I skyggen av Lauryn Hill

Lørdag 21. januar spiller Lauryn Hill gjennom hele den klassiske The Miseducation of Lauryn Hill i Oslo Spektrum (ikke at hun har gitt ut så mye mer). Da passer det bra å trekke fram denne 2004-artikkelen fra ermet.

I blant dukker det opp plater så sterke at de setter en standard det er vanskelig å følge. Kvinnelige rappere sliter fortsatt i skyggen av Lauryn Hills solodebut The Miseducation of Lauryn Hill (1998). Inkludert Hill selv.

Hill er fra New Jersey, og var i utgangspunktet en del av trioen Fugees. Blunted On Reality (1994) var en lovende, men langt fra fullendt debut – men det var soleklart at Hill hadde talent.

Det store gjennombruddet kom med oppfølgeren The Score (1996), en briljant miks av gatesmart rap, melodiøs r&b og kommersiell pop. Flere av låtene var tilnærmet coverversjoner av klassikere fra soulhistorien, og med Hills versjon av Roberta Flacks glansnummer ”Killing Me Softly” i front erobret Fugees verden. The Score lå 30 uker på VG-lista (to på førsteplass), mens ”Killing Me Softly” lå 18 uker på salgslista (seks på førsteplass).

Gikk solo
Etter The Score gikk de tre sterke profilene i gruppa solo. Wyclef Jean fortsatte i ånden etter Fugees med flere album i grenselandet hiphop, r&b, pop og world music, mens Pras møtte veggen etter en gjøglete og kortvarig suksess med låta ”Ghetto Superstar”.

Men det var Lauryn Hill som ble superstjernen. Hun skrev, arrangerte og produserte hele soloalbumet sitt, og rappet, sang, lo og gråt seg gjennom en umiddelbar klassiker. Hun var beintøff rapper, sår singer/songwriter og diva (og skuespiller), men uten å stå fram som sexsymbolet deler av bransjen ønsket seg. Albumet lå 47 uker på VG-lista, og i USA vant hun fem Grammy-priser i 1999

Men så skjedde det noe. Hill hadde giftet seg med Rohan Marley, Bobs sønn, og lovpriste deres sønn i den vakre låta ”To Zion”. Etter hvert viste det seg at familien og religionen var langt viktigere for henne enn popkarrieren, og siden har det forvirrede live-albumet MTV Unplugged 2.0 (2002) vært et av svært få musikalske livstegn. Hill abdiserte på toppen, og lot arenaen ligge åpen for nye talenter. Men skoene hennes er ikke lette å fylle.

Etter Hill
Hiphop er en mannsdominert bransje, og kvinnelige rappere havner lett i bestemte roller. Du har sexbomber som Foxy Brown og Lil’ Kim eller beintøffe rappere som er ”en av gutta”. Alle som prøver å forene sine tøffere og mykere sider, blir sammenlignet med Lauryn Hill.

Den engelske rapperen Estelle fikk med ”1980” en høyst fortjent hit i sommer, men på debutalbumet The 18th Day (2004) prøver hun litt for hardt. Hun er kalt Englands Lauryn Hill, men mestrer ikke balansegangen mellom retrorap, moderne klubbmusikk og r&b-ballader til fingerspissene.

Ordsmeden Jean Grae fra New York sliter også med balansegangen på This Week (2004). Hun springer ut av den amerikanske undergrunnen, men albumet trekkes ned av noe motvillig flørting med gangsta/pop-estetikken til artister som Eve og 50 Cent.

Norsk-indiske Sampda Sharma er også en gnistrende rapper, men signaliserte at hun beveget seg fra en hiphop til en fusjon av rap, r&b, rock og pop da hun skiftet artistnavn fra Sam til Samsaya. På albumet Shedding Skin (2004) står hun til tider fram som en norsk Lauryn Hill, og resultatet er langt mer sympatisk enn den skreddersydde etterapingen av amerikansk r&b fra norske artister som Noora og Winta. Samsaya favner over mye, og summen visner til dels bort i Lauryn Hills lange skygge.

Skal vi kåre Hills arvtager faller mitt valg på Alicia Keys fra New York, som etter en særs lovende debut fulgte opp med mesterverket The Diary of Alicia Keys (2003). Hun har samme talent og karisma som Hill, produserer og skriver sine egne låter og makter å forene klassisk soul med moderne hiphop. Men parallellen svikter på ett punkt: Alicia Keys kan ikke rappe.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Bonus 1: BT-anmeldelse av tullete Fugees-samleplate.

Fugees
Greatest Hits
Columbia/Sony 2003
2/6

Bringer Fugees’ ettermæle i vanry.

Med The Score skapte trioen Fugees i 1996 et fullblods hiphopmesterverk med enormt kommersiell sprengkraft, som gjorde mye for å få hiphop ut til folket i Norge.

Dessverre var dette også eneste gang kjemien mellom den smarte divaen Lauryn Hill, den talentfulle gjøgleren Wyclef Jean og skøyeren Pras stemte, og solokarrierene deres er bare blitt stadig mindre interessante.

Men en samleplate med Fugees, som rakk å gi ut to album? En tullete idé, som bare blir enda dummere når Sony presenterer den renvaskede historien om bandet. Stygge ord er sensurert bort og to remikser av ”Vocab” og ”Nappy Heads” er eneste spor fra debuten Blunted On Reality.

Det vi sitter igjen med er en dårligere utgave av The Score, fylt opp med halvinteressante remikser og livespor – samt Hills solodebut ”The Sweetest Thing”. Noe som på ingen måte er nok.

Bonus 2: BT-anmeldelse av Pras’ hjelpeløse andrealbum.

Pras Michel
Win Lose Or Draw
Guerilla Entertainment/Universal 2005
2/6

Album nummer to fra den talentløse i Fugees.

Her er mannen med størst behov for en Fugees-gjenforening. Da Wyclef Jean, Lauryn Hill og Pras Michel gikk hver sin vei, var viljen til å lage skamløse coverversjoner det eneste sistnevnte tok med seg.

Pras solodebuterte med en versjon av Eddy Grants ”Electric Avenue” og fulgte opp med ”Ghetto Supastar”, basert på Bee Gees’ ”Islands In The Stream”. ”Ghetto Supastar” ble en gigahit, og Pras melket konseptet med et album i 1998, en roman i 1999 og filmen Turn It Up i 2000 – med seg selv i hovedrollen.

Det er intet i veien med egoet (han kaller seg Super-Pras nå), men som rapper og musiker sto han avkledd igjen.

Nå prøver han å kle på seg igjen, med stylisthjelp fra Wyclef Jean, Akon og Sean Paul. De kan ikke skjule at Pras er en talentløs og fantasiløs rapper og produsent, og en versjon av U2s ”I Still Haven’t Found What I’m Looking For” hjelper heller ikke. Når Wyclef dukker opp, hører vi ekko av Fugees-magien, men dette er blitt et nytt hjelpeløst Pras-album.