Da D’Angelo debuterte

I kveld skal jeg forhåpentligvis på min første D’Angelo-konsert (nei, jeg var ikke på Quart i 2000). I den anledning har jeg spadd opp min Klassekampen-anmeldelse av 1995-debuten Brown Sugar, som jeg den gang karakteriserte som svært lovende – om enn litt kjedelig.

Voodoo er jo mesterverket, men det var Brown Sugar som virkelig satte fart i bølgen av retrosoul, eller neosoul, midt på 90-tallet. For meg var den en «slow grower», som hadde vokst seg langt større da jeg seinere anmeldte debutplatene til Maxwell og Erykah Badu (legger ut de i morra). Les mer om bakgrunnen for amneldelsen over på Jubel.

Fun fact: D’Angelo ble anmeldt sammen med platene til L.V. og Raw Stylus. Hvem husker dem i dag?

[2012-kommentar: Denne saken sto på trykk i Klassekampen 9. mai, 1996. Brown Sugar ble utgitt sommeren 1995, men jeg lurer på om den først ble sluppet i Norge i 1996. Jeg fant for øvrig ingen andre anmeldelser av skiva i Atekst.]

Lovende soul, kjønnsløs funk

Ånden etter Marvin Gaye og James Brown lever videre, men har arvingene noe å by på?

Soul- og funkmusikken fra 70-tallet holder en klam hånd over 90-tallets svarte populærmusikk. Rapmusikken baserer seg i høy grad på riff, rytmer og melodier fra eldre artister. Du finner knapt en eneste svart artist på 90-tallet som ikke har knabbet noe fra artister som Marvin Gaye, James Brown, Sly & The Family Stone, Kool & The Gang, The Meters og andre. Også dagens soulartister baserer seg i stor grad på musikalske tyverier.

L.V.
I Am L.V.
Tommy Boy/Mega 1996

«Gangsta’s Paradise» er låten som har gjort den 29-årige sangeren LV kjent. Hans bløte stemme hjalp Coolio å få tidenes slager med oppdateringen av Stevie Wonders «Pasttime Paradise». På LVs egen plate bruker sangeren musikken fra vestkystens hiphop, men isteden for å fylle platene med rap, synger LV om gangstere, våpen og sex.

Forbilder
LV vokste opp i South Central, Los Angeles. Han vokste opp med gospel og rhytm’n’blues fra radioen. Curtis Mayfield og Marvin Gaye er klare forbilder, og kombinasjonen av «gammeldags» sang med moderne rytmespor er, til tider, vellykket og fengende. Det er spesielt når LV legger alle kluter til for å ligne sine forbilder, at det blir vellykket. Låta «Fire from the Gun» er så sterkt inspirert av Marvin Gaye at det lett kunne blitt pinlig, Trompet, trombone, saksofon og fløyte skaper den rette stemningen; musikken er som hentet fra Gayes filmmusikk fra 70-tallet. Vokalmessig legger LV seg også tett opp til Gaye, med en fortelling inspirert av episoden der LV ble skutt ni ganger [2012-kommentar: Dette hadde jeg helt glemt. På 2000-tallet la jo 50 Cent grunnlaget for sin karriere ved stadig å referere til den gangen han ble skutt ni ganger.]

De mer feststemte sangene, som er sterkt inspirert av moderne gangstarap, fungerer også bra. Siste del av plata blir viet ekte pornosoul, hvor LV skryter av sine egne ferdigheter mellom laknene. Denne delen blir vel suppete og slesk, og plata blir, som vanlig, altfor lang. Marvin Gayes mesterverk What’s Going On var bare vel halvtimen lang, men LV driver på i godt over timen.

Lite nyskapende
Skal man være kritisk, er det lite musikalsk nyskapning på denne plata. Store deler av musikken kunne vært laget for 20 år siden. Spesielt påfallende blir det når LV direkte stjeler rytmesporet fra Bill Withers’ «Who is He and What is He to You?». Men alt i alt er dette en lovende debut, LVs stemme bærer sangene bra, og får han samarbeide med litt mer spennende og visjonære musikere, kan dette bli stort.

D’Angelo
Brown Sugar
EMI 1995

En annen souldebutant som kan nå langt er D’Angelo fra New York. Hans første plate er ikke så tidsriktig og trendy som LVs, men mer et stykke tidløs soul. D’Angelo har ikke den sterke tilknytningen til hiphopmiljøet som LV har, og hiphop er så og si fraværende på plata (A Tribe Called Quests Ali Shaheed Muhammad bidrar musikalsk på en låt).

Funkmantra
I lengden blir D’Angelo litt kjedelig, men han kommer likevel opp med en god del gode låter og ideer. Han spiller de fleste intstrumenter selv, og skriver både tekst og musikk selv. Han kan både lage gode melodier, og gode funkmantraer, repeterende og minimale melodisnutter som «Jonz in my Bonz».

God funk trenger bare være stadig gjentatte rytmepartier, med tekstlinjer som bare gjentas om og om igjen, som et mantra. James Brown er en av de store her, og da spesielt hans backinggruppe The JB’s. En annen gruppe som The Fatback Band laget låter bestående av noen få tekstlinjer og en evig repeterende rytmesnutt.

Det som får meg til å ha troen på D’Angelo er hans evne til å ha en plate inneholdende slike mantraer, sammen med tradisjonell soulsvisker, klinelåter, gode melodier og mer jazzbaserte spor. En av årets bedre souldebuter, litt famlende og kjedelig til tider, men svært lovende.

Raw Stylus
Pushing Against the Flow
M&G/BMG 1996

Denne gruppa, derimot, bør snarest krype tilbake dit de kom fra. Et håpløst forsøk på lage funk for 90-tallet, som kræsjlander så ettertrykkelig at de samtidig slår den siste spikeren i acid jazz-kista.

Gruppa har holdt på siden 1990 i Londons acid jazz-miljø, og for deres første plate har de hyrt inn den gamle funkmesteren Bernard Purdie på trommer, uten at det har hjulpet så mye. I tillegg har de fått tak i produsenten til Steely Dan, Gary Katz, og allerede da burde vel alarmsignalene begynt å ringe.

Kjedsomhet
Plata er en velprodusert smeltedigel av greie melodier og flinke musikere. Plata representerer dessuten alt som er galt med acid jazzen: Det sexy, repterende og vågale ved funken er totalt fraværende.

Dette er bare flinkiser som spiller fint og flott, men det gir meg bare en følelse av kjedsomhet. Det pøses på med effekter, instrumenter og vokal, men resultatet blir kjønnsløst og ufarlig. Man glemmer at noe av det mest fascinerende med god funk er dens evne til å holde igjen og begrense seg. De gamle funkerne var instrumentalister som ikke ville vise hvor flinke de var, men som konsentrerte seg om å finne den perfekte rytmen.

Tittellåten her er vel det eneste som fungerer noenlunde. Finn heller fram originalene.