Lament Configuration og den glemte hiphophistorien

I nyeste nummer av musikkmagasinet Eno, i salg 16. november, har jeg skrevet en om de norske demogruppene – hiphopgenerasjonen som blomstret mellom A-Team og Warlocks, men aldri fikk gitt ut plate. I den anledning: Her er hele intervjuet med Marius «Max» Lindseth fra Lament Configuration.

ØH: Hvem var Lament Configuration? Hvor kom dere fra, og når var det slutt? Bandnavnet er vel tatt fra Clive Barkers univers?

ML: Jeg og DJ Oblix var gamle venner fra Oppsal/Skøyenåsen, der vi var hovedaktørene i det mye omtalte, og svært lite produktive II Serious Posse. Jeg ble kjent med Marius «Clockwize» Svarstad på videregående på Ulsrud rundt 1991, og vi ble fort enige om at vi skulle lage musikk sammen. Felles interesse for horrorkultur og det generelt bisarre gjorde at den musikalske og vokale stilen vokste fram nærmest av seg selv, og det var nesten uunngåelig at gruppenavnet måtte tas fra Clive Barker. Det hele tok slutt rundt 1994 eller 1995 en gang (der er jeg usikker), på grunn av av personlige omstendigheter mer enn musikalske.


The Lament Configuration er den Rubiks kube-aktige boksen fra Clive Barkes kortroman The Hellbound Heart og filmatisering Hellraiser.

ØH: Hva fikk dere til å lage musikk, og hvordan vil du i dag beskrive musikken?

ML: Inspirert av demoscenemusikk [journ.anm.: Commodore 64/Amiga-entusiaster som laget elektronisk musikk] begynte jeg å pusle med trackerprogrammer på en Amiga 500 rundt 1987, og i 88/89 begynte jeg å fokusere på hiphop, etter at Oblix en dag sa «Nå skal vi begynne å rappe sjæl. Lag noen beats.» Den første tiden gikk mest med til å finne formen, men jeg ble raskt avhengig av å fikle med samples og melodier.

– Musikken kan raskest beskrives som støyende, ikke minst fordi den hele veien ble produsert på amigaens begrensende 4-kanaler 8-bits monolyd. Det var et sammensurium av raske beats, horrormusikk og -effekter, og sammenklipte samples av hva som enn kunne passe inn, uavhengig om det var hentet fra metal, klassisk, soul, musicals eller reklamevignetter. Tematisk var nesten alle låtene antireligiøse, horrorstories eller selvutleverende og selvutslettende. Eller alt på én gang. Tone og innhold var like naivistisk og brokete som det var kompromissløst, mørkt og inderlig personlig.

ØH: Var dere på sporet av noen offisiell platekontrakt? Fikk A-Teams kontrakt med PolyGram noen betydning for dere, på positivt eller negativt vis? Var det noe bransjeinteresse for norsk hiphop i det hele tatt?

ML: Nei, platekontrakt var noe som fra første stund føltes fullstendig urealistisk. Vi var glade for at noen få hadde fått slippe til og utgi skive, men regnet med at ingen flere kom til å få sjansen etter som det ble solgt så få eksemplarer. Vi ga oss før vi engang hadde prøvd.

– Dette var positivt for musikken vår, i den forstand at vi aldri følte noe behov for selvsensur eller tilbakeholdenhet, siden det uansett ikke føltes trolig at vi skulle bli innkalt til samtale eller et kontraktmøte. Samtidig kunne det være vanskelig å finne inspirasjon og arbeidslyst når man antok at man aldri skulle kunne nå noen lyttere utenfor lille Norge, og dette resulterte nok til syvende og sist i færre produksjoner og mindre innsatsvilje fra vår side.

ØH: Hvordan vil du beskrive hiphopmiljøet i Oslo på den tiden Lament var aktive? Var det positivt å kunne holde på uten noen større interesse utenfra?

ML: Miljøet var lite og intimt, noe jeg personlig satte pris på. Man kunne nesten føle skillene mellom gruppene av folk som ikke likte hiphop, folk som likte hiphop, men som ikke var utøvende, og «de praktiserende hiphoperne».

– Jeg elsket vissheten om at den innerste sirkelen av ekte hoder ivaretok kulturens interesser, at vi hadde slått ring om det som var mest verdifullt for oss. Og derfor var det også full krigsmaling på når noen prøvde å slå mynt på «barnet vårt», ved å lage kommersiell rap eller å bruke utvannede elementer i markedsføring eller underholdning.

– Mange anser sikkert idag at miljøet var for sært og utestengende, men når man ser på tingenes tilstand i dag, så ser man tydelig at det hadde nytteverdi. Det var rett og slett stikk motsatt av hva det er i dag.


Marius aka Max aka Damien.

ØH: Flere andre jeg har snakket med nevner Lament Configuration som kanskje det beste norske hiphopbandet som ikke fikk gi ut plate. Hva vil du selv si var det unike med gruppa?

ML: Så hyggelig! Jeg er forsåvidt helt enig. Laments stil vokste fram mer eller mindre parallelt med den tidens engelske hiphop, og var sin egen, til tross for uunngåelig påvirkning fra Hardnoise, Killa Instinct, Kobalt 60 og så videre. Jeg eksperimenterte tidlig med å bruke klassisk musikk i låtene, noe jeg aldri har sluttet med, men jeg kunne finne loops i hva som helst, hvilket må ha påvirket lydbildet.

– Hva som gjorde at andre ville høre på det er jeg ikke sikker på. Selv om mye av innholdet i låtene var smått ekstremt og satt på spissen, og til tross for et enormt antall uklarerte samples, så var musikken 100 prosent et produkt av oss selv, og vi kunne stå for absolutt alt. Igjen, det var fullstendig kompromissløst. Vi ga beng i at vi hadde null produksjonsbudsjett, og fyrte av konserter med amigaproduserte låter spilt inn på lånte DAT-kassetter. Tror kanskje at folk kan kicka på all energien vi presenterte, forholdene til tross? Dessuten hadde vi en jævlig bra live-dj i Oblix, og han hadde i tillegg et bedre steinansikt enn Terminator X.

ØH: Du jobber fortsatt med britcoreinspirert musikk, hva er det med denne subsjangeren som appellerer så sterkt til deg?

ML: Joda, jeg holder på i det små. Har aldri helt sluttet å pusle med musikk på tross av meg selv, selv om det er store hull i cv-en. Hvis jeg stopper opp produsjonen helt, blir jeg frustrert.

– Jeg har foretrukket britcorestilen helt siden Laments dager, fordi jeg rett og slett liker musikk med den typen energi, attitude og tyngde. Mørk og sint musikk har alltid vært min kopp te. I tillegg føles det – for meg – som den optimale formen for «antikonformist-hiphop», og det skader ikke.

– Jeg liker imidlertid mange forskjellige former for hiphop, og synes ikke den skal være ensartet, jeg vil bare at det skal være ekte. Det er ikke så mye ekte igjen, og da føles det godt å i hovedsak holde seg til den sjangeren jeg innbiller meg at jeg i det små var med på å utvikle – selv om det idag er bedre lyd, og jeg ikke like hyppig bruker samples.

– Jeg har kommet i kontakt med noen fantastiske talenter i England, og via to forskjellige prosjekter (Utter Nutters sammen med Reach Da Reapa og Phanchasm sammen med Remarkable) får jeg utløp både for britcoredelen og den litt mer utforskende musikeren i meg. Vi jager fremdeles ikke etter platekontrakt, for det er generelt ikke mye support å oppdrive, så vi lager – fortsatt – musikk for musikkens skyld.

ØH: Hva synes du om norsk hiphops utvikling etter at Lament ga seg? Angrer du noen gang på at dere ikke holdt det gående?

ML: Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Heheh, neida, jeg syntes norsk hiphop klarte seg godt i årevis, det kom veldig mye bra fra Tommy Tee-stallen, og det var vel også et par andre kurante utgivelser fra annet hold fram til et stykke over århundreskiftet, tror jeg, selv om ikke absolutt alt passet for meg.

– I dag er det derimot et sorgens kapittel. Det er ingen igjen i Norge som prøver å holde fortet, og gamle hoder omfavner popifiseringen av musikken. Kidsa tror at hiphop skal høres ut som eurotechno med autotunesynging oppå, og ingen forteller dem noe annet, for da er man treg, vanskelig og vil stoppe utviklingen. Trueschoolerne synes at man skal omfavne poprapperne fordi de er hyggelige, og fordi noen av dem fikk pepper da de først begynte for fire år siden.

– Jeg kan ikke angre på at vi ga oss, for vi kunne nok ikke ha fortsatt uansett, men jeg synes selvfølgelig at det er litt trist at det tok slutt – selv om Lament aldri hadde overlevd i dag.

Og nå musikk:

Her kan du høre Utter Nutters.
– Reach Da Reapa er opprinnelig med i Drunken Eejit, og henger mye med Suspekt-gutta som spilte på Blitz på tidlig 90-tall.

Her kan du høre Phanchasm.
– Dette er det kategorimessig litt løsere prosjektet. Vi gjorde en EP i fjor som var mest hiphop, men de siste låtene er litt friere i formen, og vi har prøvd å snarere ta prosjektet ut av noen faste sjangre, for å ikke risikere at det skulle bli utvannet hiphop av det.

– Remarkable er en Brighton-basert rapper som på tidlig 90-tall var med i crewet Deliverance, og som tidlig i dette århundret var med og dannet Hundredth Monkey og senere Monkey Sons sammen med Bandog fra Killa Instinct. Mannen er ekstremt produktiv og har flere faste prosjekter gående, blant annet Sublime Wizardry og Yew 3ree.

2 kommentar

  1. […] platesamling synger om «stiff necked fools, you think you are cool». Vinni følte seg ikke hjemme i det vesle hiphopmiljøet som eksisterte i Oslo tidlig på 90-tallet, de som var mest opptatt av New York-rap, britcore og […]

  2. […] det gjelder misunnelsen, følte flere at Warlocks sneik i køen, og at mer erfarne artister som Lament Configuration, Blackout, Code of Laws og Vendetta fortjente platesjansen før […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: