Röyksopp vs Rune Lindbæk: The prequel

Nå som støvet er i ferd med å legge seg etter den bitre feiden mellom Röyksopp og Rune Lindbæk, er tiden moden for å gå litt tilbake i tid – og lytte til gamle spinoffprosjekter Aedena Cycle, Those Norwegians, Drum Island og Kolar Goi igjen. Her er mine anmeldelser.

FOTO: Runelindbaek.com

(Krangelen leser du om her, her og her. Les mitt 1998-intervju med Rune Lindbæk her, og min eneste Röyksopp-anmeldelse her.)

1: Osloposten-anmeldelse av Those Norwegians.

Those Norwegians
Kaminzky Park
Paper Recordings/Voices of Wonder 1997

Det glitrende norske technoåret fortsetter med Kaminzky Park, i praksis en hyllest til de siste 30 års dansemusikk. Those Norwegians er Rune Lindbæk, Torbjørn Brundtland og Ole Mjøs, og trioen har snekret sammen en plate som minner lite om hva vi har hørt fra Norge før. Det er langt fra tradisjonell ravetechno, dette er en feiring av groove, rytme og disco.

Her er funk, jazz, disco, house, techno, hip hop med mer sauset sammen til en aldeles uimotståelig blanding. Åpningslåta «39-38-39» er ren jazzfunk, og høres mer ut som Donald Byrd, Lonnie Liston-Smith eller The JB’s anno 1970 enn noe norsk.

Store deler av plata er sterkt influert av amerikansk dansemusikk fra tidlig 70-tall, før disco ble kommers og jazz forsvant fra dansegulvet. Instrumenter som bass, gitar, orgel og blåsere får lov til å utfolde seg, men framfor alt skal det svinge. Utvilsomt den beste norske funkplata noensinne.

2: Osloposten-anmeldelse av Drum Island.

Drum Island
Drum Island
Apollo/R&S/Voices Of Wonder 1997
4/6

Trioen Ole J. Mjøs, Torbjørn Brundtland og Rune Lindbæk (Those Norwegians m.m.) er her igjen, denne gang som Drum Island. Plata deres kom ut i England i fjor, men har først nå fått norsk distribusjon.

Drum Island kan best betegnes som bakrusen etter den saftige og livsglade festen med Those Norwegians og deres fyrverkeri av en plate Kaminzky Park. Mens denne feiret dans, disco, house og funk, rommer Drum Island mest mollstemt drum’n’bass, spøkefull ambient, paranoide tangentinstrumenter, mutert bossanova, triste blåsere og hvesende vokallyder.

Plata er langt fra like umiddelbar som Kaminzky Park, men er et solid verk fra tre musikere med et solid kreativt overskudd. Som The Aloof, på mesterverket Sinking, tar Drum Island med oss ut i postklubb-landskapet, hvor paranoia, trøtthet og angst har tatt over for den hedonistiske livsnytelsen som preget Kaminzky Park. Dette er musikk til etter klubbrunden, for tidlige, grå og uvirkelige morgenstunder.

Men her er også mye som kan nytes i tryggere omgivelser; «La danse electrique» vifter med filmmusikk-blåsere og -strykere, kastanjetter og truende rytmer og lydeffekter, mens «Riversprite» overbeviser med blå toner og sær bossanova.

Til tider tar technoflinkiseri og eksperimenteringstrang over; særlig mot slutten går gutta tom for gode ideer. Men det kan ikke hindre Drum Island fra å bli nok et solid tilskudd til en allerede overbevisende norsk technoflora.

3: Osloposten-anmeldelse av Aedena Cycle.

Aedena Cycle
Cargo Cult
Beatservice Records/Voices Of Wonder 1999
4/6

[2011-kommentar: Aedena Cycles første ep ble gitt ut som en kvartett, bestående av Barlindhaug, Kolbjørn «Doc L Jnr.» Lyslo og Röyksopps Svein Berge og Torbjørn Brundtland]

Lavmælt og stemningsfull techno.

Deler av Gaute Barlindhaugs andre plate som Aedena Cycle  går så forsiktig i svingene at du nærmest glemmer at den står på. Men Cargo Cult, som er inspirert av «religiøse kulter som oppsto etter annen verdenskrig på stillehavsøyene og tyske stumfilmer», byr også på sinnrike klanger, stemningsfull elektronika og fine lytteropplevelser.

Platen favner vidt innen «sofatechno»; fra den vibrafonfargete og jazzsløye kafémusikken i «Modular Man» via Bernt Simen Lunds kledelige cellospill på det avslappede drum’n’bass-sporet «Approx. 3 min» til mer tradisjonelle arktiske klanger i «Tone Program».

Halvparten av platen ble opprinnelig skrevet til en visning av Walter Ruthmans 1927-stumfilm Berlin, ein grosstadt symphoni, og disse er nok platens aller mest avslappede. «1/3 Forward» er så tilbakelent og forsiktig at den mest av alt gir inntrykk av søvnige bølger som skvulper uavbrutt inn på stranden. Flott og beroligende, men som sagt glemmer du etterhvert at hele platen står på.

Gaute Barlindhaug viser seg frem som en dyktig og mangslungen elektronisk komponist; her hentes innspill fra triphop, drum’n’bass, Detroit-techno, eksperimentell elektronika à la Mouse On Mars og ambient, mens røttene hele tiden er plantet i den rolige delen av Tromsø-scenen. Men på tross av de mange gode ingrediensene og enkeltsporene mangler allikevel Cargo Cult det helt store for å kunne begeistre en større krets enn de spesielt interesserte.

4: Bergens Tidende-anmeldelse av Kolar Goi.

Kolar Goi
Kolar Goi
Beatservice Records/VME 2003
4/6

Elegant, men tradisjonell Tromsø-elektronika.

Norsk elektronika er inne i en liten identitetskrise etter suksessen til Röyksopp og Nils Petter Molvær. Forhåpningene er nye eksportsuksesser, men konsekvensene har snarere vært en viss stagnasjon.

Gaute Barlindhaug fra Tromsø spilte med Torbjørn Brundtland og Svein Berge i Aedena Cycle, men mens Röyksopp erobret verden med sin varme, elektroniske pop fikk Barlindhaug advokatene til den franske serieskaperen Moebius på nakken fordi ”Aedena Cycle” også er navnet på en av Moebius’ serier.

Selv om bandnavnet er nytt, må Kolar Goi ses på som det tredje Aedena Cycle-albumet. Det følger ganske tett i sporet fra 1990s Cargo Cult: Kjølig Tromsø-elektronika med skrudde Warp-aktige rytmespor, samt en sterkere smak av jazz – hjulpet frem av trombonist Øystein Blix. Det ligger et sted mellom Biosphere, norsk klubbjazz og Plaid, men er ikke akkurat albumet som vil revolusjonere norsk elektronika.