Soundtracks, dag 1: Hiphopens isbrytere

Cinemateket i Oslo viser en flott serie med hiphopfilmer i mars, og i den anledning blir det soundtrack-uke på bloggen. Jeg begynner med teksten jeg skrev for Cinemateket-serien – nå også med fotnotene som forsvant.

BEAT STREET

Filmen har vært den store isbryteren for spredningen av hiphopkulturen. Musikken, graffitien og breakingen ble verdenskjent gjennom Beat Street, gangstarappens verdenssyn ble presentert i Boyz N The Hood og Menace II Society, mens superstjerner som 2Pac og Eminem brukte Hollywood for å forme sitt eget selvbilde.

1. Den første bølgen.
10. juli 1984 ramler hundrevis av måpende, begeistrede ungdommer ut av Colosseum kino. De har vært på premieren for Stan Lathams Beat Street, men de går ikke hjem. De vil ha mer. Og får det. City Street Rockers, fire breakere og to electric boogie-dansere fra New York, er hyret inn av filmselskapet for å skape ekstra blest rundt den første hiphopfilmen fra Hollywood. Danserne har med seg en graffitimaler og en rapper, og plutselig begynner sistnevnte å fristile om hvordan det er å være i Norge.

Publikum har akkurat sett New Yorks beste breakere og rappere utfolde seg på lerretet, men når de nå får det samme servert på Majorstua i Oslo kommer denne nye virkelighet flere skritt nærmere. Dette er ikke bare tidsfordriv og underholdning, rapping, breaking, graffiti og dj-ing er noe du kan gjøre selv. Hiphop er ikke bare noe du hører og ser på, du kan også selv være en hiphoper. Publikum begynte nærmest umiddelbart å breake i gatene selv.[1]

«Jeg har vært på Colosseum-premierene av både Star Wars og Ringenes herre, men intet slår Beat Street-premieren. Er du fan av Ringenes herre kan du kle deg ut på premieredagen, men ikke til daglig. I hiphop kunne du breake hver dag og spraye graffiti hver helg. Jeg har aldri sett så mange folk inne på Colosseum verken før eller siden,» forteller Lars Undli, alias graffitimaleren og breakeren Pay 2.[2]

Beat Street var verken den første eller beste hiphopfilmen, den æren tilfaller Wild Style, men den var den mest populære – og derfor viktigst for spredningen av hiphopkulturen utenfor New York.[3] Og hvor viktig har ikke den forenklede Hollywood-versjonen av virkeligheten vært for å spre nye musikk- og ungdomskulturer? Scenen som utspant seg foran Colosseum i 1984 var til forveksling lik ”rockeopptøyene” utenfor Sentrum kino i forbindelse med premieren på Rock Around the Clock 20. september 1956. John Travoltas nylondress i Saturday Night Fever lokket trolig flere nordmenn ut på discogulvet enn den samlede katalogen til Bernard Edwards og Nile Rodgers i Chic.

Disse filmene kan ha banale historier og slette skuespillerprestasjoner, deres viktigste rolle er å vise fram en gryende ungdomskultur, og dermed gi annen ungdom en ferdig pakke bestående av musikk, mote, dans og livsholdning.

Hiphop var ikke ukjent i Norge før Beat Street. Sugarhill Gangs «Rappers’ Delight» hadde klatret til andreplass på VG-lista allerede i 1980, men det var i kinosalen de ivrigste og mest nysgjerrige virkelig fikk se hiphoperne i aksjon: DJ-ene, rapperne og ikke minst graffitimalerne og breakerne. Det var lettere å kjøpe en sprayboks og male ”Hip Hop Don’t Stop” på nærmeste betongvegg enn å begynne å rappe på engelsk (norsk var uaktuelt som hiphopspråk til langt utpå 90-tallet). Eller skaffe seg en kassettspiller og treningsdress, og hive seg ut på dansegulvet. Og gata. I 1984 sto norske gutter og jenter i kø for å breake langs Karl Johans gate i Oslo.

2. Gangsta noir.
Hiphop er alltid blitt regnet som et kortlivet fenomen, og ble avskrevet som et blaff allerede i 1979. Hiphopfeberen som toppet seg med Beat Street sluknet da også ganske raskt, og spesielt interessen for graffiti og breaking kjølnet. Hiphopmusikken vokste seg derimot gradvis større, mer selvstendig og særegen, men det var først da gangstarap brøt overflaten i Los Angeles’ gjenginfiserte bydeler på slutten av 80-tallet at Hollywood kom snusende tilbake. Hvilket ikke var det minste rart, siden Hollywood og gangstarap går best på det samme brennstoffet: Sex, narkotika og vold.

Gangstarap danner bakteppet i Dennis Hoppers Colors (1988), men denne politidrevne actionfilmen er på ingen måte i nærheten av å lodde den tragiske undertonen som skjuler seg bak den bredbente poseringen i gangstarap. John Singletons debutfilm Boyz N The Hood (1991) er i praksis en filmatisering av en N.W.A.-låt, gruppa som enkelt oppsummert ble for hiphop det Sex Pistols var for rocken: En ilter innsprøyting av energi, opprør og faenskap. Ice Cube fra N.W.A. spilte en viktig rolle i Boyz N The Hood, og året etter oppsummerte han presist mye av gangstaraps desperasjon i punchlinen på ”gladlåta” ”It Was A Good Day”: ”Nobody I know got killed in South Central L.A. / Today was a good day.”

For en norsk tenåring for 20 år siden krevde det ekstra innsats å dechiffrere tekstene i gangstarap, men det gikk knapt an å se Boyz N The Hood og den enda mer brutale Menace II Society (1993) uten å få med seg dobbelheten som drev både musikken og filmene framover. Var gangstarap ærlige beskrivelser av det røffe hverdagslivet i storbygettoen, eller var det bare forherligelse av vold, banning, narkotika og et tvilsomt kvinnesyn?

På overflaten var det mange voldelige fantasier, men bak skrytet fantes også desperasjon, ensomhet, galskap og fattigdom. Som Beat Street synliggjorde gangstafilmene mekanismene og uttrykksformene som lå bak hiphop, og tilskuerne kunne både la seg forføre av estetikken eller interessere seg for de dypere problemstillingene. Fasiten ble uansett at gangstarap tok over poplistene på 90-tallet, båret fram av Dr. Dre, Snoop Dogg og 2Pac.

3. Rapper turned actor.
Hiphop ble popmusikk på 90-tallet. DJ-ene, breakerne og graffitimalerne holdt seg i undergrunnen, rapperne ble superstjerner. Disse personlighetene ble nå hard valuta i Hollywood, og vi fikk se færre rappere i filmer der miljøet spilte hovedrollen – det være seg Bronx på 80-tallet eller South Central på 90-tallet – og flere filmer som rett og slett bare hadde rappere i hovedrollene.

Lista over ”rappers turned actors” er lang, og inkluderer folk som Will Smith, Queen Latifah, Mark ”Marky Mark” Wahlberg, Ice-T, 50 Cent, Mos Def, Common, LL Cool J, P. Diddy, T.I. og så videre, men de som kanskje står sterkest igjen som hiphopfilmer er historiene der rapperen får mulighet til å skape karakterer som er mistenkelig lik deres egne artistroller: Tupac Shakur brukte rollefiguren i Juice (1992) som et verktøy til å bygge opp artisten 2Pac som knallhard gangstarapper, Eminem laget sin egen skapelsesberetning i 8 Mile (2002), mens Snoop Doog befestet sin stilling som popkulturelt ikon ved alltid å spille den samme rollen som Snoop Dogg, uansett hvilken film han dukket opp i.

Men det som står igjen som den sterkeste hiphopfilmen i nyere tid er nettopp en film som fokuserer på miljøet og ikke stjernerapperen, og som samtidig retter blikket mot et paradigmeskifte som har vært like viktig for den videre utviklingen av hiphop som gangstarap var for 20 år siden. Indiefilmen Hustle & Flow (2005) utspiller seg i ytterkantene av Memphis’ hiphopscene, på en tid da sørstatsrappen fullstendig dominerte de amerikanske hitlistene. Og igjen, som med Beat Street og Boyz N The Hood, handler dette om kombinasjonen av en spennende historie, et ukjent miljø og ny musikk. Dette er popkulturens spiraleffekt, filmene som blir muliggjort på grunn av musikkens stigende popularitet fungerer igjen som en veiviser, forklaringsmodell og introduksjon til musikkulturen de springer ut fra.

[1] «Det er lite tvil om at Bronxfenomenet vil bre seg over mesteparten av verden, inkludert Norge (…) Så blir det et rent akademisk spørsmål om splits, handspins og headspins er dans eller akrobatikk. Personlig mener vi det siste må være riktig,» het det i Aftenpostens anmeldelse av Beat Street 11. juli 1984. Filmen gikk sju uker på Colosseum, og ble ikke tatt av plakaten før 19. september etter runder innom Symra, Soria Moria, Edda og Jarlen.

[2] Øyvind Holen: Hiphop-hoder: Fra Beat Street til bygderap (Spartacus 2004).

[3] Breakerne og rapperne i Beat Street var ekte vare, men ikke graffitien. ”Graffitien i filmen var utrolig dårlig, for fagforeningene i Hollywood hadde trumfet gjennom at den skulle lages av profesjonelle rekvisitører og filmmalere, og ikke ekte graffitimalere,” fortalte Crazy Legs i breakegruppa Rock Steady Crew da jeg i 2003 intervjuet ham om deltagelsen i filmen.

Én kommentar

  1. […] Gangstarap fikk sine Hollywood-historier med Boyz N The Hood (1991) og Menace II Society (1993), Eminem spilte på sin egen historie i 8 Mile (2002), mens sørstatsrappen fikk sitt med Hustle & Flow (2005). Nå har Straight Outta Compton overgått dem alle, den ble i fjor den mest suksessfulle «biopic» noensinne, med rundt 161 millioner dollar i billettinntekter. Den ble også den første filmsuksessen med begge ben plantet i hiphops historie. Tidligere bidrag har utspilt seg i samtiden, mens det snart er 30 år siden gjennombruddet til N.W.A. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: