Wagëblë og Senegals hiphoprevolusjon

Tirsdag 22. november feirer de senegalesiske norgesvennene Wagëblë albumet Message of Hope på Café Sør. De har fått med seg godfolk som Stella Mwangi, Haddy N’jie, Jabaman, Nasty Kutt, El Axel og Cheikh Lô. Her er mitt 2005-intervju med Waterflow og Eyewitness.

I 2000 ble Senegals president Abdou Diouf kastet i landets første demokratiske valg. Den fredelige revolusjonen ble godt hjulpet fram av landets mange tusen rappere.

Bli med til bydelen Thiaroye i Dakar. Her, et godt stykke utenfor byens ideologiske og økonomiske sentrum, bor rundt fire av hovedstadens seks millioner innbyggere. Bydelen vokste fram da strømmer av bønder strømmet inn fra landsbyene på jakt etter arbeid på 1960- og 70-tallet, og her er det langt mellom bilene, diskotekene og butikkene. Men dette fattigslige strøket er sentrum for den senegalesiske hiphoprevolusjonen, som bidro til å rive president Abdou Diouf fra makten i 2000.

– Vår generasjon var moden for en politisk forandring, for presidenten gjorde aldri noe for oss som bodde i gettoen. Senegal er et ganske fritt og demokratisk samfunn, der de fleste har tilgang til utdannelse. Men når det kommer til å få en jobb, er du pent nødt til å gå gjennom venner og slektninger. Vi og andre rappere brakte den gryende misnøyen videre til et publikum, forklarer rapperen med det passende navnet Eyewitness.

Politikerhunder
Eyewitness utgjør hiphopgruppa Wagëblë sammen med rapperen Waterflow og DJ-ene Geblik og Icare. Wagëble er wolof for «fra gettoen», og gruppa springer nettopp ut fra bydelen Thiaroye. Det gjør også rapperen Omzo, som i 2000 deltok på samlekassetten Politichien, et hiphop-nyord som kobler sammen «politiker» og «hund» på fransk.

Låta hans innledes med en komiker som leser en tale av påtroppende president Abdoulaye Wade: «Abdou Diouf har flyktet. Nå har vi gitt ytringsfriheten til rapperne, og de vil beskytte den. Jeg er en politiker, ingen ‘politichien’».

Sitatet viser hvordan hiphop på forbløffende kort tid er blitt en kulturell kraft det er umulig for Senegals politikere å styre unna, men en musikkform som har fått en nasjonal status som kan minne om reggaens politiske sprengkraft på Jamaica.

– I dag er hiphopartistene noe politikerne må forholde seg til i hverdagen, og det har ført til at den yngste generasjonen endelig er i ferd med å bli hørt i den politiske debatten. Det spesielle nå er at hiphop når alle, også de gamle, fordi de vet at vi forteller sannheten, forklarer Waterflow, som anslår at det i dag finnes rundt 6000 rappere i Senegal – over halvparten av dem i Dakar.

Ikke dårlig, spesielt ikke når vi tenker på at amerikansk og fransk hiphop først slo innover Vest-Afrika på slutten av 1980-tallet. Senegalesere med slektninger i USA eller Frankrike fikk musikk i posten, og spesielt artister som Public Enemy, KRS-One, Onyx og fransk-senegalesiske MC Solaar ble viktige forbilder.

Middelklassen
I barndomsårene til senegalesisk hiphop var det middelklassens barn som boltret seg, fordi de var de eneste som hadde råd til å kjøpe plater, og selv spille inn og gi ut musikk. Pionerer som Positive Black Soul og Pee Froiss springer ut fra middelklassen, men etter hvert som populariteten har økt og innspilling er blitt billigere, har sultne rappere og produsenter strømmet ut fra de slitne nabolagene i Thiaroye.

– Amerikansk gangstarap er også blitt populært i Senegal. Det er ikke så mange som skjønner tekstene, men det er ikke vanskelig å forstå videoene, med sine dyre biler, store smykker, dyre klær og pene damer. Men foreløpig er det ikke så mange som prøver å herme, fordi vi vet at det vi ser på tv bare er en fem minutter lang drøm. Publikum vet de aldri vil få det slik, så da foretrekker de å høre lokale artister fortelle om hvordan vi har det her i Senegal, forklarer Waterflow.

Her kommer vi også innom en særegen senegalesisk dobbeltmoral i synet på damene, festinga og materialismen i amerikanske hiphopvideoer. Senegal er en muslimsk stat, og koblingene mellom religion, politikk og næringsliv er mange og tette («Hånden som gir, er hånden som styrer» heter Omzo-låta som ble nevnt tidligere i artikkelen).

Når kritikerne ser på amerikansk hiphop, blir det bare vurdert som et tegn på hvor moralsk forfallent det amerikanske samfunnet er. Ingen kritiserer senegalesiske artister som gjør det samme innenfor popmusikken mbalax. Der slipper stjerner som Youssou N’Dour unna med lettkledde damer og kåte tekster i sine videoer.

– Før hiphop kom til Senegal var det ikke akseptert å bruke musikk som politisk protest, og slik sett ligger tekstene til popstjerner som Youssou N’Dour nærmere en gangstarapper som 50 Cent enn politiske rappere som Chuck D og KRS-One. Du må huske at Senegal ikke er et muslimsk land på linje med Iran eller Saudi-Arabia. Vi praktiserer ikke sharialov, og tolker Koranen mindre strengt. Jeg kan godt gå i moskeen kledd som dette, sier Waterflow, og peker på sin røde boblejakke, vide hiphopbukser, strikkelue og gullkjeder.

Afrikanske røtter
Wagëblë får alltid undrende blikk og spørsmål om hvordan de som afrikanere kan omfavne den amerikanske hiphopkulturen så helhjertet. Hvor er de afrikanske draktene, djembe-trommene og danserinnene?

Denne nedlatende holdningen rammer flere musikere fra den tredje verden i møte med Vesten, der «world music» blir sett på som noe autentisk og ekte; musikere som er i kontakt med sine røtter. Flere hiphopgrupper lar seg derfor friste til å ta på seg de afrikanske kostymene og koble hiphoprytmene med mer tradisjonell musikk.

– Vi rapper om vår hverdag på wolof, fransk og engelsk, men foretrekker å bruke musikk som er inspirert av amerikansk hiphop. På samme vis som norske rappere gjør det. Vi ser mot USA, men samtidig er det lett å glemme at hiphop er en afrikanskamerikansk kultur. De mest kjente rapperne har afrikanske røtter, og jeg har ingen problemer med å se båndene som trekkes tilbake til de gamle vestafrikanske fortellerne, griotene. Jeg tror det er derfor hiphop i Senegal på så kort tid har truffet i alle alderssegmenter. Også de eldre kjenner seg igjen i uttrykksformen, mener Eyewitness.

Vi kan her legge til at Senegal i over tusen år har hatt tradisjoner med en form for rytmebasert poesi, tallif, som kan minne om rapping. Men hiphop anno 2005 er mer enn noe annet en glokal kultur. En lang rekke artister med sterk lokal tilknytning, bundet sammen av et globalt nettverk med de samme kunstneriske rammene.

Wagëblë er et stjerneeksempel. Denne uka har gruppa vært i Oslo i anledning fredagens konsert på Oslo World Music Festival, der de spiller med X Plastaz fra Tanzania og den norskkenyanske jenterapperen STL (aka Stella Mwangi). Samtidig slipper de albumet Sénégal på det norske plateselskapet Two Thou Productions, i sin helhet produsert av Rumblin fra Lillestrøm. Gjestevokalister: Ras Steven fra Norge og Kenya, Asta Busingye Lydersen fra Uganda og Norge og Kleen Cut fra Lillestrøm. Nevnte vi at DJ Icare i Wagëblë er fra Sveits? Og at gruppas viktigste marked er Frankrike? Kanskje vi må kalle det «world music»?

Fakta – Wagëblë (anno 2005)
* Senegalesisk hiphop-gruppe dannet i 1997, bestående av rapperne Eyewitness (Mohamed Lamine Kandji) og Waterflow (Papa Moussa Lô), samt DJ Icare (Fillippo Lafranchi) og DJ Geblik (Ass Malick Guaye).
* Ga ut debutalbumet Wagëb’ Rap New Generation i 2003, godt hjulpet av nordmennene Fredrik «Fred Russel» Andersen og Tom Roger «Rumblin» Rogstad.
* Samarbeidet fortsetter i år med albumet Sénégal. Den lanseres på cd i Europa og god, gammeldags kassett i Senegal.
* Har skapt sin egen filosofi, gëblëment, som beskrives slik: «Lær av fortiden, snakk om nåtiden for å forberede framtiden.»
* Regnes blant de ledende hiphop-gruppene i dagens Senegal. Senegal er igjen det ledende hiphoplandet i Afrika, tett fulgt av Tanzania, Kenya, Gambia og Sør-Afrika.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Bonus: BT-anmeldelse av Sénégal.

Wagëblë
Sénégal
Two Thou Productions 2005
5/6

Dakar + Lillestrøm = sant.

Afrikansk musikk har lenge vært påvirket av det amerikanske kontinentet. På 1960-tallet var James Brown jordmor for afrofunk, mens afrikansk reggae ble unnfanget av Bob Marley. De siste årene har hiphopartister som Run-DMC, Public Enemy og KRS-One slått hardest. Især i Senegal, der det bare i hovedstaden Dakar skal finnes over 3000 rappere

Senegalesiske grupper som Positive Black Soul, Daara J og Pee Froiss har fått et internasjonalt publikum, mens Eyewitness og Waterflow i Wagëblë leder an blant neste generasjon Dakar-rappere. Nå er gutta ute med sitt andre album med norsk drahjelp, sluppet på norsk selskap og produsert av Rumblin fra Lillestrøm (Kleen Cut, Paperboys, Diaz, Karpe Diem).

Hans melodiøse og minimalistiske beats passer som hånd i hanske til ordstrømmen på wolof, fransk og engelsk. Norske Kleen Cut og STL gjester, men uten å imponere. For der vi føler at Wagëblë har mye viktig og ektefølt på hjertet, har de norske rapperne absolutt ingen ting å si.

Årets beste ”norske” hiphopplate?