Magnet: Tiltrekkende melankoli

Fredag 2. desember vender Even Johansen tilbake med albumet Ferrofluid. Her er min anmeldelse av gjennombruddet On Your Side.

Magnet
On Your Side
Ultimate Dilemma/Warner 2003
4/6

Magnetisk og vakker deppepop.

”All is quiet, all is calm”, synger Even Johansen i ”Last Day of Summer”, men situasjonen i Magnet-land er ikke helt den samme som på debuten Quiet & Still. Låtene holder seg i det nedstemte og melankolske leiet, men lydbildet er merkbart annerledes. Der debuten til det tidligere Chocolate Overdose- og Libido-medlemmet var gitarbasert og naken, er oppfølgeren mer elektronisk, orkestrert, arrangert og detaljrik. Ikke så rart når hyperaktive Jørgen Træen bidrar sterkt, mens Tarjei Strøm fra Ralph Myerz, Sean O’Hagan fra The High Lamas og David Aasheim fra Kaptein Kaliber også deltar.

Johansen lager musikk for de tålmodige blant oss. Han er den stille, litt mystiske festgjesten som de fleste overser, men tar du deg tid til en prat finner du humor, dybde og sterke følelser under skallet. On Your Side byr på melankolsk, inderlig, sår og vakker popmusikk farget av både country (slidegitaren er fortsatt med) og forsiktig elektronika. Det er et utmerket album, men en påtrengende likhet i toneleie, arrangementer og stil gjør at slitasjeskadene lurer rundt hjørnet. Etter gjentatte gjennomlyttinger begynner du å bli lei enkeltlåter og sprekkene i fasaden blir mer synlige.

Det er flust med gode låter her, men avbrekkene og overraskelsene er for få. Det er en tett befolket sjanger Johansen opererer i, og han må finne seg i å bli sammenlignet med både Coldplay, Radiohead, Corvine, Grandaddy, Tom McRae og Thomas Dybdahl for å nevne noen. Og i slikt selskap blir Magnet noe grå og monoton i uttrykket, og det blir tydelig at han ikke har den kraftigste sangstemmen.

Dette er Magnets reelle internasjonale debut, og derfor dukker ”Where Happiness Lives” og ”Nothing Hurts Now” fra debuten opp i nye versjoner, og ender nesten opp som høydepunkter også her. Men den aller beste sangen kommer helt til sist. I ”Smile to the World” klaffer Johansens mektige melankoli for fullt med det elektroniske krydderet, slik at en ny helhet oppstår. På denne veien er det mindre trangt om plassen, og her viser Johansen for alvor at han har noe virkelig stort i ermet. Magnet er på vei inn i spennende musikalske landskap, men er ikke kommet helt frem ennå. Men det er spennende å følge med på veien.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.