Øyvinds julekalender, luke 23: Røde orm

Charlie Christensen vil alltid bli husket best for Arne And, men Røde Orm er også verdt å sjekke ut. Dessverre ble den aldri fullført i norsk oversettelse – så gå heller for den svenske eller danske versjonen. Mer om Arne And her.

Charlie Christensen
Røde Orm 1
Schibsted Forlagene 2004
4/6

Hva gjør en serieskaper etter en suksess som Arne And? Han lager et episk eventyr om vikinger i god europeisk albumtradisjon.

Charlie Christensen ga liv til den forsofne og bitre stockholmspoeten Arne And i 12 år, men etter at han flyttet til Pamplona i Spania på 90-tallet begynte han etter hvert å miste grepet. Dørvakter, vinmonopolstyrte alkoholvaner og svensk smålighet ble stadig mer fjernt, og i 1996 valgte han å legge ned serien mens den fremdeles var på toppen [2011-kommentar: Han vendte etter tilbake til anda i 2005.]. Så fulgte han Monty Pythons credo: ”and now for something completely different”.

Christensen kastet seg over den svenske forfatteren Gunnar Bengtsson, og hans mest berømte verk: Vikingromanen Röde Orm, som ble gitt ut i to deler i 1941 og 1945. Det var ikke det minste rart at verket pirret den etter hvert svensk-spanske serieskaperen, for store deler av verket utspiller seg i og rundt Spania under maurernes herredømme på 1000-tallet. Christensen fullførte i år det fjerde og siste albumet i serien, og dette er en fin samling av de to første albumene på norsk.

Den nærmeste nordiske parallellen er Peter Madsens Valhall-serie, men Christensen holder seg unna den humoristiske albumtradisjonen. Røde Orm legger seg i den episke og realistiske europeiske stilen vi kjenner fra store serieskapere som François Bourgeon, Milo Manara og Vittorio Giardino.

Christensen mestrer formatet overraskende bra, selv om enkelte Arne And-inspirerte karikaturer skinner gjennom i flere av figurtegningene og noen miljøbeskrivelser er alt for blankpolerte (det er for eksempel veldig rent og ryddig nede hos galeislavene). Christensen makter ikke helt å skildre blod, død og voldsomme menneskeskjebner så det river i neseborene, men tatt i betraktning at dette er hans første episke serie er resultatet absolutt godkjent.

Den norske utgaven er fint pakket inn, men skjemmes av flere sider med svært mørke og grumsete farger. Dessuten kunne forlaget kostet på seg noe annet enn maskinskriften som nå skjemmer prateboblene.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.