Kategorier
Musikk

The White Stripes: De var røde, de var hvite

Etter The White Stripes, The Raconteurs og The Dead Weather er tiden omsider moden for solodebuten til Jack White. Nå kan du høre «Love Interruption» på Jackwhiteiii.com, og 23. april slippes albumet Blunderbuss. I mellomtiden: Min anmeldelse av blinkskuddet Elephant. Enda mer her.

The White Stripes
Elephant
XL Recordings/Playground 2003
5/6

Røff minimalistblues som innfrir forventningene.

The Strokes, The Hives, The Vines, The D4, The Datsuns, The Libertines. Rocken på 00-tallet har i stor grad vært preget av band som kaller seg The et-eller-annets og spiller retrorock med kule klær og rufsete frisyrer – i alle fall den delen av rocken som omfavnes av musikkpressen. Men som Sum 41 viste i videoen til «Still Waiting» (der de skiftet navn til The Sums), er det ikke sikkert alt dette holder så lenge når nyhetens interesse har lagt seg.

Men med Elephant har Jack og Meg White lagt inn en meget sterk søknad for at The White Stripes vil bli «the»-bandet vi husker om ti år.

Nå var ikke Detroit-duoen nybegynnere da retrorocken skyllet inn over våre breddegrader sommeren 2001, men hadde siden 1997 finpusset sin minimalistiske, energiske og fengende blanding av blues, garasjerock og punk. Men det var den sommeren duoen overraskende, men fullt fortjent, ble stjerner med sitt tredje album White Blood Cells.

MTV ble erobret og gjennom svært sterke konserter suste The White Stripes triumferende inn på festivalenes hovedscener i fjor sommer med bare gitar og trommesett i bagasjen – mens Jack White ble kåret til «the coolest man in rock» av NME.

Nå skal gjennombruddet følges opp og forsvares, og duoen har mye å tape med sitt fjerde album.

Jeg har tidligere kalt The White Stripes et Led Zeppelin i lommeformat, men bandet minner stadig mer om en bluesversjon av Pixies. Bandet har den samme kraften og særegne personligheten, de samme eksentriske trekkene og originale valgene. Og Elephant er bandets Doolittle; platen der alt faller på plass og musikken tas flere skritt videre. Albumet er hakket mer påkostet, ambisiøst og variert enn forgjengeren, uten at råskapen og intensiteten er filt bort på veien.

Elephant er den feteste og råeste bluesplaten du vil høre i år, og samtidig også en av de tøffeste rockeplatene.

Albumet er spilt inn i Toe Rag-studioet i London med utstyr som ikke er av nyere dato enn 1963. Men selv om albumet står i fare for å bli hakket for retrosmart for sitt eget beste klarer duoen å ende med noe helt annet enn nostalgisk mimring. Mer enn noe annet viser The White Stripes hvilken urkraft rock og blues har vært – og fortsatt kan være, og dette er platen som gir deg lyst til å spille gitar, skrive noen låter og starte ditt eget minimalistiske rockeband. Derfor vil ringvirkningene være merkbare i årevis.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

13 svar på “The White Stripes: De var røde, de var hvite”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..