke var så langt unna verken Suge Knight fra Death Row eller Cedsing på Black Market.

nja…. hele familien var vel på 2pac imitasjonstippen, men C-murder gjennomførte det mer. Master P forsøkte seg med 2pac’sk rapstil på noen av de obligatoriske «RIP to my homies dead or in jail»-låtene, men C-murder dro det over hele album. Silk greide ikke dette, så han bestemte seg heller for å skifte ut den ganske kule tilbakelente stilen han hadde frem til og med albumet True av TRU med en Mystikal-imitasjon av mer skrikete og masete kaliber.

Jeg liker best de tidligere NL-albumene fra før de ble samlebåndslabel og alle skivene hørtes like ut. Det klart beste er TRU: True fra 1995. Det er et av favorittalbumene mine. husker da jeg hørte det første gang var det første jeg tenkte: dette er som et vestkyst-Wu-tang. Det var 5-6 forskjellige rappere med forskjellig stil som passet så enormt bra, det var sultent, steintøffe beats og ganske så harry.
ellers så liker jeg godt de første Master P-skivene the ghettos tryin to kill me og 99 ways to die. Anbefaler også samleren down south hustlers, for ikke å glemme juleplata High 4 X-mas

No limits first lady, Mia X hadde også et par knakende gode album. Good girl gone bad er en super EP. I tillegg så er debuten til Kane & Abel også solid. Jeg liker egentlig alle NL-albumene frem til de ble store.

Kanskje jeg rett og slett skal si at jeg anbefaler alle NL-album der phunky phat graph-X har designet coveret, og så kan man styre unna skivene der pen & pixel overtok designet. Kort fortalt men når jeg tenker over det så stemmer den inndelingen faktisk veldig bra, haha.
TRU: True er det klart beste albumet! så kommer the Ghettos tryin to kill me

Jeg oppdaget No Limit for alvor med Master Ps Ghetto D, så den vil alltid ha en spesiell plass hos meg. Synes også det er en god plate, som holder seg.

Uheldigvis markerte den også starten på samlebåndsfilosofien, og mye av 90-tallsskepsisen min til No Limit stammer fra Master Ps forvokste oppfølgeralbum. «MP: Da Last Don» og «Only God Can Judge Me» er forvokste mastodonter.

Enig i Down South Hustlers og Mia X-platene, men TRU har jeg aldri hørt så mye på. Heller ikke debuten til Kane & Abel. SKal sjekkes ut.

Andre album jeg liker: «On Top of the World» av Lil Italy, «Da Next Level» og «Life Insurance» av Mr. Serv-On, «Ghetto Fabulous» av Mystikal, «Give It 2 ‘Em Raw» av Soulja Slim og «Pre-Meditated Drama» av Steady Mobb’n. For ikke å glemme at «No Limit Top Dogg» og «Tha Last Meal» er to av de beste Snoop-albumene (selv om sistnevnte ikke føles som et NL-album).

For å fortsette Wu-Tang-sammenligningen, så tror jeg at jeg liker den eksplosjonen av selvtillit og skapertrang som følger rett rundt «Ghetto D», og at NL i 97/98 føles som Wu-Tang i 95/96: En stri strøm soloplater som minner om hverandre, men der rapperens egen stil samtidig skinner gjennom. Nå skal det sies at det personlige særpreget nok er noen hakk sterkere på de første Wu-soloskivene.

Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..