Coldplays vei mot stjernene

Mandag 24. oktober gir Coldplay ut sitt femte studioalbum Mylo Xyloto. I 2001 og 2002 intervjuet jeg bandet to ganger, anmeldte tre konserter og mesterverket A Rush of Blood to the Head.

1: Dagsavisen-intervju på Quart 2001: Ett års lidenskap

Coldplay feirer avslutninga på et utrolig år med å spille på Quartfestivalen. – Frykten for å bli glemt driver oss videre. Nå lengter vi etter å spille inn vår andre plate, sier gruppa.

I november 1999 tok gitarist Jonny Buckland i det da ukjente Coldplay sjansen på å skue inn i krystallkulen til det britiske musikkbladet Select: «Når alle våkner opp i 2000 kommer de til å skrike etter lidenskapelig gitarmusikk». Coldplays enorme suksess tyder på at han hadde rett.

Fra Queen til Coldplay
– Gitarmusikken kom tilbake ja, spesielt i England, men også i USA. I dag er det mindre oppstuss rundt de mer imagebaserte bandene innen pop og r&b. Kort sagt: Det er mindre koreograferte dansetrinn og mer ekte vare, mener Will Champion, trommeslager i Coldplay.

Den britiske gruppa er for tiden midt i en større USA-turné, der gruppa både er blitt jagd av scenen av misfornøyde Marilyn Manson-fans og opplevd at tusener på tusener av nordamerikanere kan tekstene til sangene deres. Det gjelder spesielt «Yellow», den største britiske pophiten i USA siden Oasis’ «Wonderwall». Eller som frontmann Chris Martin selv introduserte sangen på en konsert:

– 70-tallet hadde Queens «Bohemian Rhapsody», på 80-tallet var det Duran Duran og deres «Rio», mens «Runaway Train» med Soul Asylum dominerte 90-tallet. Vi er Coldplay, og dette er «Yellow».

Rask suksess
– Det har vært et vanvittig år. Etter at vi ga ut Parachutes i juli i fjor, har vi gått fra å være fire venner som spilte sammen på soverommet, til å bli et gigantband. Vi har alltid ønsket å bli et stort band, men hadde ikke drømt om at det skulle skje så fort.

Vokalist Martin har uttalt at han i blant føler det som om Coldplay ble til U2 ti album for tidlig. Gruppa debuterte allerede våren 1998 med den selvfinansierte Safety EP, men det var først med Parachutes det tok av. Samtidig er Champion knusende klar over at gruppa kan bli like fort glemt.

– Dette året har vi vært konstant overveldet av all oppmerksomheten, men vi har skjønt at nå er dette yrket vårt. Det er faktisk frykten for å bli glemt som driver oss videre, og får oss til å jobbe knallhardt for å lage stadig bedre sanger.

Ny plate i 2002
20 nye sanger er ferdigskrevet, og til høsten går gruppa i studio for å spille inn 11-12 av disse til Coldplays andre album – som etter planen skal utgis i 2002. Innspillingen av Parachutes slet kraftig på bandet, og Champion tror på ingen måte det blir enklere denne gangen.

– Vi er alle svært selvkritiske, men man får aldri sjansen til å spille inn et album på nytt. Vi kjører hverandre hardt med det perfekte som mål. En rask og grei innspilling hadde jeg bare tatt som et tegn på at vi tok for lett på oppgaven.

Vil røre lytterne
Lidenskap og oppriktighet er stikkord for hva Champion liker i sine egne favorittmusikere, og nevner Nick Caves The Boatman’s Call, Tom Waits’ Small Change, Neil Youngs Harvest og At The Drive-Ins Relationship of Command som plater som virkelig har gjort noe med ham som lytter. Og det er ikke utenkelig at flere av de 47.500 nordmennene som har kjøpt Parachutes også har et spesielt forhold til den. For hele 22.000 kjøpte også Trouble – Norwegian Live EP, som bare ble gitt ut i Norge i vinter.

– I Denver var det en kar og hans gravide kone som kom bort til oss og fortalte hvor mye musikken hadde hatt å si for deres lykke – og at den faktisk var en viktig grunn til at de ventet barn sammen. Slikt rører oss, sier Champion.

Like rørende er ikke engasjementet fra de som ikke liker Coldplays melankolske pop. Tidligere Creation-boss, nå Poptones-sjef Alan McGee kalte det «sengevætermusikk», mens begrepet «sutrerock» har festet seg her hjemme.

– Det er jo til dels gode journalister som kommer opp med slike begreper, men vi tar oss ikke voldsomt nær av det. Det er bra at musikken vår engasjerer, det hadde vært langt verre om ingen brød seg.

Hardere og mørkere
Men hva er det egentlig med Coldplay? Selv om bandet klart har tatt opp lån hos artister som Jeff Buckley, The Verve, Radiohead og Travis, har det en særegen evne til å lage triste sanger med svært glade og positive tekster. «Triste sanger om håp», foreslår journalisten for Champion.

– Absolutt, det er en god observasjon. Vi prøver å skape en kontrast mellom triste melodier og glade tanker. Vi er virkelig begeistret for de nye sangene våre, men den nye plata blir hardere og mørkere – uten at vi derfor vil ofre melodiene eller ideene.

2: 2002-intervju fra Dagsavisen.

På to år har Coldplay forvandlet seg fra usikre debutanter til erfarne stadionrockere. Nå synger britene med Bono, utveksler triks med Rammstein og vil erobre verden med sitt andre album.

Stedet er Glastonbury, Nord-Europas største musikkfestival, siste helga i juni: Coldplay er hovednavn og spiller moderne klassikere som «Yellow» og «Trouble» sammen med sju sanger ingen har hørt før. 75.000 tilskuere jubler. Akkurat da angret ikke Coldplay på at de hadde avlyst konserten – noe de egentlig hadde mest lyst til.

– Egentlig skulle vårt andre album vært utgitt før Glastonbury. Da vi ikke klarte å bli ferdig, var vi fristet til å avlyse hele konserten. For det virket ganske underlig å være hovednavn med sanger ingen hadde hørt. Men så tenkte vi over saken og kom til at Glastonbury var et fantastisk sted å presentere våre nye sanger, forteller Will Champion i Coldplay.

I går spilte de engelske norgesvennene for et Rockefeller som var utsolgt lang tid i forveien.

Skremmende
Glastonbury-konserten ble en triumf for bandet og vokalist Chris Martin – som tidligere var så usikker at han bare trodde på dem som mislikte Coldplay. «Chris dominerer scenen som om han var født der, og selv om vi fortsatt elsker deres gamle sanger er de nye bare enda bedre», skrev musikkavisa NME i sin anmeldelse av Glastonbury-konserten.

– Vi konsentrerte oss så hardt om å spille bra, at vi nesten glemte at det var så mange mennesker der, sier Guy Berryman.

– Jeg var på Glastonbury som betalende i 1995 da Oasis var hovednavn. Det var briljant, men å stå der selv! Det var veldig skremmende og nervepirrende. Men vi gir oss ikke nå, neste mål må være å spille for 75.000 som bare kommer for å se oss, sier Champion.

A Rush of Blood to the Head – oppfølgeren til suksessdebuten Parachutes – utgis 26. august. Det ble påbegynt i uka like etter 11. september 2001, men ble forsinket fordi bandet overhodet ikke var fornøyd med låtene de spilte inn. I løpet av juleferien fant kvartetten ut at flere sanger måtte skrives og andre burde spilles inn på nytt; så de flyttet arbeidet fra London til et lite studio i Liverpool.

80-tallet
Så langt er singlen «In My Place» eneste smakebit fra albumet, og viser et Coldplay som finpusser sine musikalske kvaliteter. Innspillingen er også preget av at bandmedlemmene har brukt tiden på å oppdage et 80-tall de aldri hadde noe forhold til i første omgang – band som U2, The Smiths, Joy Division og Echo & The Bunnymen.

– Tidlig på 80-tallet hørte vi nok mest på A-ha og lignende. Vi er inspirert av lydbildet og det melodiske fra 80-tallet, men vi har ikke laget et «new romantic»-album.

Vokalist Chris Martin har selv sammenlignet å høre på sine egne plater med å se sexopptak av seg selv. Og at han er den verste til å snakke om albumene med.

– Vi er enda verre. Vi liker sangene vi har laget, men det betyr ikke at de er bra. Sangenes fødsel gikk greit, men barndommen og tenårene var vanskelige, men til slutt ble vi fornøyd.

Kjendisfans
Coldplay har allerede et solid knippe kjendisfans: Chris Martin har sunget «What’s Going On» med Bono og The Edge fra U2, bandet ble invitert til David Bowies Meltdown-festival og i 2000 ble garderoben stormet av Liam Gallagher som fortalte Coldplay ga ham lysten til å skrive sanger igjen.

Og i Liverpool-studioet fikk bandet hyppige besøk av Ian McCulloch fra Echo & The Bunnymen.

– Han gjorde ikke så mye, for han var stort sett ganske full. Men han var der ofte, og det var morsomt – for han er godt kjent for å mislike det meste, og oppsøker svært sjeldent ferske band på den måten. Det var ganske surrealistisk.

Surrealistisk må det også ha vært da Coldplay turnerte med Rammstein i Australia. Men de britiske popyndlingene fant utrolig nok tonen med de knallharde tyskerne med forkjærlighet for lær og pyroeffekter. Chris Martin ble kompis med vokalist Till Lindemann, og ga ham gode tips om hva slags mentololjer som bevarer stemmen best.

– Til gjengjeld sendte Till en boks med sjokolade til Chris, der han hadde skrevet et kort med «enjoy the fucking candies» på. De var jo fortsatt Rammstein, ler Champion.

3: Dagsavisen-anmeldelse av A Rush of Blood to the Head.

Coldplay
A Rush of Blood to the Head
EMI 2002
6/6

Coldplay erobrer den engelske poptronen med sitt andre album. Nå står verden for tur.

«Musikk for sengevætere», mente tidligere Oasis-manager Alan McGee om Coldplay. Nå er det Oasis som pisser i motvind, mens Coldplay tar skrittet opp i popens Champions League med denne fabelaktige oppfølgeren til Parachutes.

Dette er pysenes hevn, og det smaker like søtt som når den håpløse nerden vinner Jenta med stor J i en amerikansk collegefilm.

A Rush of Blood to the Head er fylt med storslagen, vakker og umiddelbar popmusikk – og vil bli stående igjen som en moderne britisk rockeklassiker på linje med OK Computer av Radiohead og Oasis’ Definitely Maybe.

Kvartetten har ikke gått gjennom noen radikal stilendring sammenlignet med debuten, men skriver bare bedre låter og pakker de inn i et mer elegant, ambisiøst og røft lydbilde enn fire. A Rush of Blood to the Head er ganske enkelt lyden av fire unge menn som har tro på at enkel popmusikk skrevet på et piano eller en kassegitar kan forandre verden til et bedre sted å være.

«God, give me style and give me grace» synger Chris Martin i flotte «God Put A Smile Upon Your Face». Og det er liten tvil om at han er blitt bønnhørt, for den tidligere så sjenerte frontfiguren er nesten forvandlet til en ung og selvsikker Bono. Gitarist Jonny Buckland lærer melodiene å svømme, mens rytmeseksjonen holder det hele flytende.

Coldplay har brukt tid på å gjenoppdage et 80-tall de i utgangspunktet ikke kjente til, men selv om sporene av U2, The Smiths og Echo & The Bunnymen merkes er dette først og fremst tidløs popmusikk. Og det mest utrolige er hvor sterke og umiddelbare nesten alle låtene er.

Jeg hørte rundt halvparten da Coldplay spilte på Rockefeller i juli, men allikevel føltes det som å treffe igjen en god gammel venn da jeg satte albumet i cd-spilleren for første gang. Jeg snakker ikke om én eller to potensielle hitsingler; men et helt album som sitter som et skudd fra første stund: Fra den rasende og støyende «Politik» via storslåtte «In My Place» og vakre «The Scientist» til den lennonske pianoballaden «Amsterdam».

Og slik vil svært mange av de 100.000 menneskene som så Coldplays triumfkonsert på Glastonbury-festivalen også føle det. Slaget om Storbritannia er allerede vunnet, nå gjenstår verden.

4: Dagsavisen-anmeldelse av konsert på Quart 2001.

Coldplay
Idrettshallen, Quartfestivalen

Engelske Coldplay var ikke siste navn ut på hovedscenene under Quartfestivalen i går, men det var liten tvil om hvilket band de fleste hadde kommet for å se. Motörhead og nordirske Ash fulgte etter, men appellen bleknet i forhold til de fire ordinære engelskmennene som inntok scenen rett før klokka 21.

«Jai elska det vakre norske folk» stotret vokalist Chris Martin, og da de første sorgvakre tonene fra albumet Parachutes strømmet ut over plassen, var det klart at gruppa hadde området i sin hule hånd fra første stund. Sjarmøretappen fortsatte med mer småprat på norsk mellom låtene, og seieren var allerede sikret da «Don’t Panic» kom som låt nummer tre.

Coldplay kom rett fra en omfattende Nordamerika-turné med flere lovende nye låter i gitarkofferten, og virket selvsikre og samspilte – om enn noe rutinepreget. Nesten 50.000 nordmenn har skaffet seg debutalbumet – det skulle ikke overraske meg om tallet steg etter denne konserten.

5: Dagsavisen-anmeldelse av Rockefeller-konserten i 2002.

Coldplay
Rockefeller 12. juli 2002
Publikum: 1.400 (utsolgt)

Coldplay anno 2002 er blitt tøffere og mer støyende, men de gode melodiene ligger heldigvis fortsatt i bunn.

Et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde havnet på feil konsert. For når Coldplay setter lyskasterne rett i øyet på publikum og gitarist Jonny Buckland hamrer ut elektrisk støy er det nesten som å være på Spiritualized-konsert.

Men så hører vi Chris Martins lyse stemme og får øye på ham ved pianoet der han synger «Politik» – en av sangene han skrev rett etter 11. september og som er med på Coldplays kommende album A Rush Of Blood To The Head.

Men selv om Coldplays melankolske melodiøsitet fortsatt er klart til stede, er det lite som minner om bandet som spilte høflige versjoner av sine snille sanger under Quartfestivalen i fjor. For 2002-modellen av Coldplay har fått et ekstra gir, og gamle slagere som «Shiver» og «Spies» kler også den røffere innpakningen.

Innadvendt
Coldplay er rett og slett blitt et mer selvsikkert og hardtslående band enn puslingene som vant Norge med melodiske perler som «Yellow» og «Trouble» i 2000. I intervjuer snakker bandet om hvordan de har oppdaget 80-tallsband som Echo & The Bunnymen, U2 og Joy Division; og inspirasjonen fra disses miks av melankoli, nynnbare melodier og gnissende støy er utvilsomt hørbare.

Men dagens Coldplay minner også om innadvendtheten og det erketypiske engelske i indierocken fra sent 80-tall og tidlig 90-tall – musikk som vekker mest glede hos musikkjournalister og ikke mottas like varmt av kjærestepar som lengter etter «Yellow».

Der åndsslektningene Travis ser ut til å være fornøyd med å tralle sine glade popsanger for et stadig større publikum, er Coldplay heldigvis hakket mer søkende og modig – og takk for det. Konserten er delt mellom sangene fra Parachutes og det kommende albumet, og sanger som den kommende singlen «In My Place» og balladen «See You Soon» viser at Coldplay på ingen måte står i fare for å miste sin melodiske snert.

Og Chris Martin er en frontmann med særegen karisma, en halvsjenert krysning av Fran Healy i Travis, Bono i U2 og John Lennon alene ved pianoet – og når gitarist Buckland vrir gitaren som The Edge minner Coldplay mistenkelig om U2 anno liveplata Under A Blood Red Sky.

Ikke i toppslag
Men samtidig er det tegn på at Coldplay begynner å bli lei sine gamle sanger; «Yellow» mottas med stormende jubel, men tilløpet til magisk allsang fra salen mot slutten blir tvert brutt av da bandet brått slutter å spille.

Vokalist Martin er ikke helt i toppslag. Han sliter med kommunikasjonen med publikum, og til slutt forklarer han at det ikke bare er lydproblemer som er årsaken: Tidligere på dagen fikk han beskjed om at bestemoren hans var død, og han minnes henne alene, syngende ved pianoet. Stemmen brister, men samtidig er det så inderlig tydelig at dette er en kar som formidler sine følelser gjennom musikken han skriver.

Konserten tar slutt etter en drøy time, men Martin kommer tilbake for en sjarmerende versjon av a-has «Hunting High And Low» der han glemmer brokker av teksten. Det blir flere ekstranumre, men selv da har ikke konserten vart lenger enn en knapp halvannen time.

Coldplay er utvilsomt på riktig vei, men jeg har en følelse av at kvartetten ikke var helt i toppform denne kvelden på Rockefeller. Men egentlig er det utrolig at et band har kommet så langt og har en så rik katalog av sanger å drysse fra etter bare ett album. Jeg velger å tro at Chris Martin & co har enda mer inne, og gleder meg til deres kommende album.

6: Dagsavisen-anmeldelse av Oslo Spektrum-konserten i 2002.

Coldplay
Oslo Spektrum 25. november 2002
4/6

Coldplay blir for forutsigbare til å bli det mektige stadionbandet det så gjerne vil være.

Coldplay har en mengde gode låter, spiller støtt og mektig og har i Chris Martin en keitete og sjarmerende frontfigur med en storslått og klokkeklar stemme som stadig vekker minner om en ung Bono. Det er i det hele tatt mye U2 over Coldplay og deres mektige, smått pompøse, umiddelbare og melankolske pop – men et ungt U2 som ikke helt har funnet formen ennå.

På den ene siden er det svært imponerende hvor mange sterke låter Coldplay kan by på etter bare to album, men på den andre siden fører dette til at konsertene får et noe statisk og lite overraskende preg.

Som på Rockefeller i sommer starter det med kraftfulle «Politik», men verken her eller på etterfølgende «Shiver» og «Spies» klarer Coldplay å tilføre låtene det lille ekstra som kan heve en konsert opp til den store opplevelsen. En føler isteden at det hadde vært mer givende å høre Coldplay-plater hjemme i sofaen enn å stå i lagerhallkalde Spektrum. Den eneste forskjellen er at du ikke får høre Chris Martin knote på svorsk mellom sangene.

Men så girer bandet opp i «One I Love», og selv om konserten ikke klarer å riste av seg det forutsigbare preget, er det ikke lenger kjedelig. Bandet får hjelp av et flott lysshow og store videoskjermer, men mest imponerende er hvordan Martin stadig utvikler seg som frontmann der han spretter fram og tilbake mellom pianoet og gitaren, og hopper vilt opp og ned. Nå er faren at resten reduseres til «de tre andre» som Dolores O’Riordan og The Cranberries.

Den obligatoriske norgesflørten blir heller pinlig, der Martin knoter seg gjennom et forsøk på A-has «The Living Daylights». «That was awful», sier han selv – og har helt rett. Det er sjarmerende, men ikke noe han bare gjør i Norge.

I Berlin hyllet Coldplay Rammstein, mens Martin sang «Don’t Panic» på fransk i Paris og i København var det rom for en versjon av «Barbie Girl». Synd ingen fortalte Martin at Aqua-Lene er norsk, slik at vi også fikk høre den.

Det glødet ikke av Coldplay denne gangen, og de virket noe uinspirerte og slitne. Men talentet er der fortsatt, som de viste fram i en helt nyskrevet låt. Og det er nok fortsatt bare en overdose av filmstjerner, kjendisfester og kokain som kan spolere Coldplays videre marsj mot stadionstatus.

7: Bergens Tidende-anmeldelse av X&Y.


Coldplay

X&Y
Parlophone/EMI 2005
5/6

Ikke like umiddelbar som tidligere, men Coldplay overbeviser igjen.

A Rush of Blood to the Head var en umiddelbar klassiker. Den solgte 11 millioner, og står igjen som en av pålene i moderne engelsk pop.

En slik suksess er ikke lett å følge opp, og platen kunne fort blitt en albatross rundt halsen til Chris Martin og kompani videre i karrieren. Coldplay kunne tatt en Radiohead, og skremt vekk massene ved å dyrke sine eksperimentelle sider. De kunne ha satset på det trygge og kopiert seg selv, men Coldplay-kopier har vi nok av allerede (Keane, Thirteen Senses, Athlete).

X&Y legger seg på en gylden middelvei, og viderefører og utvikler bandets sterke sider – den melankolske dramatikken, de episke arrangementene og de fengende popmelodiene. Det er ikke like umiddelbart som forgjengeren og uten de soleklare slagerne fra Parachutes, men vokser seg stadig større og mektigere for hver gjennomlytting.

Dette er tidløs, pompøs pop i tradisjonen etter U2, Pink Floyd, David Bowie og Talk Talk, som viser at Coldplay er moden for å utfordre U2 og Red Hot Chili Peppers til kamp om tittelen ”klodens største popband”.

Advertisements

10 kommentar

  1. […] Where You Stand. Skottene er ikke like store i dag, som i 2004, da Fran Healy og Chris Martin i Coldplay kjempet om popkronen i Storbritannia og frontet den nye utgaven av Band Aid. Her er mitt […]

  2. […] On Death av metalgruppa P.O.D. fikk følge av en banddokumentar og et PlayStation 2-spill, mens Coldplays Live 2003 og Linkin Parks Live In Texas kom ut som dobbelpakke: Vanlig lyd-cd og konsertfilm i […]

  3. […] mer mot de atmosfæriske stemningene til islandske Sigur Rós og den storslåtte melankolien til Coldplay, uten at det føles som verken plagiat eller […]

  4. […] ligger på toppen av de britiske hitlistene for tredje uke på rad og albumet har skjøvet Coldplay ned fra toppen av albumlista, men det sier nok mer om engelskmennene enn om Atomic […]

  5. […] det var fint mulig å få bedre utbytte av de seinere konsertene. Jeg anmeldte i alle fall både Coldplay og David […]

  6. […] har omtrent like mye personlighet som Coldplay og Travis, og da hjelper det ikke at bare et fåtall av publikum ser ut til å gjenkjenne […]

  7. […] av et indie-band som tar steget opp fra undergrunnen for å bryte håndbak med storebrødre som Coldplay, U2 og R.E.M. Etter to album med punkrock som aldri skapte den store gløden, har Idlewild finslipt […]

  8. […] Music på multinasjonale Virgin allerede med debutalbumet, reiser verden rundt og varmer opp for Coldplay i […]

  9. […] som Sex Pistols’ Keeping It Cool at the Pingvin Club, Soft Machines Live at Henie Onstad og Coldplays Trouble: Norwegian Live EP selskap av Trumans Waters Live in Oslo, et opptak fra to 2005-konserter […]

  10. […] en hissig punkrockinstrumental, en grei kopi av The Roots’ ”The Seed 2.0” og indierock à la Coldplay og Radiohead med hjelp fra Kasabian og Chris James. Det blir som en hjemmebrent mixtape fra en kar […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: