Hiphop og gitarsoloer

Inspirert av gårsdagens post om SCN og deres arbeid med gitarhelt Knut Schreiner, en pen bukett vellykkede gitarsoloer innen hiphopen.

Det er et interessant tema: Hvorfor ble gitarsoloen skvist ut av hiphopen, den var jo ganske så hørbar på midten av 1980-tallet? Hos Public Enemy, Beastie Boys, LL Cool J og ikke minst «the kings of rock», Run-DMC.

Der tidlig hiphop var tett forbundet med discogulvet, ble rockesounden et viktig grep for å ta hiphop vekk fra dansegulvet og inn i kretsene til det store rockepublikummet og rockekritikerne på 80-tallet. Mye av æren/skylden tilfaller produsenter som Russell Simmons, Larry Smith og Rick Rubin. Dette sa DMC da jeg intervjua ham i 2007 (les hele intervjuet her).

– Vi hatet gitarene på «Rock Box». Vi likte at de var der, i bakgrunnen, men ikke at de skulle dominere slik. Det funket bra for å hjelpe oss å holde på melodien, men etter at vi hadde spilt det inn, ville vi fjerne gitarene og bare beholde den tunge beaten. Vi likte ikke «Walk This Way» heller, men jeg må jo innrømme at det funket. Det vi lærte oss var at man måtte våge å prøve, ha det moro, og høre på andres meninger.

Selv om Run og DMC i utgangspuntket hata gitarene produsentene presset fram på Run-DMCs plater, spilte gitarene en viktig rolle i å få Run-DMCs musikk ut til et bredt publikum. De ble hiphopens første rockestjerner, og de eneste rapperne som slapp inn i varmen på 1985s Live Aid for eksempel. «Rock Box» var den første rap/rock-låta, og ble i 1984 også den første raplåta som ble satt i rotasjon på MTV. Flørtinga med rockebransjen var jo viktig for å etablere hiphop som salgsdyktig sjanger og løsrive den fra discoens omfavnelse.

Var gitarsoloen et nødvendig onde, som nettopp derfor ble så uaktuelt da hiphop i større grad sto på sine egne musikalske bein utover 80-tallet – uten å trenge støttehjul fra rock og disco?

På 90-tallet ble jo rap med gitarsoloer en egen sjanger, numetal, men heller ikke den enorme populariteten til sjanger gjorde gitarsoloen stuerein. I det siste har Texas-rappen som har brukt mest hårete gitarer med hell, men fiaskoer som Lil Waynes Rebirth holder fortsatt de to sjangrene unna hverandre. Vil vi om noen år se foreninga av rock og rap som like naturlig som rap og r&b i dag?

Takk til @heletwitta. Jeg stjeler også følgende analyse fra Flowjob:

«Hyppig bruk av gitar i rap forsvant på siste halvdel av 80-tallet da alle brukte samples, dette med unntak av rene metal/raplåter slik som Ice-Ts «The Girl Tried to Kill Me». På begynnelsen av 90-tallet kom samplelovgivningen, og det fremskyndte studiomusikerens gjenoppstandelse. Spesielt på vestkysten og sør var jo nesten alle gangstaskiver utelukkende produsert av studiomusikere fra 94-95 og fremover. Metalgitaren har vel aldri helt kommet tilbake til vanlig rap, men gikk videre som numetal.»

Her er en pen bukett vellykkede ekteskap mellom rap og gitarsolo:


5 kommentar

  1. En til:

  2. I Trondheim ble gitarsoloen aldri skvist ut.

    We blame it on Åge…

  3. […] Run-DMCs forhold til rock begrenset seg ikke bare til «Walk This Way». Tunge rockegitarer spilte en viktig rolle i trioens lydbilde, men Jam Master Jays innsats har i ettertid vært noe […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: