Den store skandalen i den store Wu-Tang-kåringa til Jubel.fm var såklart den lave plasseringen for evig undervurderte Killarmy, som endte på plass nummer 37, 41 og 42. Og soloskiva til 9th Prince var ikke å se. Her er min anmeldelse av debuten.
Killarmy
Silent Weapons for Quiet Wars
Wu-Tang Records/Priority 1997
Hiphopgruppa Wu-Tang Clan sprer seg i alle retninger. Eget klesmerke er etablert, og dette er den første utgivelsen på eget plateselskap. Enkelt sagt gir selskapet ut musikk som høres akkurat ut som Wu-Tang Clan, og Killarmy består av seks unge rappere du neppe har hørt om. I kulissene står hiphops store arbeidsnarkoman The RZA.
På godt og vondt er Killarmy en blåkopi av Wu-Tang Clan. Rapperne glir dynamisk over i hverandres ordgyteri, og musikken er i hovedsak skrudd sammen av The RZas læregutt 4th Disciple. Som sin mester er musikken hans sammensatt av skumle lyder, filmdialog, skjeve pianoakkorder og lignende RZA-varemerker. Plata er, som vanlig, knyttet sammen av et løst konsept, denne gangen er inspirasjonen hentet fra krig og krigsfilmer.
Rapperne har den spontaniteten jeg savnet på Wu-Tangs andre plate, og medlemmene er ennå ikke blikk like selvopptatte som enkelte av Wu-rapperne. På den annen side er ikke disse gutta like spennende og varierte i stil og stemme som sine læremestre.
Dessuten ser man tegn på at The RZA begynner å gå tom for ideer. Han har brukt om igjen den samme musikken på denne platas «War Face», som han brukte i samarbeid med reggaeartisten Bounty Killer.
Men Killarmy hører trygt hjemme i platesamlingene til de av oss som ikke kan få nok av Wu-Tang Clan og deres mange utskudd. Men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av å lytte til Wu-Tangs obsternasige lillebrødre.
Opprinnelig publisert i Klassekampen.
Øyvind Holen 