Fredag 18. november blir det konsert med Bill Callahan i Kulturkirken Jakob. Jeg har aldri blitt noen stor fan av verken soloplatene hans eller de tallrike med bandet Smog, noe vel også denne anmeldelsen bærer preg av.
Smog
Supper
Domino/MNW 2003
3/6
Lite nytt på Smog-album nummer 11.
På sitt beste er Bill Callahan et navn å nevne i samme åndedrag som Will Oldham, Jim O’Rourke og Jason Molina (Songs: Ohia), men gang på gang viser det seg at Callahan for sjelden er på sitt aller beste.
Hans ellevte album som Smog siden 1992 byr på flere gode låter og lakonisk humor i tekstlinjer som “when they make the movie of your life, they gonna have to ask you to do your own stunts”. Men samtidig blir du fort trett av hans Lou Reed-gneldrende stemme, tørre gitarspill og lave arrangementsambisjoner.
Når han her prøver seg på rike doser 70-tallsinspirert rock ’n’ roll blekner resultatet sammenlignet med O’Rourkes langt mer vellykkede Insignificance eller The Magnolia Electric Co av Songs: Ohia.
Det spørs om Callahan hadde tjent på å øke ambisjonsnivået isteden for å pumpe ut nye album i rask rekkefølge.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 
Ett svar på “Bill Callahan: Lakonisk gneldring”
[…] skjør og svartsynt indieblues. Dave Grohl, Dirty Three-fiolinist Warren Ellis, Eddie Vedder og Bill Callahan fra Smog trer støttende til, men truer aldri med å stjele oppmerksomheten fra Marshalls nådeløst vakre […]