Anne Hilde Neset og The Wire

Anne Hilde Neset ble nylig ansatt som kunstnerisk leder i Ny Musikk, etter lang fartstid i det britiske musikkmagasinet The Wire. Her er mitt 2001-intervju med henne.

Engelske The Wire leses og skrives av mennesker som mener musikk ikke er et spørsmål om liv og død, men noe langt viktigere. Det norske plateselskapet Rune Grammofon passer perfekt inn i profilen.

The Wire er et britisk månedlig musikkmagasin som til nå (2001) har kommet med 211 numre. Mens andre musikkmagasiner stadig blir mer spesialiserte har The Wire gått motsatt vei, og skriver i dag om hiphop, techno, jazz, samtidsmusikk, reggae, rock, punk, «world music», støymusikk, impro og mye annet.

– Rune Grammofon er et perfekt «Wire»-plateselskap fordi det gir ut artister i flere sjangre og er like kompromissløst som bladet vårt, forteller Anne Hilde Neset, bladets norske prosjektredaktør.

Andre plateselskap som har fått profilere seg via The Wire er Matador, Domino, Mute, Din og Staubgold. The Wires idealer oppsummeres best i slagordet som pryder forsiden av hvert nummer: «Adventures In Modern Music».

– «Moderne musikk» er musikk som har som mål å bety noe i folks liv og som prøver å si noe om verden uten å være drevet av de vanlige markedskreftene i musikkindustrien. Slik musikk er ikke begrenset til enkelte sjangre, du finner det hos artister som Ornette Coleman, John Cage, James Brown, Iggy Pop, Fela Kuti, Sonic Youth, Mouse On Mars, Peter Brotzmann og så videre, forklarer The Wires sjefsredaktør Tony Herrington, og fortsetter:

– «Mainstream»-musikken er død. Den globale musikkindustrien fragmenteres i stadig flere spesialist- og nisjemarkeder og den mest spennende musikken skapes i ytterkantene; ute av syne for de etablerte musikkmagasinene. Kort sagt, så gjenspeiler The Wire hva som skjer på grasrota og prøver å belyse nye ideer og allianser.

Og norsk musikk vies mye oppmerksomhet. I 1999 var Alog og Supersilent med i oppsummeringen av årets beste plater, mens Biosphere, Nils Økland, Fartein Valen og samleplata Le Jazz Non ble trukket fram i oppsummeringen av fjoråret.

– Da jeg begynte i The Wire for fem år siden lette jeg etter spennende norske artister, men alt jeg hørte var artister som prøvde å høres ut som om de kom fra New York eller London – opptygd drum’n’bass og vissen triphop var alt jeg hørte. Men så kom Rune Grammofons to første utgivelser fra det blå, og de stakk seg helt ut. Dermed ballet det på seg med klubbkvelder på Blå og kjennskap til selskap som Smalltown Supersound, Synesthetic, Aurora, Apartment, BP og så videre, forteller Neset.

– Får vi se en norsk artist på omslaget av The Wire noen gang?

– Når det skjer kan jeg endelig gå av med pensjon. Men i en perfekt verden har Supersilent klart coverpotensiale, avslutter Neset.

Opprinnelig publisert på Ballade.no.

Bonus: Osloposten-saken «Oase for musikkeventyrere» fra 2000.

Blås nye samarbeidspartner, musikkmagasinet The Wire, følger med på den norske undergrunnsscenen. Tre norske plater er med på listen over 1999s beste.

Den elektroakustiske duoen Alog og «terrorjazz»-kvartetten Supersilent er begge med på The Wires liste over fjorårets 50 beste plater.

I Norge har begge gruppene fått lite oppmerksomhet, og platene Red Shift Swing og 4 (begge fra Rune Grammofon) er bare unntaksvis blitt anmeldt. Ingen av platene var med på norske plateanmelderes liste over 1999s beste plater, men i The Wire står nordmennene side om side med utenlandske storheter som Tom Waits, Sonic Youth, Mos Def, Stereolab, Basement Jaxx, Lamb, Grateful Dead og Captain Beefheart.

Platen Love Comes Shining Over The Mountains fra Rune Grammofon er dessuten med på listen over årets beste samleplater.

Likesinnede
Nå går The Wire inn i et uformelt samarbeid med klubben Blå om torsdagsklubben Auxilary, som skal fremme norsk og utenlandsk elektronisk musikk.

– The Wire samarbeider med flere likesinnede organisasjoner og klubber verden rundt. Folkene bak Blå deler våre ideer og idealer og det virket naturlig for oss å jobbe sammen, selv om det bare er snakk om et meget uformelt samarbeid, forteller Wire-redaktør Tony Herrington til Osloposten.

The Wires idealer oppsummeres best i «slagordet» som pryder forsiden av hvert nummer: «Adventures In Modern Music».

– Vi mener «moderne musikk» er musikk som har som mål å bety noe i folks liv og som prøver å si noe om verden uten å være drevet av de vanlige markedskreftene i musikkindustrien. Slik musikk er ikke begrenset til enkelte sjangre, du finner det hos artister som Ornette Coleman, John Cage, James Brown, Iggy Pop, Fela Kuti, Sonic Youth, Mouse On Mars, Peter Brotzmann og så videre, forklarer Herrington.

Den engasjerte redaktøren mener The Wire blir lest og skrevet av mennesker som mener musikk ikke er et spørsmål om liv og død; det er langt mer viktig enn det. The Wire behandler musikk som en svært viktig del av livet og ønsker å ta opp musikkens følelsesmessige, politiske, sosiale og fysiske ringvirkninger. Samtidig har bladet klart kunststykket å samle svært mange ulike musikk-kulturer under samme tak. Med få måneders mellomrom har hiphopgruppa Gang Starr, samtidskomponisten Karlheinz Stockhausen og rockeren Iggy Pop prydet bladets forsider.

Fragmentering
– «Mainstream»-musikken er død. Den globale musikkindustrien fragmenterer i stadig flere spesialist- og nisjemarkeder og den mest spennende musikken skapes i ytterkantene; ute av syne for de etablerte musikkmagasinene. Kort sagt, så gjenspeiler The Wire hva som skjer på grasrota og prøver å belyse nye ideer og allianser, mener Herrington.

Som en følge av bladets filosofi er faktisk The Wire nødvendig lesning hvis du vil følge med i de mer eksperimentelle sidene av norsk musikkliv. Frijazzgruppa The Quintet, støyrockerne Epikurs Euforie, minimalisten Elektro Nova/Electro Nova, hardingfelespiller Nils Økland og samtidskomponistene Jon Øivind Ness og Kåre Kolberg er bare noen få eksempler på norske artister som har fått rosende omtale i det siste.

– Det er mulig at det dominerende anglo-amerikanske perspektivet innen moderne musikk er i ferd med å gå tom for ideer. Fortsatt kommer det mye spennende musikk fra Storbritannia og USA, men flere musikere fra land som Norge, Japan, New Zealand, Østerrike og Øst-Europa ser ting på nye og friske måter, og dermed virker musikken deres mye mer spennende og inspirerende.

Én kommentar

  1. […] til gårsdagens Oslo Jazzfestival-sak: Vinteren 2000 forente Blå, det engelske musikkmagasinet The Wire og plateselskapene Rune Grammofon og Smalltown Supersound krefter for å fremme den smale […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: