Da Erykah Badu og Maxwell debuterte

En oppfølger til gårsdagens D’Angelo-post: Mine anmeldelser av debutplatene til Erykah Badu og Maxwell i Klassekampen. Bonus: Tony! Toni! Toné! og Adriana Evans.

Pressebildet som forsvant: I 1997 hadde plateselskapet Universal ett – 1 – papirbilde av Erykah Badu. Jeg fikk låne det, mot at jeg dyrt og hellig lovet å levere det tilbake. Men desken i Klassekampen klarte såklart å rote det bort. Slik var det da!

Soulmusikken opplever en renessanse når vi nærmer oss år 2000. Artister som Erykah Badu og Maxwell fører soulmusikken ut av hiphops skygge.

Hiphopgruppa De La Soul beskrev dagens amerikanske soulscene på brutalt og presist vis i låta «Stakes is High»: «I’m sick of r&b bitches over wack tracks».

Amerikansk soul har nemlig vært synonymt med et utall syngedamer over tradisjonelle hiphoprytmer de siste årene. Soulmusikken var i ferd med å havne fullstendig i skyggen av hiphop. Soul på 90-tallet har sjeldent betydd noe annet enn synging over hiphopspor i motsetning til rapping. Ofte kunne man oppleve at det samme rytmesporet ble brukt i både en hiphoplåt og en soullåt.

Talenter som Mary J. Blige og Aaliyah finnes, og artister som Toni Braxton har til og med oppnådd stor suksess i Norge. Men særlig spennende ble det sjelden.

Men nå er ting i ferd med å forandre seg raskt. Mange har gitt merkelappen «nusoul» eller «neosoul» på dagens nye soultalenter. Vi har fått flere artister som skriver låter, spiller instrumenter og produserer selv, og gamle helter som Marvin Gaye og Curtis Mayfield er blitt trukket klarere fram som forbilder.

Mye ble startet med New York-artistens D’Angelos debutplate Brown Sugar fra 1995. Sangeren, multiinstrumentalisten og produsenten fra New York satte en ny standard for moderne soul med den plata, selv om den nok hadde sine skjønnhetsfeil. Erykah Badu og Maxwell er to artister som har fulgt i D’Angelos fotspor.

Erykah Badu
Baduizm
Kedar Entertainment/Universal 1997

Texas-jenta Badu ble oppdaget da hun varmet opp for D’Angelo i Dallas, og dukket opp på plate i duett med samme mann på filmmusikken til High School High. Personlig synes jeg hun er den mest spennende jenta innen moderne soul på svært lang tid. Hun synger fletta av folk som Toni Braxton, Mary J. Blige og andre souldivaer.

Hovedårsaken er den varmen som strømmer ut av plata her. Stemmen er innsmigrende, og Badu varierer stemmebruken over hele plata. Fra bluesfraseringen i «Afro» (som også er morsom) til mer tradisjonell moderne soul, videre over til sexy og organisk 70-tallssoul og rene og funky jazzballader som «Certainly».

Mange har sammenlignet Badu med Billie Holiday, men jeg er villig til å trekke en linje til Marvin Gaye. Som Gaye i sine velmaktsdager har Badu en finger med i spillet i alle låtene hun framfører. Men samtidig er hun villig til å gi god plass til andre talenter; som hiphopgruppa The Roots, jazzbassisten Ron Carter og andre. Men som med Gaye er det aldri noen tvil om hvem som styrer det hele. Dette er Erykah Badus plate.

Og det utrolige er at dette er Badus første plate. Baduizm viser en artist som rager høyt over de fleste av sine konkurrenter, og hun viser en musikalsk modenhet som er overbevisende. Dette blir en jente det skal bli en fornøyelse å følge videre.

Maxwell
Maxwell’s Urban Hang Suite
Columbia/Sony 1996

Plata er vel ett år gammel, men den er i høyeste grad verd å skrive om fortsatt. Sakte, men sikkert er Maxwell i ferd med å bygge seg opp den samme statusen som D’Angelo. Maxwell’s Urban Hang Suite er en hyllest til Kvinnen med stor K. Hele plata forteller historien om hvordan Maxwell møtte Kvinnen i sitt liv.

Musikalsk er dette en hyllest til den erotiske og sexy delen av soulmusikken. Plata lukter nærmest laken og kåthet, og er en påminner om musikkens forførende potensial. Glatt musikk med en plagsom lys sangstemme vil kanskje noen si, og 80-tallets souldiva Sade er blitt nevnt som en sammenligning.

Personlig blir jeg forført av musikken, kanskje fordi den ligger så langt fra dem harde poseringen og de tøffe rytmene som dominerer svart musikk i dag. Maxwell tør å være annerledes, og det vinner han på. Glatt og sexy funk og soul, med Maxwells lyse stemme svevende over det hele. Flinkismusikk kanskje, men utrolig innsmigrende.

Tony! Toni! Toné!
House of Music
Mercury/PolyGram 1996

De tre tonyene fra California sto for et av fjorårets er interessante omvendinger. Raphael Saadiq, Timothy Riley og D’Wayne Wiggins er veteraner innen tradisjonell r&b, og er samtidige med smørsangere som Luther Vandross og Boyz II Men. Men med House of Music viser de at de følger med i samtida, de ligger faktisk godt plassert i teten av dagens soulscene. Trolig har Saadiqs nylige samarbeid med D’Angelo og The Roots satt sine spor.

Smørsangen er definitivt tydelig til stede fortsatt, men samtidig blander bandet inn andre elementer fra hiphop, samt den moderne soulmusikken til D’Angelo og våre andre venner. Dessuten er de tre dyktige musikere, noe som gjør at plata får et spennende og variert lydbild. Her brukes det strykere, blåsere, gitarer og andre instrumenter du sjelden snubler over i dagens svarte amerikanske musikk. Samarbeidet med hiphoperen DJ Quik i «Let’s Get Down» kombinerer Quiks tunge beats og rapping med tonyenes sangharmonier og akustiske gitarer på en flott måte.

Plata er nok litt lang, og smørsangen og balladeriet blir til tider litt for påtrengende, men dette er absolutt en vellykket kursendring. Neste gang ønsker jeg litt færre klinelåter, byttet mot flere gjesteartister fra hiphopverdenen. Men når det er sagt: Dersom du ønsker en liten dose klinelåter, er Tony! Toni! Toné! et meget godt valg.

[2012-kommentar: Nå skal jeg med skam innrømme at jeg ikke hadde hørt 1993-albumet Sons of Soul da jeg skrev denne anmeldelsen. Stiloppgave: Begynte neosoul med det albumet? Drøft.]

Adriana Evans
Adriana Evans
Loud/RCA/BMG 1997

Mens Erykah Badu, Maxwell og Tony! Toni! Toné! overbeviser, er siste jente ut en skuffelse. Adriana Evans har en god stemme, skriver egne og ålreite låter, men allikevel svikter hennes første plate ganske stygt. Det blir for kjedelig og snilt, og blekner i forhold til våre nevnte artister. Mye av skylda må platas produsent, en kar ved navn Dred Scott, ta på sin kappe.

For mens Badu var smart nok til å ta med seg en rekke talentfulle musikere og produsenter, har Evans lagt alt på Dred Scotts bord. Og når godeste Scott ikke gjør noen spesielt god jobb, faller plata sammen. Musikken er enten for glatt og intetsigende, eller legger seg opp mot tradisjonell, monoton og tredjerangs hiphop. Da hjelper det lite om Evans har talent. Resultatet er dessverre blitt en kjedelig, kald og mekanisk plate. Neste gang bør hun finne seg andre samarbeidpartnere.

Evans er på samme plateselskap som hiphopgruppa Wu-Tang Clan. Gruppa produsent, The RZA, er en av de mest spennende komponistene i dagens amerikanske musikk, og han har laget en rekke flotte og triste lydtepper som hadde passet perfekt med den riktige soulstemmen. Men foreløpig er dette bare en ønsketanke; Adriana Evans er en intetsigende plate.

Opprinnelig publisert i Klassekampen 24. april 1997.

6 kommentar

  1. […] Moses fra New Orleans byr verken på hypermoderne r&b eller retrofiksert neosoul, men legger seg et sted midt […]

  2. […] etter 70-tallets soulkjemper. D’Angelo debuterte i 1995, og stjerneskuddene sto i kø etter ham: Maxwell i 96, Rahsaan Patterson i 97, Dave Hollister i 99, Musiq Soulchild i 2000 og Jaheim i 2001, mens […]

  3. […] og Prince burde ha gitt oss. Men hun var for tidlig ute til å surfe på samme neosoul-bølge som Erykah Badu og Angie Stone, og hun er for vrien til å konkurrere med r&b-divaene på […]

  4. […] renskåret hip hop-diva som Mary J. Blige, ingen moder jord-aktig «soul sister» som Erykah Badu eller futuristisk funkdiva à la […]

  5. […] lister over anbefalte album (med typiske Platekompaniet-favoritter som Wilco, Animal Collective og Maxwell), men jeg savner muligheter til å velge «radiostasjoner» basert på genre eller snarveier til de […]

  6. […] soulpop, et sted mellom Van Morrison, Sting og indierockeren som falt pladask for D’Angelo, Maxwell og John Legend. Trivelig nok, helt til man innser hvor mye bedre Tingseks forbilder tross alt […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: