En oppfølger til både Idol-uka og Evanescence-posten: Suksessen til band som The Prodigy og The Chemical Brothers fikk flere til å proklamere rockens død midt på 90-tallet. I 2004 sang selv Idol-deltagere heavy metal.
(Flere heavy metal-minner her.)
Det var mye medieoppstyr rundt den 16 år gamle Idol-deltageren Sandra Lyng Haugen i 2004, men ingen nevnte det interessante faktum at et av hennes låtvalg var en metallåt. Sandra sang nemlig ”My Immortal” av Evanescence, fra Bill Clintons hjemby Little Rock, Arkansas.
Mangehodet troll
Med sin blanding av Tori Amos-dramatikk, Linkin Park-dynamikk og gothkrydder er kristne Evanescence blant de snilleste metalbandene, men sammenlignet med Robbie Williams, Mariah Carey, Christina Aguilera og de andre Idol-gjengangerne var det et friskt, originalt og modig valg av 16-åringen.
Samtidig viser det hvordan nok en generasjon fanges av tungrocken, for band som Evanescence, Linkin Park og P.O.D. selger mye til ungdom samtidig som de mislikes av eldre forståsegpåere og kritikere. Slik har det alltid vært i metal, helt siden Led Zeppelin og Black Sabbath satte standard for heavy metal tidlig på 70-tallet.
”My Immortal” ligger denne uka på 3. plass på VGs singleliste, mens albumet Fallen fortsatt er på 9. plass etter 28 uker på lista. I USA ligger albumet helt oppe på fjerdeplass etter utrolige 54 uker på Billboard‑lista.
Metal i 2004 er et troll med svært mange hoder. Sist fredag sjarmerte Ronni Le Tekrø i TNT Fredrik Skavlan på NRK1 med gitartriks og jovial framtoning. Norges tungrockveteraner debuterte på 14. plass på VG-lista med albumet My Religion. Der lå The Darkness med Permission To Land i hele 29 uker. Engelskmennenes skamløse kjærlighet til heavy metal-klisjeene gjorde at mange raskt avfeide dem som en spøk, men utover høsten måtte den ene etter den andre innrømme at bandet leverte solid, morsom og svært fengende gladmetal.
Trofast publikum
Metalfansen er blant musikkbransjens mest trofaste, og gjør at band som AC/DC, Iron Maiden, Metallica og Motörhead fortsatt kan selge ut de største arenaene verden rundt – selv om platene deres ikke er like bra som i gullalderen. Selv Judas Priest gjenforenes i år med originalbesetning, for å melke konsertruta for det den er verdt.
Og samleplatene med 80-tallets helter strømmer på i raskt tempo, bare forrige uke fikk vi Greatest Hits av Guns N’Roses og den gigantomane dobbelt-cd-en Rock The Night: The Very Best of Europe. De debuterte henholdsvis på 1. og 7. plass på VG-lista denne uka.
Metalbandene inntar også bokhyllene: The Dirt av Mötley Crüe selger og selger, Led Zeppelin-boka Hammer of the Gods er en tidløs og dekadent rockeklassiker, mens White Line Fever av Motörheads Lemmy Kilmister var et sutrete og overfladisk forsøk på å herme etter de to førstnevnte.
Lemmy deltar for øvrig på prosjektet Probot, der Dave Grohl (Nirvana, Foo Fighters) hyller metalheltene han vokste opp med. Grohl spiller det meste selv, mens vokalen er ved gamle helter som Cronos (Venom), Max Cavalera (Sepultura) og Lee Dorrian (Cathedral). Moro, men mest som en hyllestplate å regne. I løpet av året kommer også Josh Homme (Kyuss, Queens of the Stone Age) med sin metalhyllest i form av prosjektet The Eagles of Death Metal (2010-kommentar: En liten misforståelse der, kanskje?).
En annen form for hyllest kommer fra herrene Kevin Drumm og Lasse Marhaug, som tilhører avantgarden innen aksen impro/støy/elektronika. Marhaug er et gammelt metalhode som ble medlem i Norsk Komponistforening uten å kunne lese noter, og hans ferske The Shape of Rock To Come gjør mye for å bryte ned tungrockens strenge grenser. Det gjør også Drumms Sheer Hellish Miasma, et ustoppelig angrep på sansene som får den mest brutale metal til å høres ut som musikk fra Idol. Og da var vel sirkelen sluttet?
Opprinnelig publisert i Ny Tid.
Øyvind Holen 