Tom Waits: Surrealismens crooner

Mandag 24. oktober gir Tom Waits ut Bad As Me, hans første studioalbum siden 2004s Real Gone. I 2002 skrev jeg denne teksten i anledning dobbeltslippet av Alice og Blood Money.

Tom Waits oppsummerer karrieren på fortreffelig vis med de to nye platene Blood Money og Alice. Begge er basert på musikaler, og utrolig nok klarer Waits å få musikken fra to lettere surrealistiske musikaler inn på hitlistene.

Bruce Springsteen har gjort det, Guns N’Roses har gjort det og nå gjør Tom Waits det. Hva da? Han gir ut to album samtidig. Intet dobbeltalbum, men to forskjellige album. Men der Use Your Illusion I og II av Guns N’ Roses i 1991 og  Springsteens Human Touch og Lucky Town året etter mest virket som en gimmick fra artister med for mange sanger på lager, er Blood Money og Alice to selvstendige verk fra Waits’ hånd – der begge tar utgangspunkt i teateroppsettinger i samarbeid med regissøren Robert Wilson.

Waits er i dystert humør på Blood Money: ”If there’s one thing you can say / About Mankind / There’s nothing kind about man”, freser han i ”Misery is the River of the World” før han sorgmuntert fortsetter med ”I don’t believe you go to heaven when you’re good / Everything goes to hell, anyway” i ”Everything Goes to Hell”.

Waits selv beskriver musikken som ”Tin Pan Alley møter Weimar-republikken”, og her setter han fingeren på det som har gjort ham til en av popmusikkens mest unike utøvere: Krysningen av amerikansk balladetradisjon, teatralsk fortellersans, europeisk kabaretmusikk og amerikansk støyrock. En innrøyket Randy Newman møter Kurt Weill på et nedslitt teater – med Captain Beefheart som musikere. Men la oss gå litt tilbake i tid.

Evig stengetid
Da Tom Waits skapte seg et navn tidlig på 70-tallet var han trygt limt fast til pianokrakken, der han fortalte skjeve og mørkt humoristiske historier om stakkarslige mennesker på støvete barer.

Passende nok debuterte han som 24-åring med albumet Closing Time, for Waits’ tidligste album er klart preget av den ensomme og melankolske stemningen som lett kan oppstå ved stengetid i en bar. Waits bygget seg opp et hengivent publikum med påfølgende album som The Heart of Saturday Night, Nighthawks at the Diner, Small Change, Foreign Affairs og Blue Valentine i rask rekkefølge i årene 1974-1978.

Men selv om Waits utviklet seg til en solid historieforteller, en slags krysning av standupkomiker og barpianist, var han i ferd med å stagnere musikalsk da han i 1978 utvidet virksomheten ved å debutere som skuespiller og filmmusikkomponist, i filmer som Paradise Alley, On the Nickel og One from the Heart.

Dette var den forsiktige starten på en imponerende musikalsk revolusjon, som gjorde at Waits i dag nærmest står fram som en egen musikalsk sjanger. Eller som Waits sier det selv, i et intervju med nettsiden Newsreview.com:  «Jeg tror de fleste av oss på en eller annen måte reagerer på noe vi har hørt tidligere. De fleste av oss kappes med eller imiterer artister som vi har beundret eller blitt rørt av opp gjennom årene. Men det vakre, og kanskje mystiske, med dette er at vi til syvende og site ikke klarer å høres ut som noen andre enn oss selv.»

Musikalsk revolusjon
Det første tegnet på Waits’ store vannskille som artist kom med Heartattack and Vine, hans siste album for plateselskapet Asylum i 1980. Her kjempet klassiske og tungt orkestrerte Waits-pianoballader om oppmerksomheten med knusktørre, fresende og eksperimentvillige rockelåter som tittelmelodien og ”’Til The Money Runs Out”.

Men revolusjonen het selvfølgelig Swordfishtrombones, og den kom i 1983 – like etter at Waits hadde giftet seg med dramatikeren Kathleen Brennan – som han i dag skriver så godt som alle sine sanger i samarbeid med. Etter Heartattack and Vine kvittet Waits seg med manager, produsent og plateselskap, samt piano- og strykertonene som nærmest hadde blitt hans varemerke.

Isteden fikk lytteren et mer primitivt og originalt lydbilde preget av tung bass, snodig perkusjonsarbeid og sparsommelige arrangementer, samt musikalsk inspirasjon hentet fra nesten glemte kilder som gamle marsjer og folkedanser og tidlig jazz. Tekstuniverset beveget seg fra kjærlighetssorg og fyllebøtter til mer surrealistiske historier om utskudd, skruer og eksentrikere. Og Waits brukte sin hese stemme på nye og skremmende måter; han hveste, sukket, sang og flirte.

Det burde ha vært et kommersielt selvmord, men Waits fikk med Swordfishtrombones og den noe mer tilgjengelige oppfølgeren Rain Dogs et enda større publikum. Og i 1986 skrev Waits sin første musikal i samarbeid med kona Kathleen Brennan. Frank’s Wild Years, basert på en sang fra Swordfishtrombones, ble verken en kommersiell eller kunstnerisk suksess av stor grad, men som veiviser for Waits videre i karrieren har den vært svært viktig.

Skjelettskramling
Da Mule Variations kom i 1999 toppet den salgslistene i Norge, noe som var en ny opplevelse for Waits. Den solgte over en million eksemplarer verden over, og da Alice og Blood Money ble sluppet var det tydeligere enn noensinne at 53-åringen er en av vår tids merkeligste popstjerner.

Han satte nye rekorder med å debutere på 32. og 33. plass på den amerikanske Billboard-lista og var helt oppe på 7. og 8. plass på den europeiske salgslista. I Danmark krabbet han helt til 2. plass, og fulgte opp med 3. plasser i Østerrike og Norge. Høyst fortjent, for Blood Money og Alice er to plater som bør finnes i platesamlingen til alle Waits-fans.

Blood Money er den mørkeste av de to, og vekker minner om skjelettskramlingen på Bone Machine. Samtidig er det klare paralleller til The Black Rider, som var basert på musikken Waits skrev for et teaterstykke av Robert Wilson og William S. Burroughs tidlig på 90-tallet.

Men der The Black Rider var et til tider vanskelig tilgjengelig og usammenhengende verk, som ikke helt sto på egne ben utenfor scenen, er Blood Money et mer selvstendig verk – selv om alle sangene igjen er hentet fra et Waits/Wilson-samarbeid: En oppsetting løst basert på tyske Georg Büchners teaterstykke Woyzeck fra 1837. Stykket handler om en en frisør som blir soldat og drives ut i galskap som følge en av serie medisinske eksperimenter i hæren.

Waits forteller historien med en kombinasjon av hissige rockere og såre ballader, og han spiller selv gitar, piano, pumpeorgel og en rekke andre instrumenter og støttes opp av musikere som bluesmunnspilleren Charlie Musselwhite, tidligere The Police-trommis Stewart Copeland, PJ Harveys gitarist Joe Gore og Waits’ faste bassist Larry Taylor.

Blood Money balanserer mellom det uhyggelige og det vakre på klassisk Waits-manér, og selv om han gjentar noen gamle knep underveis er det blitt et langt mer vellykket og helhetlig album enn lignende musikalforgjengere som The Black Rider og Frank’s Wild Years.

En varm drømmer
Der Blood Money byr på ny Waits-musikk er sangene på Alice langt eldre, og lenge før utgivelsen var den omtalt som hans ”tapte mesterverk”. Igjen er det snakk om et teatersamarbeid med Robert Wilson, fra 1990 denne gangen.

Stykket handler om en hypotetisk romanse mellom forfatteren Lewis Carroll og jenta som var hovedpersonen i bøkene Alice’s Adventures in Wonderland og Through the Looking-Glass. Men selv om sangene er over ti år gamle, er innspillingen ny – gjort med noenlunde det samme laget som sto bak Blood Money.

Der Blood Money var forrykende, skjev og uhyggelig er Alice langt mer tilbakelent, drømmende og varmere – og minner i større grad om Waits 70-tallsalbum og de roligere øyeblikkene på Rain Dogs. Der Blood Money er enklere og rocka, er Alice mer komplisert i sine arrangementer og orkestreringer; om det er voldsomme Broadway-aktige ballader som plutselig tar en annen retning eller melankolske ballader i stil med 70-tallsklassikere som ”Ruby’s Arms” eller ”Tom Traubert’s Blues”.

Men heldigvis klarer ikke Waits å unngå at det rykker i rockefoten, og spor som den forrykte ”Kommienezuspadt” livner bra opp der den høres ut som Howlin’ Wolf som synger Kurt Weill-sanger på en tysk jazzklubb på Mars.

Det blir nesten umulig å anbefale den ene platen framfor den andre, og er du allerede fanget i Tom Waits’ surrealistiske croonerunivers må du nok ha begge.

Skal en kritisere Waits for noe, må det være at ingen av platene byr på noe nytt innenfor hans unike univers, men er snarere en oppsummering over hele karrieren. Her er galskapen fra The Black Rider, surrealismen fra Swordfishtrombones, den ville kabaretstemningen fra Frank’s Wild Years, dysterheten fra Bone Machine og flere av de klassiske Waits-balladene vi kjenner fra 70-tallet og Rain Dogs.

Det albumene ikke inneholder er tegn på hvor Waits beveger seg i 2000-tallet, for duoen peker først og fremst bakover og ikke framover. La oss håpe Waits med dette setter punktum for det 20. århundre og tar oss med ut til helt nye farvann i neste omgang.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Bonus 1: BT-anmeldelse av cd-utgivelsen av One from the Heart.

Tom Waits & Crystal Gayle
One From The Heart – Music From the Motion Picture
Columbia/Sony 1982/2004
5/6

Tom Waits’ ukjente album viser frem mannen i det romantiske hjørnet.

Akkurat i tide for Valentins dag 2004: En reutgivelse av filmmusikken til Francis Ford Coppolas One from the Heart. Og på samme vis som filmen er blant Coppolas minst kjente, har albumet stått litt på siden av Tom Waits-katalogen. Kanskje fordi den ikke ble gitt ut av Waits’ vanlige plateselskap, men nå har omsider Sony funnet tiden moden for en cd-utgivelse med to uutgitte bonusspor.

Koblingen av særingen Waits og den lettbente og langhårede countrychanteusen Crystal Gayle er kanskje litt merkelig, men resultatet ble en overraskende vakker, helstøpt og ikke minst romantisk samling jazzpop og ballader – der Waits vender tilbake til sine tidlige dager som melankolsk pianotrubadur.

Platen ble opprinnelig gitt ut i 1982, mellom Heartattack and Vine og Swordfishtrombones, og i ettertid er det lett å se dette som Waits’ farvel med 70-tallet. Og for et vakkert farvel!

Bonus 2: Ny Tid-minianmeldelse av Orphans.

Tom Waits
Orphans: Brawler, Bawlers & Bastards
Anti-/Bonnier Amigo

Noen har mer spennende roteloft enn andre, og ut fra disse 56 sjeldne og uhørte låtene fra arkivet er det få som slår Tom Waits.

Er du kjenner, forstår du hva slags sanger som er samlet på disse tre cd-platene ut fra undertitlene «brawlers», «bawlers» og «bastards». Denne strenge tematiske inndelingen i skeive rockere, pianodryppende ballader og eksentrisk villskap er det eneste som gjør at dette ikke føles som tre separate og splitter nye Waits-album.

I tillegg til flere låter som aldri tidligere er utgitt, samler plata et knippe sanger opprinnelig er spilt inn for film, teater, hyllestplater og lignende prosjekter – deriblant hans tolkninger av så ulike komponister som Ramones, Daniel Johnston, Kurt Weill og Bertolt Brecht, Leadbelly og Jack Kerouac.