Sår magi med William Hut

William Hut er ute med sin sjette plate, The Gathering, som nok dessverre ikke er et konseptalbum om den årlige nerdivalen i Vikingskipet på Hamar. Her er min eneste WH-anmeldelse, av andrealbumet Versus The End of Fashion Park.

William Hut
Versus The End of Fashion Park
Banana Party/Tuba 2004
5/6

William Marhaugs kroningsverk.

Huhei, for en start på det norske popåret. Silver og Minor Majority har allerede overbevist, og her dukker William Marhaug fra Poor Rich Ones opp med sin andre soloplate som William Hut. Og det er er en bemerkelsesverdig plate på alle måter.

Det er enkelt å plassere ham i bås med dramatiske, lettere symfoniske og melankolske låtskrivere som Tom McRae, Ed Harcourt, Magnet, David Gray, Damien Rice og så videre, men samtidig har albumet et slikt særpreg at alle sammenligninger føles mislykket.

Låtene er voldsomt orkestrert og arrangert, og albumet vipper hele tiden på kanten til det pompøse. Men Marhaugs karakteristiske falsettstemme og umiddelbare og triste melodier drar det hele ned på jorden igjen. Helheten blir nærmest magisk vakker, og Versus The End of Fashion Park er blitt William Marhaugs kroningsverk. La oss håpe dette bare er begynnelsen på noe som bør gi stor internasjonal oppmerksomhet. Bravo!

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Superbonus: «Fire i farta» fra Gardisten nr. 3/93.
I 1993 var jeg redaktør av leiravisa til Hans Majestets Kongens Garde, som oppnådde hederlig omtale («om enn noe navlebeskuende») av Stargates Tor Erik Hermansen og resten av juryen for årets leiravis det året.

Espen Mellingen var én av fire tilfeldig utvalgte, dimmeklare gardister som ble intervjua om framtidsplanene sine, og neste gang jeg møtte ham var da Poor Rich Ones spilte på Kroa i Volda i 1995 eller deromkring (jeg var for øvrig også på den Sonic Youth-konserten på Roskilde).