Soundtracks, dag 3: Lang veis ferd mot filmmusikk

Soundtrack-uka, dag 3: Hardt arbeid og tilfeldigheter styrer hvilke artister som slipper til på de attraktive filmmusikkplatene. I Norge er det mest tilfeldighetene som rår, skrev jeg i 2001.

Hvilken norsk popstjerne har med to låter i denne filmen?

Deltagelse på en populær films soundtrack kan være gull verdt. The Cardigans’ amerikanske gjennombrudd kom i kjølvannet av låta «Lovefool”, en viktig del av filmmusikken til Baz Luhrmanns filmslager Romeo + Juliet i 1996. Også to andre svenske artister fikk plass i filmen; The Wannadies og Stina Nordenstam. Her hjemme fikk Lene Marlin en god start på karrieren da hennes ”Unforgivable Sinner” ble et bærende element i Erik Poppes Schpaaa, mens Sondre Lerche i år fikk ekstra oppmerksomhet via Lime.

Og resultatet er ikke bare ære og berømmelse. I tillegg til at artistene får provisjoner av salget på cd-plater, gir det også innkopieringsvederlag og antallet film- og videokopier ekstra kroner i kassa.

Men ingen norske artister har ennå opplevd noe lignende som The Cardigans, og med få unntak er det ingen i Norge som bevisst jobber med å få norsk musikk inn på spillelistene i utenlandske filmer. Men noen slipper gjennom nåløyet:

A-ha skrev selvsagt tittelmelodien til The Living Daylights, og er nå tilbake med ”Velvet”, som tonesetter en bilvaskende Liv Tyler i traileren til Harald Zwarts One Night At McCool’s. Sissel Kyrkjebø sang mens Titanic sank ned i ishavet, mens M2M og Midnight Sons slapp til i de tegnede skøyerstrekene i Pokémon. Her er noen mindre kjente eksempler:

* Velvet Bellys ”Easy” er med på filmmusikken til amerikanske Love and Sex.

* Bertine Zetlitz har med to sanger på Virtual Sexuality og en sang på Star Trek: Free Enterprise.

* Atakama har med ”Of(f) This World” på Luckytown 2000.

* Flava To Da Bone hadde ”Even If The Rain” med på en svensk film.

* The Getaway People har med en sang på Bring It On.

* Biosphere har skrevet temaet til Kill By Inches.

* Secret Garden har bidratt med musikk til én kanadisk og to koreanske filmer.

* Bugge Wesseltoft har spor med i to franske og en italiensk film.

* Nils Petter Molvær har musikk i minst én fransk film.

Slik deltagelse fører både til økt oppmerksomhet og kjærkomne ekstrainntekter for artistene, men veien fram dit er lang og svært kronglete.

– Vi har ikke muligheter til å jobbe fra Norge og opp mot filmbransjen ute i verden. Slike ting går gjennom våre søsterselskaper i USA, Europa og Asia. Bugge Wesseltoft fikk med musikk i to franske filmer via Universal i Frankrike, forklarer Yngve Næss, norskansvarlig i Universal.

Dette betyr at norske artister konkurrerer på lik linje med artister fra resten av verden, og med slike odds er det nesten like enkelt å vinne i Lotto som å nå fram i Hollywood.

– Arbeidet opp mot filmbransjen skjer ofte lokalt; det er nesten umulig å sitte i Norge å jobbe for å få norsk musikk med i Hollywood-filmer. Men det er jo klart det er viktig, en artist kan iblant bygge en karriere på å ha med en låt i en populær film.

Næss bruker Bugge Wesseltoft som eksempel på de positive ringvirkningene filmmedvirkning kan ha for en artist.

– La oss si at soundtracket selger 20.000 i Frankrike; det gir både plateselskap og Bugge inntekter i form av kroner og øre. I tillegg får Bugge penger som komponist av musikken og enda mer penger avhengig av hvor suksessfull filmen blir på kino og video. I tillegg kan en vellykket film føre til etterspørsel av enkeltlåter, som igjen kan føre til at salget av Bugges soloplater øker. Vi kan med andre ord få en kraftig synergieffekt.

Her hjemme blir Universal ofte kontaktet av norske filmskapere, som ønsker å bruke den og den sangen i sine filmprosjekter. Spesielt Lars Lillo-Stenberg og deLillos er populært, senest brukt i Elling og Da jeg skjøt Jesus … med sprettert.

Bertine Zetlitz dukket opp på filmmusikken til Star Trek-filmen Free Enterprise i 1998, sammen med en broket samling artister: Duran Duran, The Cult, Frankie Goes To Hollywood og Madeleine Peyroux for å nevne noen. Og i 1999 fikk hun med to sanger i den britiske ungdomskomedien Virtual Sexuality. Igjen har kontakten gått via amerikanske selskaper, og ikke fra Norge.

– Morbid Latenight Show ble utgitt i USA av plateselskapet Nettwerk, og det jobbet også med musikken til Star Trek-filmen. Når det gjelder Virtual Sexuality ble det jobbet fram av Bertines forlag i Storbritannia, Chrysalis, forteller Zetlitzs manager Eivind Brydøy.

Han forklarer videre at det man kan gjøre best fra Norge, er å pushe sine respektive forlag ute i verden.

– Jeg har tidligere forsøkt å jobbe direkte mot USA fra Norge, men det er veldig vanskelig uten amerikanske partnere. Men det er klart det er viktig for artister å komme med på filmmusikk. Selv om Bertine ikke har deltatt på noen storfilmer, førte det til ekstra oppmerksomhet i form av artikler i USA. Trenden er at filmmusikk blir mer og mer viktig, avslutter Brydøy.

I Star Trek: Bertine Zetlitz’ «Apples and Diamonds».

Undersak: Jobber bevisst mot filmbransjen
Torfinn Nergaard Andersen i plateselskapet Rec 90 og musikkforlaget Groovy Music jobber målbevisst og langsiktig for å få sin musikk med i både norske og utenlandske filmer.

– Jeg tror ikke det er mange andre enn meg som jobber på en slik måte med dette, og egentlig har jeg ikke så lyst til å fortelle om det, for da kan jeg risikere å miste monopolet jeg har bygget meg opp, ler Andersen.

I USA har arbeidet foreløpig ikke gitt andre resultater enn at Poor Rich Ones og Sister Sonny har deltatt på diverse reklamefilmer og svært smale filmprosjekter, men i Norge har Andersen fått med store mengder musikk på storfilmer som Erik Poppes Schpaaa, Thomas Robsahms S.O.S., Pål Jackmans Detektor og Pål Sletaunes Amatøren.

– Et slikt arbeid er preget av mange muligheter og mange tilfeldigheter; du trenger en stor porsjon flaks i tillegg til målrettet arbeid. Her i Norge er det få som jobber bevisst med filmmusikken; ofte begynner musikkarbeidet helt på slutten, forteller Andersen.

I USA starter arbeidet med å tilpasse musikk og filmscener lenge før filmene skytes, og såkalte ”music supervisors” i filmbransjen jobber med nettopp dette.

– Jeg har nylig sendte cd-plater til 500 ”music supervisors” som jobber med større produksjoner i USA, og har også startet firmaet Five One Music i Los Angeles i samarbeid med en amerikaner for å jobbe spesielt mot det amerikanske markedet. Musikkarbeidet i amerikansk film foregår ofte slik at man mottar synopsis eller ”music breakdowns” med de forskjellige scenene, og finner ut hva slags type musikk man ønsker til den og den scenen.

Andersen var med i forslagsprossen til Keanu Reeves-filmen The Gift – Sweet November, og da ønsket filmskaperne seg en PJ Harvey/The Breeders-aktig sak  Andersen hadde ikke hellet med seg her, men han har stor tro på at gjennombruddet nærmer seg. Groovy Music representerer artister som Poor Rich Ones, Sister Sonny, Slut Machine, Deride, Primes og Askil Holm.

– Filmmusikk fører både til penger og oppmerksomhet, og fordi man får inn mer penger hver gang det lages nye kino- eller videokopier er dette et arbeid som ruller og går, og gir vederlag over en lang tidsperiode. I tillegg kan film gi plass til utrolig mange sære ting, som ikke spilles på radio, som for eksempel instrumentalmusikk. Men det er veldig få i Norge som gidder å jobbe med dette; man må jobbe aktivt og tåle å få avslag.

T.P. Allstars, fra Schpaaa.

Vanskelig å vite hva som slår an
– Det er svært vanskelig å vite hva som slår an innen filmmusikk. Det kommer store mengder plater ut, men bare et fåtall selger, forteller Håvard Krogedal i filmmusikkavdelingen i Akers Mic.

I Norge kan et suksessfullt soundtrack selge over 100.000 eksemplarer; Coyote Ugly, Notting Hill og City of Angels er ferske suksesshistorier. Og kjøperne av filmmusikk kan grovt sett deles i fire kategorier:

A: De som er interessert i spesialkomponert filmmusikk, komponister som John Williams og Jerry Goldsmith for eksempel.

B: De som har fått musikalske opplevelser fra en film, for eksempel Pulp Fiction og O Brother, Where Art Thou?

C: De som kjøper plata på grunn av en slager som springer ut fra filmen. Eksempel: Wet Wet Wets monsterhit med ”Love Is All Around” fra Fire bryllup og en gravferd.

D: De som kjøper filmmusikken på grunn av at deres favorittartister bidrar med eksklusive spor. For eksempel: Above the Rim fra Death Row Records og utallige andre hiphop-influerte soundtracks.

I USA går nå salget av filmmusikk tregere, spesielt hvis man sammenligner med salget for noen år tilbake da giganter som Titanic og The Bodyguard regjerte.

– Jeg tror mange ikke forstår hvor mye tid og energi som går med på å sette sammen et godt soundtrack. Mange tror de bare kan hive sammen noen sanger, sier Kathy Nelson, leder for filmmusikkavdelingen i Universal Music Group og Universal Pictures, til Bilboard.

Rundt 50 soundtracks krabber inn på Bilboards bestselgerlister hvert år, men i fjor klarte bare fem å nå topp ti: Romeo Must Die, Mission: Impossible 2, Nutty Professor 2, Coyote Ugly og Charlie’s Angels. I 1997 nådde hele 11 soundtracks opp til topp ti. Bransjefolk peker på mangelen på hitsingler og at mange soundtracks mer virker som diffuse samleplater enn filmmusikk som bakgrunnen for tilbakegangen. På Godzilla-plata var faktisk ikke en eneste sang fra plata med i filmen.

En av de ferskeste overraskelsene på markedet er filmmusikken til O Brother, Where Art Thou? – samlingen med gammel bluegrass, gospel, blues og country har solgt 270.000 eksemplarer i USA, og selger også bra i Norge.

– Vi selger også bra av Gladiatoren, Coyote Ugly, Lime og Heftig og begeistret, men de mest poppregede platene selger også mye i vår hovedavdeling, sier Akers Mics Krogedal.

Har du denne i samlinga? Du er ikke alene.

Opprinnelig publisert i Faro Journalen i 2001.