2001: Astroburgers popodyssé

Fredag 25. november spiller de evige kultheltene Astroburger på Revolver. Det gir meg anledning til å legge ut mine to 2001-intervjuer med bandet, samt tre plateanmeldelser. 2001 var året da Astroburger skulle gi ut 12 singler på like mange måneder.

1: 2001-intervju fra Dagsavisen.

Poppilotene Astroburger vender tilbake etter et sabbatsår med 12 singler og like mange releasekonserter.

Astroburger er første band ut av hangaren i 2001, med 2001: A Pop Odyssey: 12 sjutommers vinylsingler, utgitt første virkedato hver måned i 300 eksemplarer.

Popflyturen beskrives på karakteristisk ironisk vis av sjefburger Geir Stadheim, alias Don Bingo:

– Sammenligner du popbransjen med flybransjen, er Astroburger passasjerer hos Aeroflot under Boris Jeltsin, med en full autopilot ved spakene.

Sært
– Har dere innsett at Astroburger bare har 300  fans?

– Prosjektet er litt sært, men vi har aldri gått inn for å være sære. Det er et rent uhell. Men med disse 12 singlene, har Astroburger gitt ut 22 plater uten noen gang å kontakte et plateselskap. Det er jeg stolt av.

Astroburger har kanskje ikke rekordmange fans, men de er trofaste og dedikerte. Flere av fansene begynner å spille i bandet, som til nå har hatt 25 medlemmer på 13 år. Stadheim er den eneste som har vært med siden starten; de andres karrierer er blitt avbrutt av militærtjeneste, utenlandsreiser eller suksess med andre band.

Andre fans insisterer på å gi ut gruppas musikk på plate.

– Bjørn Hauge i Big Dipper Records gir ut platene i år. Vi kjente ham ikke, men organisten kjøpte plater i butikken hans. Hauge foreslo å gi ut 12 singler, og etter hvert skjønte vi at han mente alvor.

Ustemt
Astroburgers musikk kan grovt sett deles i tre: Fjærlett skranglepop, hektiske instrumentaler og poppunk med hjertelige doser fuzz. Spilt med et sjarmerende fravær av tekniske eksesser,  myten sier at gitarer blir ustemte bare Stadheim befinner seg i samme rom.

– Jeg har aldri klart å stemme en gitar på gehør. En gang lånte jeg en akustisk gitar av noen, men etterpå var den helt ubrukelig. Det var faktisk umulig å stemme en eneste streng riktig. Det er blitt bedre med årene, nå har jeg også fått tak i en stemmeboks. , flirer Stadheim.

Han vet ikke om noen av årets 35-40 låter noen gang utgis på cd.

– Det går an å abonnere på singleserien, og går dette bra kan vi fortsette i 2002. Singleklubber er et kjent fenomen, men aldri med et og samme band, sier Stadheim.

Britiske The Wedding Present ga på midten av 90-tallet ut 12 singler i løpet av et år, og samlet 12 av låtene på et album i desember. Men fortsetter Astroburger i 2002 er rekorden slått.

– Det er blitt morsommere å lage låter. Jeg tenker veldig bevisst på a- og b-sidene; a-låta må være umiddelbar, mens b-låta skal være noe som må høres flere ganger før den fester seg. I tillegg kan vi også gi ut spor som er mildest talt sære. Foreløbig har vi ideer nok til juni, men vi må henge i.

Budsjettmessig er Astroburger igjen nede på jorda. Etter at albumet Inferno In Fano ble spilt inn i Italia med et budsjett på 300 liter vin, går det nå unna en halv kopp kaffe per single.

Men får vi noen gang høre Stadheim synge på norsk igjen? Tidlig i karrieren ble slagere som “Louie, Louie” og “Riders On The Storm” (”Reidar ifrå Stord”) fornorsket.

– Jeg forsøkte faktisk et comeback for ikke lenge siden, og skrev 30 låter på norsk. Men etter 20 minutters øving ble hele prosjekt nedstemt av resten av bandet.

Fakta – Astroburger (anno 2001).
* Popband fra Oslo dannet i 1997.
* Don Bingo – alias Geir Stadheim – er bandets eneste faste medlem, mens 24 andre medlemmer har deltatt.
* Debuterte med sjutommeren She’s A Girl i 1988, og har gitt ut albumene Venus Beach”, I Used To Be Mod, In Orbit, Stand On It, Inferno In Fano og samleplata Quite Obscure and Practically Marzipan.

Tre oppturer for Astroburger
1. Konsertene; nesten alle har vært bra opplevelser. John Dee-konserten etter utgivelsen av Inferno In Fano er ett eksempel. Midt i konserten har vi  kostymeskift med hawaiimusikk og bartender på scenen som pauseinnslag. At ingen går, synes jeg er helt utrolig.

2. Hyllestplaten til Astroburger. Jeg var henrykt og mildest talt ukritisk til resultatet. Storslagent!

3. Da jeg fikk høre at Teenage Fanclub hadde trukket fram vår versjon av Camper Van Beethovens “Take The Skinheads Bowling” som en av sine absolutte favorittlåter.

Tre nedturer for Astroburger
1. Jeg skulle ønske at jeg tok kontrollen over booking og pr før; dårlig planlegging har alltid vært et problem for Astroburger.

2. En stor platekjede i Frankrike tente voldsomt på split-LPen vår med Monsters of Doom. De ville pushe plata, og var i Oslo for å filme oss. Men kjeden ble kjøpt opp like etter, og planene strandet.

3. I 1988-1989 spilte Alexander Adrian, broren til Benedicte Adrian i Dollie DeLuxe, i Astroburger. Jentene hadde sagt ja til å kore på en plate. Vi booket studio, men den dagen kunne ikke jentene. Enda verre ble det da det viste seg at vi hadde husket feil dato, og kom ikke i studio i det hele tatt. Jeg har aldri turt å sjekke om Dollie-jentene kunne den dagen vi hadde studiotid.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

2: 2001-intervju fra Aftenposten Aften.

Astroburger lovte 12 singler på 12 måneder i 2001, men ble nesten felt av tsjekkisk somling. Lørdag feirer oslobandet bragden på John Dee.

For ett år siden gikk Astroburger ut med et stormannsgalt nyttårsløfte: Under navnet 2001: A Pop Odyssey skulle oslobandet gi ut én vinylsingle første virkedag hver måned.

Denne uken kom kvintetten sannelig i mål.

– Lørdag feirer vi på John Dee. Det blir den mest formidable konserten vi har gjort i Oslo noensinne. I Sandefjord gjorde vi en som var enda mer formidabel, 26 låter, men det ble bare kjedelig, synes trommis Pio del Mare.

Sluttspurt
Men det spøkte for planen en periode.

– Vi trykker platene i Tsjekkia, men har siden i sommer slitt med store forsinkelser. Men nå slipper vi fire singler samtidig takket være en solid sluttspurt fra trykkeriets side. Men vi gjør ikke noe slikt igjen før i 2010 (2010: The Odyssey Continues er den mindre kjente oppfølgeren til filmen 2001: En romodyssé, journ.anm.), forteller frontmann Don Bingo.

Astroburger har dermed gitt ut hele 26 låter i år, og tilbyr nå også alle 12 platene samlet i en luksuriøs boks.

Det musikalske maratonløpet har vært det tøffeste siden gruppens oppstart i 1987.

– Flere av låtene ble skrevet på sparket i studio, og nå gleder vi oss til å få mulighet til å bruke mer tid og slippe å arbeide under stadig deadline-press, sier gitarist Per Mesan.

Året har vært så travelt at medlemmene i Astroburger aldri har vært i studio samtidig.

– Men det førte bare til at vi ble mer effektive.

Tidligere kranglet vi gjerne i tre timer, i år har det holdt med en halvtime, ler Pio.

Nå lader gruppen opp til en hard dyst med krangling igjen. Planen er nemlig å utgi de beste låtene på cd, men da blir det hard diskusjon om utvalget.’

Nytt album
Astroburgers musikk kan deles i tre: Lett sommerpop, punkpop og frenetiske rockeinstrumentaler. Men kall ikke musikken skranglete, sjarmerende og skeiv!

– Vi har aldri vært «tightere» enn nå, men uansett hva vi gjør får vi merkelappen «skranglete», raser Pio.

– Nå foretrekker vi merkelappen «mutte og presise», spøker Don Bingo.

– Har dere noen løfter for 2002?

– Vi skal gi ut cd med det beste fra singleplatene, lage musikkvideo til alle 12 a-sidene, vi skal gi ut et helt nytt album og bli Norges beste liveband, proklamerer Don Bingo.

Du skal bare se Astroburger klarer det også.

3: Osloposten-anmeldelse av Inferno In Fano.

Astroburger
Inferno In Fano
Big Ball Records/Voices Of Wonder 1999
5/6

Suveren, sjarmerende og skranglete sommerpop fra seniorene i Astroburger.

Gjennom 12 år og ni plateutgivelser har Astroburger, med låtskriver Geir «Don Bingo» Stadheim i spissen sjarmert stadig flere med lett, ustø og ultrafengende popmusikk. Deres tiende plateutgivelse er spilt inn på en vingård i Fano, Italia, og her har burgerne funnet tilbake til godformen.

Inferno In Fano er en knallplate, og klart deres beste siden In Orbit fra 1993.

Oppskriften er knakende enkel: Søte poplåter og rivende instrumentaler, slentrende spilt med trommer, gitar og bass, uten større effekter enn David «Uno von Tellus» Gurriks orgel som det perfekte krydder. Inferno In Fano er først og fremst en plate som gir deg lyst til å spille i band selv; det virker så enkelt og låter så strålende.

«Calling The Sun» er en perfekt poplåt av den typen som får deg til å ville løpe barbent rundt i gresset og synge «la la la», mens «(theme from) Norman The Poet» tyvlåner gitarriffet fra Sugars «If I Can’t Change Your Mind» på en utmerket måte.

«Sick Of Yourself» og «California Me» viser at Astroburger kan være mer fandenivoldske; to heftige garasjerockere med riktige deler aggressivitet og popfølelse. Platens tre instrumentaler gir også solide adrenalinkick der de freser avgårde, som en spretten folkevogn sammenlignet med Kåre & The Cavemens elegante Alfa Romeo-stil.

Det eneste som bremser Astroburger er avslutningsballaden, som bommer litt på hjerterota og blir for treg.

4: Dagsavisen-anmeldelse av Equalize It.

Astroburger
Equalize It
Big Dipper Records 2002
4/6

Da oslobandet Astroburger satte seg fore å gi ut 12 singler på 12 måneder med 2001: A Pop Odyssey var det lett å ironisere. Singlene kom ut i et begrenset opplag på 300 eksemplarer, og det var fristende å spøke med at bandet hadde innsett at de bare hadde 300 fans.

Hvilket så klart er blodig urettferdig, for siden starten i 1987 har sjefsburger Geir Stadheim uanfektet trillet den ene etter den andre popperlen ut av ermet. Men samtidig har stadige utskiftninger, et flyktig forhold til plateselskap og enkle innspillingskår gjort det vanskelig å komme seg ut av kultgettoen. Denne samlingen av 12 av de 26 etappene på popodyseen endrer ikke på dette.

Her er flere nye popperler, som slepne ”Southern Sky”, mektige (til Astroburger å være) ”This Is Gonna Save You”, fine ”She Wants To Be Someone” og ”Yellow” (nei, ikke Coldplay-låta), samt Astroburgers sedvanlige besøk innom punkpop og hissige instrumentaler.

Men Equalize It har ikke den samme umiddelbare popgleden jeg husker fra forgjengeren Inferno In Fano, og skjemmes av noe surere lyd, sang og spill. Men hva gjør vel det, så lenge fansen blir fornøyd og noen flere kommer til?

Astroburger er nok fordømt til evig kultbandstatus, men triveligere kult skal du lete lenge etter.

5: Osloposten-anmeldelse av hyllestplata til Astroburger.

Diverse artister
I Smell An Ambush: A Tribute To Astroburger
35G Records/Tuba 1999
3/6

La det være sagt med en gang: Det er nok Astroburger-fans som har mest å hente her, andre bør heller investere i et Astroburger-album. Men det er blitt en ganske morsom hyllestplate til Oslos popgourmeter, selv om The Loch Ness Mouse starter ballet med en skral versjon av «She’s A Girl».

Da er det morsommere med bandene som gir skranglepopen en ny innpakning; i lofi-format (Slowburn, Ring), rock’n’roll (Tad Pole) eller japanske Hugs bisarre variant av «If I Ever Knew You» og spanske Thy Surfin’ Eyes’ hyperskranglete «Quiero estar solo». Morsomt, men ikke spesielt nødvendig.