Ralph Myerz: Veien til California

Ralph Myerz har etterlatt The Jack Herren Band i Norge, og tilbragt det siste året i San Francisco for å jobbe med rappere som Snoop Dogg, Kurupt og Kokane. Her forteller han om tre av låtene som plantet California-drømmen i ham.

Erlend «Ralph Myerz» Sellevold vokste opp på en gård halvannen time utenfor Bergen. Mesteparten av fritiden jobbet han på nabogården, med sauesanking, hesjing og andre gårdsaktiviteter, med ett mål for øyet: få penger til å dra inn til Bergen for å kjøpe hiphop.

I dag holder han hus i San Francisco, og i november gir han ut soloalbumet Super Sonic Pulse, med bidrag fra George Clinton, Snoop Dogg, Nipsey Hussle, David Banner, Kurupt, Kokane, Slimm Calhoun og selveste Roxanne Shanté.

Sjekk ut Ralphs Snoop Dogg-samarbeid «Do the Damn Thing» her.

Jeg ba herr Myerz om å fortelle om tre av låtene som bidro til at han forflyttet seg fra bondelandet i Hordaland til the streets of San Fransico.

1. Goldy: «Whipped, Cream, Nuts & Cherry»

– På ett av mine tokt til brukthandelen i Hollendergate fant jeg en cd i en bunke nyankomne bruktplater: Goldys In the Land of Funk (1994). Det er en merkelig plate med et temmelig merkelig cover, og stort sett produsert av Ant Banks, som jeg så vidt hadde hørt om. Det rare coveret, min minimale kjennskap til Ant Banks, og det faktum at Too $hort var med på én låt førte til at platen ble min for 40 kroner.

– Vel hjemme på landet satt jeg og hørte på disse usedvanlig lange låtene, de fleste klokker inn på rundt seks minutter. Blandingen av en rar bassist og en enda rarere synthfyr, i tillegg til Goldys merkelige vers om livet i the Bay, hadde en helt spesiell virkning på meg. Goldy rappet og rappet og rappet, mens de andre spilte synth og bass som om det sto om livet, og spesielt låten «Whipped, Cream, Nuts & Cherry» satte seg fast. Jeg hørte den på National Rap Show like etter, og wow: Til da hadde det føltes som om jeg var den eneste i hele verden som hadde hørt om Goldy, men den gang ei! Og det føltes fint.

2. Dr. Dre feat. Snoop Doggy Dogg: «Nuthin But a ‘G’ Thang»

– Sommeren 1993 var jeg 16 år, og hver gang det var fint vær, tok jeg høyttalerne mine ut på terrassen og spilte «Nuthin But a ‘G’ Thang» med Dr. Dre og Snoop. The Chronic kom vel strengt tatt ut i 1992, men dukket først opp på brukthandelen i 93 en gang.

– Den perfekte blandingen av samples og instrumentering var noe som gjorde evig inntrykk. Det var flere som hadde gjort dette før, men ikke på denne måten, og med det lydbilet. For ikke å snakke om rappingen! Snoop og Dr. Dre leverte kanskje sine beste vers noensinne. Videoen fikk jeg på VHS av en kompis som hadde tatt opp Yo! MTV Raps til meg, og den gjorde også et sterkt inntrykk. Det var helt klart til California jeg skulle dra når jeg ble voksen en gang.

– Måten andre elementer var lagt oppe på et supersample var rett slett det som førte meg inn på min videre musikalske vei. Mange av mine egne låter følger denne oppskriften, ofte gjerne i andre settinger enn tradisjonell hiphop. I 1993 hadde jeg 1 mb minne på lydkortet mitt, og en 90 mb stor harddisk, så det ble noe begrenset hva jeg kunne gjøre selv. Men lysten til å forske seriøst på dette så fort jeg fikk penger til å kjøpe skikkelig utstyr var vekket.

3. DJ Quik: «Tonite»
– Tommy som gikk i A-klassen (jeg gikk i B)  var en tredjedel av mitt første forsøk på hiphop, gruppa Basshunters. Vi hadde blant annet en låt som het «Hunting for the Bass», som samplet en  låt med engelske Urban Species og noe Public Enemy fra Yo! Bum Rush the Show.  Jeg rappet, og siden har jeg aldri mer gjort det.

– Tommy hadde av en eller annen grunn tolvtommeren Tonite med DJ Quik, og vi var ofte hjemme hos ham og hørte på denne. Dette var i åttende klasse, og jeg hadde nettopp fått lov av en annen Tommy, nemlig Tommy Tee, til å distribuere Fatcap i Bergen. Fatcap var et fantastisk blad, med masse bilder av diverse grafitti og noen sider med hiphopnyheter.

– Distribusjonen besto av å motta blader, pluss gjerne en Ungdom Mot Narkotika-button, og levere disse på Stress i Hollendergaten – og eventuelt kanskje en skatebutikk, men de var ikke alltid like interessert. DJ Quiks «Tonite» var soundtracket mitt til denne perioden, og den førte også til at jeg fikk opp ørene for Quik og hans fantastiske rekke av produksjoner.

– Med alt dette i bagasjen var «Tonite» en låt som mange, mange år senere satte fart i californiadrømmene mine, og som oppsummerte på en litt annen måte det som alle disse rapperne hadde snakket om.