Ross Robinsons plater

I høst ga jeg produsentene Rick Rubin og Ross Robinson mye kjærlighet. På tide å følge opp med en pen bunke anmeldelser av Robinson-produserte album. Mye snadder her, og fyll på med disse artiklene om Slipknot og Korn.

Amen
We Have Come For Your Parents
I AM Recordings/Virgin 2000

Casey Chaos er sint. Etter 45 minutter med beinhard punkmetal har frontmannen og låtskriveren i amerikanske Amen satt fyr på kirker, det amerikanske flagget og dollarseddelen, og vist fingeren til historien, Calvin Klein, arbeidslivet og stort sett hele det etablerte samfunnet. At skolen ikke får unngjelde på gruppas andre album, må vel nesten ses som en forglemmelse.

Men gjennom Amen klarer den tidligere skateren (en lungeskade som følge av kokainmisbruk fra han var ti år, førte til at han måtte gi opp karrieren) å skape en knallhard og engasjerende miks av punk, hardcore og ny metal – med fresende vokal, knatrende maskingeværgitarriff og et ustoppelig øs. Sammenlignet med den dvaske raprocken til Korn og Limp Bizkit, den teatralske sjokkrocken til Marilyn Manson og den MTV-vennlige poppunken til Blink-141 og Offspring, sparker dette skikkelig rumpe. Kort sagt: 14 punklåter på rundt tre minutter hver, bare på anabole steroider.

I lengden blir det litt for enkelt og ensformig til å nå opp mot 2000s virkelige rockehøydepunkter; At The Drive-Ins frenetiske punkrock og Queens of The Stone Ages stonerrock med popfølelse. Men Amen klarer å kombinere aggresjon, slagordaktige tekster, melodi og engasjement på en måte som vekker minner om Rage Against The Machines oss-mot-alle-innstilling.

Det irriterende med plata er den påtatt provoserende innpakningen: Katolske korgutter med blodige økser, småjenter med dildoer og tornekrone, bomber med englevinger og speidergutter som setter fyr på det amerikanske flagget. Men i disse Marilyn Manson- og MTV-tider, holder det ikke med Henry Rollins’ tatoveringer for å sjokkere lenger. Men personlig savner jeg band som Hüsker Dü og Fugazi, som aldri trengte mer enn musikken for å frastøte og engasjere.

We Have Come For Your Parents heter plata. Men Amen er ute etter alle frustrerte og aggressive tenåringer. Men gi for all del sneipen Amen, før Limp Bizkit tar ham.

Glassjaw
Worship and Tribute
I Am/Warner 2002
5/6

Huhei! De tre første sporene på det andre albumet til Glassjaw rocker så hardt og intenst at jeg nærmest lukter en rockeklassiker på linje med At The Drive-In og System Of A Down. Nå holder dessverre ikke Long Island-gruppa samme kvalitet helt til mål, men noen svake spor spolerer ikke et svært solid album.

Glassjaw debuterte under vingene til superprodusent Ross Robinson (At The Drive-In, Fear Factory, Korn, Amen, Slipknot) med Everything You Ever Wanted To Know About Silence i 2000, og nå har Robinson fått med seg Glassjaw til sin egen I Am-etikett i Warner-systemet. Og denne gangen har han pakket inn Glassjaws miks av emo, hardcore og metal slik at det både låter glassklart og kaotisk på samme tid – det er blitt hakket mer melodisk, kommersielt og med mer rom for vokalist Daryl Palumbo.

Og det er Palumbos særegne vokal som gir Glassjaw deres største særtrekk, for han er uten tvil uteksaminert ved Mike Pattons og Perry Farrells egoskole. Palumbo krever sin plass i Glassjaws intense musikkunivers, og blir da også vel slitsom og påtrengende i de mest dramatiske rockeballadene.

Worship and Tribute viser et band som står på kanten av et stort gjennombrudd. Det blir spennende å se om de klarer å ta vare på den egenarten de utvilsomt har videre, og som i alle fall er til stede i fullt monn på denne plata.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Fear Factory
Concrete
Roadrunner Recors/Universal 2002
4/6

Utgivelsen minner på mange måter om Pixies fra noen uker siden.

Fear Factory har nesten vært for metal det Pixies var for rock med sin sammenblanding av death metal, industrirock, samplinger og melodiøse refrenger. Bandet har klare forløpere i band som Metallica, Ministry og Slayer, men dagens metal-scene hadde neppe vært den samme uten Fear Factorys bruk av samplinger, kombinasjon av brutal death metal-vokal og melodiøs sang.

Men når vokalist Burton C. Bell takket for seg etter 2001s Digimortal pakket Fear Factory like godt ned gitarene for godt. Og det bringer oss fram – eller snarere tilbake – til Concrete.

Som Pixies samler Concrete bandets første og smått legendariske tidligste demoer. I Fear Factorys tilfelle er det faktisk snakk om et album, produsert av senere Korn-produsent Ross Robinson, og flere av låtene finnes også i langt bedre versjoner på senere album. Åtte av disse 16 låtene dukket opp på debutalbumet Soul of a New Machine, mens de resterende er mer eller mindre uhørte. Concrete er selvsagt mest for fansen, men denne utgivelsen er blitt et verdig gravskrift.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

The Blood Brothers
…Burn, Piano Island, Burn
ARTISTdirect Records/Playground 2003
6/6

Tenk deg Frank Zappas eget hardcoreband. Se for deg en gjeng punkere flasket opp på tekstene til Faith No More, Refused og Bob Dylan, og Grant Morrisons surrealistiske tegneserier. Eller legg bort alle sammenligninger og forbered deg på et sjeldent deilig rockesjokk. Da begynner du å nærme deg Seattle-bandet The Blood Brothers, som med sitt tredje album har laget et av 2003s mest utfordrende og givende rockeplater.

Den nærmeste hjemlige referansen er JR Ewings kaospunk, men The Blood Brothers er langt mer avantgardistisk og surrealistisk, med tekstlinjer som «I saw a millionaire eat his shadow, I saw a water clock beat a widow» og større innslag av bisarr funkmetal.

Albumet er produsert av Ross Robinson, som tar opp tråden fra At The Drive-Ins Relationship of Command med et lydbilde som høres ut som en blanding av hissig tornado og rasende bisverm. Dette er deilig kaotisk, intens, støyende og bisarr rock, og The Blood Brothers renser bedre opp i ørene enn en hel pakke q-tips. Tittelen på åpningssporet, «Guitarmy», sier sitt.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.