Ol’ Dirty Bastards etterlatenskaper

De to offisielle studioalbumene til Ol’ Dirty Bastard cruiset inn på Jubel.fms Topp 24-liste. Her er mine anmeldelser av etterlatenskapene.

Ol’ Dirty Bastard
The Dirty Story: The Best of ODB
Elektra/ Warner 2001
3/6

Bra musikk, unødvendig samleplate.

Wu-Tang Clans mest ustabile medlem er også en av de mest underholdende i klanen, og hans to soloplater balanserer hårfint mellom galskap og genialitet. Men privat har ODB tippet over i et tabloid helvete med endeløse historier om narkotika, fengsler og psykotisk oppførsel.

Derfor virker denne samleplaten mest som et kynisk tiltak for selge enda noen plater i kjølvannet av tabloidoverskriftene. Musikken er bra, men du får bare et lite utvalg av noen av de beste låtene fra ODBs to soloplater – og ingen Wu-Tang-spor.

Eneste bonus er remiksen av Mariah Careys «Fantasy». Godt kjøp? Nei, Return To The 36 Chambers er albumet du trenger. Og Wu-Tangs første.

Diverse artister
Wu-Tang Chronicles Chapter II
Wu-Tang Records/MNW 2001
4/6

Ol’ Dirty Bastard
The Trials and Tribulations of Russell Jones
D3/Playground 2002
1/6

Samleplate for fansen, samt et album som aldri skulle vært utgitt.

Wu-Tang Chronicles er en overraskende underholdende samleplate, der den fremstår som det reneste slektsstevne med obskure spor fra Wu-Tang Clans kjente, ukjente og underkjente medlemmer, samt samarbeid mellom Wu-rappere og artister som Gang Starr, Jon Spencer Blues Explosion, Bounty Killer, DJ Spooky, Spice 1 og D’Angelo. 17 spor er uansett god valuta for fansen.

Da er Ol’ Dirty Bastards tredje soloalbum en annen historie. Stakkaren er fengslet med store mentale problemer, og dette sammenrasket minner om de mest skammelige utgivelsene etter 2Pacs død. Noen uferdige spor, halvferdige demoer og annet rask er sydd sammen som et Frankenstein-monster, og dette er noe både vi og rapperen kunne vært spart for.

Høydepunkter: «Above The Clouds» (Gang Starr), «In Trouble» (Shyheim), «Gots Like Come On Thru» (Buddah Monk), «Dangerous Mindz» (Gravediggaz), «Greyhound part 2» (Jon Spencer Blues Explosion).

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Ol’ Dirty Bastard
Osirus: The Official Mixtape
Sure Shot Recordings/Playground 2005
3/6

Det første av minimum to posthume ODB-album overbeviser ikke.

Russell Tyrone Jones var jokeren i Wu-Tang Clan, og frisket opp alle spor han deltok på. «There ain’t no father to his style», sa Method Man – for å forklare hvorfor han ble kalt «bastard».

Med The RZA og The Neptunes som støttehjul ga Ol’ Dirty Bastard ut to flotte soloalbum, men etter 1999s Nigga Please ble han et vandrende katastrofeområde av dop og skandaler. Han døde 13. november i fjor, midt i innspillingen av sitt første album for Roc-A-Fella Records.

Det kommer senere i år, mens dette var ment som en appetittvekker. Mannen har klart å samle seg til å levere noen godkjente vers, men det hjelper lite når støtteapparatet svikter. Cappadonna er eneste Wu-gjest, og isteden virker det mest som man har hanket inn tilfeldig forbipasserende som gjesterappere og produsenter. Resultatet blir et frustrerende lappeteppe med enkelte godkjente låter. Gå heller for 1995s Return to the 36 Chambers.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.