Ghostface Killah Topp 8

Ghostface Killah, for en mann! The Big Doe Rehab og More Fish ble de eneste soloskivene som ikke kom seg inn på Jubels Topp 24-liste, og i tillegg spiller han en viktig rolle på flere andre Wu-Tang-skiver. Her er spinoffkåringa Ghostface Killahs åtte beste plater, parret med mine terningkast 5-anmeldelser.

1: Ghostface Killah: Ironman (Razor Sharp/Epic Street/Sony 1996).

[2011-kommentar: Denne anmeldelsen ble skrevet som en større sak om hiphopprodusentene DJ Shadow, The RZA og DJ Premier, derav produsentfokuset. Les Jubel-omtalen her.]

RZA er hjernen bak den utenomjordiske musikken som har hevet New York-gruppa Wu-Tang Clan til toppen av hiphoptronen. Ghostface Killah er femtemann ut fra klanen med soloalbum, og som vanlig er  det RZA som står for musikken.

Ghostface er ikke den mest særegne av Wu-rapperne [2011-kommentar: Ouch, jeg spiser herved i meg den uttalelsen. Men i 1996 var det ODB og Meth som var stjernene, mens Raekwon og GZA var konseptkunstnerne. Ghost kom liksom litt halsende i etterkant, og det er her han virkelig begynner å finne formen. Se for øvrig neste anmeldelse.), og det er tydelig at han er klar over det selv også.

Plata har en hærskare gjesterappere, med Raekwon og Cappadonna som vokalister på de fleste av sporene. Wu-Tang Clan er blant dagens mer spennende rappere, men selv om dette er nok en meget bra plate fra klanen, kan man spørre seg selv hvor lenge man orker dette.

Ironman ligger nærmere blues og soul enn noen gang. RZA skaper trist og stemningsfull musikk som lydteppe til rappernes endeløse ordflom. Som DJ Shadow rapper RZA fra de utroligste lydkilder, alt fra tvilsomme kungfu-filmer til gamle soulklassikere. Et av høydepunktene på plata er en rapversjon av den gamle tradlåta «Motherless Child».

Men jeg klarer ikke å la være å tenke på hvordan dette hadde fungert hvis rapperne kunne hvile kjeften i et par sekunder. Noe av magien forsvinner når Ghostface kommer med noen av sine mindre vellykkede linjer, som denne: «Yo bitch, I fucked your friend / Yeah, you stink hoe» i «Wildflower». Men uansett, nok en gang en av årets beste rapplater fra Wu-klanen.

Opprinnelig publisert i Klassekampen.

2: Ghostface Killah: Supreme Clientele (Razor Sharp/Epic/Sony 2000).
Denne har jeg ikke anmeldt. Les Jubel-omtalen her.

3: Ghostface: The Pretty Toney Album (Def Jam/Universal 2004)

Fire knallalbum på rad fra Wu-Tang Clans stødigste medlem.

Mens de andre medlemmene i Wu-Tang Clan sliter med karrièren, holder Ghostface (ikke lenger Ghostface Killah) koken. The Pretty Toney Album er Dennis Coles’ fjerde flotte soloalbum, og han klarer på egen hånd å holde Wu-følelsen fra midten av 90-tallet i live.

Bulletproof Wallets (2001) var en liten skuffelse [2011-kommentar: Nei, det var den ikke. Les dine egne anmeldelser, mann!], men her tar Ghost opp tråden fra klassikeren Supreme Clientele (2000). Den har de samme parallellene til de mer obskure delene av 70-tallets soulhistorie, godt hjulpet av generøse samplinger av hedersfolk som David Ruffin, Freddie Scott og Esther Phillips.

Han motstår heldigvis også fristelsen til å følge i fotsporene til Kanye West ved å gasse samplingene opp i smurfetempo. På tekstfronten er Ghost lett gjenkjennelig; tøff i trynet, inderlig følsom, oppfinnsom og morsom om hverandre – som når han midt i gatepratet i «Metal Lungies» plutselig slenger ut meldingen «didn’t mommy tell y’all niggas to wear clean undies?».

Opprinnelig publisert i Aftenposten. Les Jubel-omtalen her.

4: Ghostface Killah: Bulletproof Wallets (Epic/Sony 2001)

Alle gode ting er tre for Wu-Tang Clans mest solide.

Da ni mann sterke Wu-Tang Clan stormet frem i 1993, var ikke Ghostface Killah den sterkeste kandidaten til solosuksess. De fleste holdt en knapp på Method Man eller Ol’ Dirty Bastard.

Men Ghostface bidro sterkt til å gjøre Raekwons «Only Built 4 Cuban Linx til et mesterverk, og fulgte opp med to solide soloplater. Nå gjør han det igjen, selv om årets album ikke når opp mot forgjengeren Supreme Clientele.

Hva er det med Ghost? Han har sjel, sårbarhet, karisma, rik fantasi og våger det uventede. Sjekk bare ut «Never Be The Same Again», en skikkelig søtsuppesang der han klager over at kjæresten har bedratt ham. Hvilke andre beinharde rappere tør å åpne seg slik?

Høydepunkt: «Walking Through The Darkness», «Never Be The Same Again», «The Hilton», «Theodore».

Opprinnelig publisert i Aftenposten. Les Jubel-omtalen her.

5: Ghostface Killah: Fishscale (Def Jam/Universal 2006).

Som gammel Wu Tang-junkie er det gledelig å se at i alle fall en av kara holder koken. Raekwon og GZA/Genius har gitt ut de beste soloplatene i gjengen, men Ghostface er den eneste som har holdt både høy produktivitet (to album i 2006) og forbløffende jevn kvalitet. Og han blir bare bedre, Fishscale er gjennomført, originalt og skjuler stadig nye lag av forvirrende metaforer og overraskende musikalitet.

Opprinnelig publisert på Groove.no, som del av liste over 2006s beste album. Les Jubel-omtalen her.

6: Ghostface Killah: Ghostdini: Wizard of Poetry in Emerald City (Def Jam/Universal 2009).
Denne har jeg ikke anmeldt. Les Jubel-omtalen her.

7: Ghostface Killah: Apollo Kids (Def Jam/Universal 2010).
Denne har jeg ikke anmeldt. Les Jubel-omtalen her.

8: Ghostface Killah:The Big Doe Rehab (Def Jam/Universal 2007).
Denne nådde ikke opp i Wu-lekalenderen, men jeg kan nå avsløre at det ikke var langt unna. The Big Doe Rehab endte på 26. plass.

Bonusanmeldelse: Denne fikk null poeng i Jubel-kåringa, men er ikke så verst. Glem heller ikke More Fish.

Ghostface Killah and Trife Da God
Put It On The Line
Starks Enterprises/Indie Distribution 2005
4/6

Ingen drømmeduo, men hyggelig for fansen.

Hovedproblemet med Wu-Tang Clan er ikke at alle ni mann gir ut soloplater, men at de i også drar sine protesjeer frem i rampelyset. Med ett unntak for Killah Priest, har dette bare gitt oss forglemmelige folk som American Cream Team, Theodore Unit, Street Life, Cappadonna og Shorty Shitstain.

Hvilket bringer oss til Put It On The Line. Dette er nemlig ikke oppfølgeren til The Pretty Toney Album, men opprinnelig solodebuten til Trife Da God fra Theodore Unit. Hvilket ville ha ført til et albumsalg på rundt 50 eksemplarer, så noen fant ut at det var bedre å selge dette som en duoplate med Ghostface i front.

Ikke akkurat en gjenforening av kraftduoen Ghostface og Raekwon, men Ghost stjeler fortsatt showet uansett hvor han dukker opp. Og her dukker han opp på ti spor, samt en bonus-dvd med en rykende fersk New York-konsert. En fin pakke for harde Ghostface-fans som undertegnede, men meningsløst for andre.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.