Afrika rapper

I kveld blir det konsert med rapperen Azagaia og seminaret «Hiphop som politisk virkemiddel i Afrika» på Parkteatret. Jeg sitter i panelet, sammen med Azagaia, professor Helge Rønning og seniorforsker Siri Lange. Seminaret begynner kl. 1830, konserten ganske umiddelbart etter – i 2030/21-draget.

Jeg har tidligere lagt ut mye av det jeg har skrevet om afrikansk hiphop, som intervju med senegalesiske Wagëblë, koblingene mellom bloddiamanter og blingbling-industrien og den briljante samleplata Africa Raps, så i dagens anledning har jeg invitert gjesteblogger Mikal Hem, kjent for geniale Diktatornytt. Denne saken skrev han i 2006, da vi begge jobba i Ny Tid. Les også intervju med Azagai i dagens Klassekampen.

Azagaia.

De får ikke mye oppmerksomhet utenfor kontinentet, men i Afrika er det lokale rappere som ruler.

I dag er hiphop en sjanger i voldsom vekst i Afrika, og afrikanske artister blir oppdaget av amerikanske rapper. Rapperen Chosan fra Sierra Leone deltok i videoen til Kanye Wests «Diamonds from Sierra Leone», og K’naan fra Somalia har delt scene med Common og Mos Def.

– Hiphop er enormt stort i Afrika, sier Fredrik Andersen, manager for den senegalesiske hiphopgruppa Wagëblë.

Men han legger til at det er store variasjoner mellom landene. I enkelte mindre demokratiske land ser myndighetene på hiphop som en trussel. I Republikken Kongo har regjeringen forbudt radiostasjoner å spille rap. Rappere har også problemer med å tjene penger på musikken i hjemlandene.

Mangler visum og publikum
– Det er mange supertalenter, men artistene kan sjelden leve av musikken. De får ikke visum til vestlige land, eller finner ikke et interessert publikum. Enten låter artistene for amerikanske, og da sliter de i konkurransen med andre vestlige artister, eller så er musikken «etnisk», og da er ikke hiphopmiljøene i Vesten interessert, sier Andersen.

Rappen i Afrika er inspirert av amerikansk hiphop, men Andersen understreker at i de senere årene er det kommet flere artister som tar opp elementer av lokal musikk. I Sør-Afrika er enkelte rappere sterkt influert av den elektroniske dansemusikken kwaito, og i Ghana har artister som Reggie Rockstone blandet den lokale popmusikken hilife med hiphop. Blandingen heter selvfølgelig hiplife, og er den dominerende popmusikksjangeren i landet.

Som i resten av verden nådde hiphop undergrunnsmiljøer i Sør-Afrika på begynnelsen av 1980-tallet. I 1985 kom rappen til Senegal, det som i dag regnes som hovedsete for afrikansk hiphop. Artister som MC Solaar og grupper som Positive Black Soul fikk etter hvert gjennomslag utenfor Senegals grenser. Solaar flyttet til Paris, og har gitt ut en rekke kritikerroste plater. Han banet vei for andre senegalesiske rappere, som gruppa Daara J, som i tillegg til å rappe på fransk og engelsk, også bruker det lokale språket wolof.

Den zimbabwiske gruppa Zimbabwe Legit ga ut en legendarisk selvtitulert tolvtommer i 1992. Plata ble trykket i noen hundre eksemplarer, men blir nå solgt for flere tusen kroner når den en sjelden gang dukker opp på nettauksjoner. Den er kanskje mest kjent for å inneholde den første remiksen som er blitt gitt ut av DJ Shadow.

Barn av James Brown
– Vi startet som breakdansere i 1982, og begynte å rappe i 1988. Vi driver med alle elementer av hiphop. Vi startet hiphopmiljøet i Sør-Afrika fra scratch, sier Emile YX i Black Noise, en av de tidligste afrikanske hiphopgruppene.

Gruppa var nettopp i Norge i anledning Oslo World Music Festival, og Emile mener det var naturlig at hiphopen spredte seg til Cape Town på denne tiden.

– Hiphopkulturen slo an i den fargede delen av befolkningen. Situasjonen i de fargede bydelene i Cape Town var lik den i The Bronx, New York. Det var lett for oss å like. Foreldrene våre hørte på James Brown, og han ble samplet mye i den tidlige hiphopen.

På 1960-tallet var James Brown en musikalsk og åndelig ledestjerne i Afrika sør for Sahara, og på 1970-tallet ble Bob Marley også et forbilde. Fra 1980-tallet tok de amerikanske rapperne over. På grunn av det opposisjonelle budskapet i tekstene til Black Noise og andre rappere, ble rap forbudt i Sør-Afrika i 1989. Derfor ga ikke Black Noise ut noen plate før apartheidregjeringen måtte gå av i 1994. Gruppa ga ut plata på et uavhengig plateselskap og har ingen planer om å gi ut mer.

– Vi godtar ikke platebransjens premisser. Foretrekker å være undergrunn. Plateselskapene vil tjene penger, de er ikke interessert i samfunnet.
Det meste av afrikansk rap når aldri et publikum utenfor kontinentet. Black Noise har turnert mye i Europa og Amerika, og har ikke bare gode erfaringer.

– Mange respekterer oss ikke som et afrikansk band. Vi blir ofte behandlet som dritt. Særlig i USA. Folk der tror ikke Afrika er moderne i det hele tatt.

– Har du noen favoritter blant afrikanske rappere?

– K’naan fra Somalia. Den fyren er helt fantastisk.

Folkemusikk og rytmer
K’naan spilte sammen med Black Noise i Oslo, og han flyttet til Canada fra Mogadishu da han var 13 år. Tidligere i år kom debutalbumet The Dustyfoot Philosopher, som blander hiphop med tradisjonell somalisk musikk.

– I Somalia har vi to musikalske tradisjoner, en klassisk med gitar og sang, mer som folkemusikk. Den andre er mer rytmebasert. Jeg forsøker å ta med elementer fra disse i musikken min. Musikken er en blanding av livet mitt. Halvparten i Somalia og halvparten i Nord-Amerika.

Rapperen forteller at poesien står sterkt i tradisjonell somalisk kultur, og at det somaliske språket har et poetisk mønster. Hans egen farfar var en kjent poet, som ifølge en historie skal ha unngått uvennskap mellom to somaliske klaner ved å proklamere dikt. Det var ikke mye utenlandske plater å finne i Mogadishu, men faren til K’naan bodde i New York, og sendte plater derfra. Han har ikke vært tilbake i Somalia siden han forlot landet da han var 13 år gammel, men holdt nylig en konsert i nabolandet Djibouti.

– De likte det. Det ga en indikasjon på hvordan musikken min blir oppfattet i Somalia.

Seks viktige afrikanske hiphop-utgivelser

Zimbabwe Legit: Zimbabwe Legit (Zimbabwe/USA 1992).
EP med tilbakelent 90-tallshiphop, i stil med Jungle Brothers og De La Soul.

Prophets of da City: Universal Souljaz (Sør-Afrika 1995).
Hard og politisk rap fra Cape Towns bakgater.

Positive Black Soul: Salaam (Senegal 1996).
Klassisk hiphop blandet med tradisjonelle senegalesiske rytmer.

Daara J: Boomerang (Senegal 2003).
Store på den senegalesiske hiphopscenen, med sin blanding av rap, reggae, funk og jazz.

X Plastaz: Maasai Hip Hop (Tanzania 2004).
Inspirert av masaimusikk rapper X Plastaz om sosiale problemer i Tanzania.

K’naan: The Dustyfoot Philosopher (Somalia/Canada 2006).
Somaliske elementer, blandet med moderne undergrunnshiphop gjør denne plata variert og frisk.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

4 kommentar

  1. Hei Øyvind, jeg ble plutselig ordstyrer på dette, så fint, gleder meg til i kveld! Og skulle du få lyst til å lnke noe videre til en haug gamle Afrikaartikler fra meg så finner du for eksempel denne joggeturen, http://blogg-99.blogspot.com/2010/09/alfa-beta-gamma-delta-en-joggetur-i.html og en generell anbefaling av gode Afrika-samlere, http://blogg-99.blogspot.com/2009/06/gode-afrika-samlere.html.

    Snakkes i kveld!

    • Men nå linka du dem jo opp selv! Takk. Høyenhall/Manglerud – best på afrikansk rap! Ses i kveld.

  2. […] var artig å delta på seminar om hiphop og politikk på Parkteatret, men jeg hadde ikke drømt om at jeg skulle ende opp i en avis i Mosambik. Sjekk hva avisa O País […]

  3. […] Wagëblë her, mer afrikansk hiphop her og her. Mer bloddiamanter i […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: