Om Suede, hype og en sur Brett Anderson

Fredag 21. oktober slapp Brett Anderson soloplata Black Rainbow. Da passer det å mimre om møtet med en av de sureste intervjuobjektene jeg har møtt i karrieren.

Nå hadde Brett Anderson riktignok litt grunn til å bli sur. Jeg var nemlig ikke så interessert i å snakke om låtskriving og den slags, men hadde bestemt meg for å skrive en sak om fenomenet hype. Jeg tenkte at Suede var et bra eksempel på et band som ble hypet av engelsk musikkpresse og faktisk leverte det de lovet, i motsetning til en rekke andre band som kollapser når albumet omsider kommer.

Men for Anderson var hype et «four-letter word», og han gikk fullstendig i vranglås. Heldigvis var Simon Gilbert og Neil Codling mer interessert i å snakke om den engelske musikkpressen. Mer om britpop her.

NMEs nyhetsredaktør Tommy Udo kommer nok også farlig nær min topp 10-liste over vrange intervjuobjekter.

Over til saken, opprinnelig publisert i VG i 1996:

– Egentlig er vi ganske dumme.
Gruppa Suede synes ikke de har fått ufortjent mye oppmerksomhet i musikkpressen.

– Egentlig er vi ganske dumme. Det er ikke så mye vi har meninger om, sier vokalist Brett Anderson.

Suede er bandet som i 1992 entret de tusen forsider uten å ha gitt ut så mye som en trudelutt. Året etter kom debutalbumet, og Suede var konger på haugen.

I kjølvannet fulgte så Blur, Oasis og Pulp.

Vokalist Brett Anderson i Suede blir ikke helt i topphumør når vi ønsker å diskutere den britiske musikkpressen med ham. VG møtte nylig den plateaktuelle gruppa i Oslo.

– Det er et enkelt liv å være musiker. Du ser hva som skjer rundt deg i verden, du får noen melodier i hodet og skriver noen sanger. Det er alt, mener Anderson.

– Når folk i ettertid spør meg om sangene, finner jeg bare på noe sprøyt. Det var den velrenommerte musikkavisen Melody Maker som trykte bildet av Suede på forsiden lenge før de hadde gitt ut en eneste plate. Vi fortjente oppslagene, synes trommeslager Simon Gilbert.

Stor konkurranse
Første gangen VG skrev om Suede, ble de nevnt sammen med to andre fremadstormende britiske band: Carter The Unstoppable Sex Machine og Curve.

Aldri hørt om dem, sier du? Vel, i Storbritannia dukker nye fremadstormende band opp ukentlig. De rene musikkavisene New Musical Express (NME) og Melody Maker konkurrerer om å utrope nye band til popmusikkens redningsmenn.

Konkurransen om å være først med det første er så hard at genierklæringene ofte kommer vel tidlig. Fenomenet kalles ofte for «hype».

– Vi hadde tross alt øvd i to år før pressen kom, og var blitt veldig samspilt. Men det er klart at musikkpressen ofte hauser opp i skyene band som ikke fortjener det. Menswear, for eksempel, de er jo virkelig talentløse, mener Simon Gilbert.

– Konkurransen mellom de to musikkavisene er så kraftig at de må overdrive for å selge, mener Suedes ferskeste medlem, Neil Codling.

– De kan ikke skrive at dette er et helt greit band som om noen år kan bli bra. De må si at dette er det beste bandet de noensinne har hørt, det er det største siden Beatles. Noe som så klart er sprøyt.

Suede har på mange måter overlevd «hypen» med tre vellykkede album bak seg.

På den annen side ligger det mengder av band i veigrøfta som en eller annen gang ble utropt til rockens fremtid.

Undersak: – Overdriver ikke
Nyhetsredaktør i New Musical Express, Tommy Udo, blir nærmest fornærmet når vi påstår at NME i blant er litt tidlig ute med å genierklære ferske popmusikere.

– Vi driver ikke med «hype». «Hype» er noe som plateselskapene driver med. Vi er journalister, og gjør en objektiv vurdering av hva vi hører. Vi overdriver ikke.

– Liker vi et band, skriver vi det. Men vi får ikke folk til å kjøpe plater, det bestemmer de selv.

Så det er ingen oppslag i NME i det siste som har overdrevet talentet til enkelte band?

– Nei.

Fakta – Hype
* «Hype» kommer av det engelske ordet «hyperbole», som betyr «å overdrive for effektens skyld». Det blir blant annet brukt om fenomener som tidlig får mye oppmerksomhet i pressen.
* En typisk form for «hype» er når den britiske musikkpressen stadig utpeker det nye store poporkesteret. Band som Oasis, Suede, Elastica, Shed Seven, Gene, Menswear og Ash fikk alle enorm oppmerksomhet lenge før de hadde gitt ut noe album.

5 kommentar

  1. […] Den gang intervjua jeg Suede for VG, og da var Anderson såpass sur at jeg fortsatt har ham på min topp 5-liste over vanskelige intervjuobjekter. Les mer her. […]

  2. […] år, hvis du går med på at det hele startet med 1993-utgivelser som Blurs Modern Life is Rubbish, Suedes Suede og The Auteurs’ New […]

  3. […] om Damon Albarn-prosjektet Gorillaz fra Faro Journalen. Les også mitt 1996-intervju med Suede her. Mer om britpop […]

  4. […] er ikke helt på høyden med glansdagene til Oasis, Blur og Suede om dagen, men band som The Futureheads, Kaiser Chiefs og Duels sørger for at ånden lever […]

  5. […] gjennom 90-tallet. Nirvana var en vekker for rundt ti år siden, men den engelske bølgen med Blur, Suede og Oasis har de mindre sans […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: